Fra Ole Ivars til opera

Av Fredrik V. Sand

Forrige tirsdag flyttet «En får væra som en er – En Ole Ivars musikal» fra Torshovteatret (merk: teater uten h) til Nationaltheatrets mer fasjonable hovedscene.

Les også «Høyt under teatertaket?» om spenningen mellom høy- og lavkultur i musikalen.

William Kristoffersen, bassist, vokalist og låtskriver i Ole Ivars, stilte på Facebook spørsmål ved om han kunstnerisk sett ville komme nærmere den syvende himmel enn dette, og skrev at «Det kan bli vanskelig å ta opplevelsen helt innover seg.»

Manifest Tidsskrift møter Kristoffersen bak scenen, rett etter at sceneteppet har gått ned. Eller, forestillinga har strengt tatt ikke noe sceneteppe, og skuespillerne er på plass før det begynner, enten traskende rundt på scena, eller i salen og hilser på publikum.

Ole Ivars skal snart framføre sine største hits under lysekronene i Nationaltheatrets publikumsrestaurant, med gjesteopptredener fra både skuespillerensemblet og Bettan, og William Kristoffersen forteller at det nok fortsatt kommer til å ta minst en dag eller to før opplevelsen synker inn.

ole ivars og bettan
Ole Ivars og Bettan spilte opp til dans etter nypremieren på «En får væra som en en – en Ole Ivars musikal». Foto: Nationaltheatret.

 

Dette er tredje gang han ser forestillinga, etter to besøk på Torshov.

– Den er helt fantastisk, og ble kanskje enda bedre andre gangen, fordi jeg kunne høre litt ekstra etter.

– Jeg har alltid visst med meg sjøl at vi ikke er dårligere enn det som blir heva opp av «flinkefolket».

– Hva tenker du om møtet mellom såkalt høy- og lavkultur i en Nationaltheater-oppsetning basert på dine låter?
– Jeg har alltid visst med meg sjøl at vi ikke er dårligere enn det som blir heva opp av «flinkefolket». Men noen måtte ta tak, og her har Nationaltheatret løfta det opp to-tre trappetrinn. Så får vi håpe at det fører til at flere får øya opp, sier Kristoffersen.

Campingvogn og balkong
De som tok tak var Musikklab, en gruppe skuespillere og musikere som fra våren 2014 overtok det kunstneriske ansvaret på Torshovteatret for å utforske sjangeren musikkteater. Vi møter Musikklab-skuespiller Lena Kristin Ellingsen, midt i de siste prøvene før nypremieren.

Etter flyttingen fra Torshovteatret til Nationaltheatrets hovedscene har forestillingen beholdt den karakteristiske camping-riggen. Men med malerier i taket, fasjonable balkonger og betydelig mer plysj i interiøret, blir prosjektets iboende kontraster enda tydeligere.

– Og det er kjempekult da, sier Lena Kristin Ellingsen, som møter forestillingens sceneskift med selvtillit.

ole ivars lena ellingsen
Lena Kristin Ellingsen på scenen i «En Ole Ivars musikal». Her på Torshovteatret. Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret

 

– Det er veldig digg å gå inn på Nationaltheatret uten manus, føle at det sitter godt og at vi har det under huden, sier hun med sin karakteristiske Saltdalsdialekt.

– Dette er en forestilling vi kan, og som har truffet vanvittig bra oppe på Torshov. Den boosten har vi med i ryggen, og vi har blitt glad i materialet. Det er en veldig god forutsetning når man skal ha det ut til større masser.

– Tror du det er samme type publikum som kommer for å se forestillingen her?
– Snittalderen er i utgangspunktet litt lavere oppe på Torshov, men vi har hatt godt voksne folk som har sett forestillinga, og vi har trukket nytt publikum som ikke er så vant til å se teater. Forhåpentligvis treffer vi nå også det tradisjonelle teaterpublikummet.

Kulturutveksling
Ole Ivars har selv uttalt at de merker at flere hører på musikken deres på grunn av musikalen. Dette gjelder også utypiske danseband-lyttere.

– Det er det vi synes er så fantastisk med denne forestillinga, sier Ellingsen.

– Det har sittet folk som aldri drar på teater, kun på Ole Ivars-konsert, rett ved siden av de som bare går på teater og aldri på danseband-konsert. De har ulike utgangspunkt og forskjellige fordommer, og blir overrasket på hver sin måte. Allikevel kan de enes om at de har hatt en god opplevelse. 

– Det har sittet folk som aldri drar på teater, kun på Ole Ivars-konsert, rett ved siden av de som bare går på teater og aldri på danseband-konsert.

– Når man driver med kultur, hvor viktig er det å utvide de rommene man opererer i?
– Vi snakker hele tida om at vi ønsker nytt publikum inn i teateret, et breiere lag av befolkninga, og få folk til å åpne opp for noe nytt. Det er artig når folk som tenker «Ole Ivars, ikke snakk om!» kommer og oppdager at «den sangen der var fin,» og «den teksten der var fin». Det er jo det fordommer handler om, at man ikke har så god kjennskap til hvordan det egentlig er.

– Var det et bevisst valg at Ole Ivars og «En får væra som en er» ble Musikklabs første oppsetning?
– Ja. Vi synes det var en god idé å dra inn noe så folkelig i Nationaltheatret. Så var allerede planen å avslutte Musikklabs periode på Torshov med en opera. Så den reisen der, både musikalsk og kulturelt, fra såkalt lavkultur til såkalt høykultur, var et veldig spennende utgangspunkt. En fin dramaturgi for vår periode.

Man skal ikke skremme bort publikum heller, med å bare lage en bestemt type smal teater.

– Har kulturaktører et ansvar for en slik bredde?
– Nationaltheatret har flere forpliktelser. En av dem er å bringe ny dramatikk ut til publikum, en annen er å ta vare på tradisjoner, som Ibsen. Balansen er det avgjørende, og vi har gode muligheter til å gjøre begge deler. Vi kan eksperimentere og treffe det brede lag, eller veldig få. Men man skal ikke skremme bort publikum heller, med å bare lage en bestemt type smal teater.

Større og bredere
I forkant av oppsetninga mente kulturkritiker Nicolai Strøm-Olsen at musikalen er for kommersiell for det velsubsidierte Nationaltheatret, som bør styre unna forestillinger private teater kunne tjent penger på.

– Er dette noe dere har diskutert?
– Ja, absolutt, men vi gjorde dette på Torshovteatret, hvor det er umulig å bli rik på en slik forestilling. Utgangspunktet for å lage den var kontrasten mellom dansebandkultur og den såkalte høykulturen, pluss at Ole Ivars hadde 50 års-jubileum og virkelig fortjente en slik forestilling, som mange andre har fått tidligere. Det har ikke primært kommersielle årsaker når vi tar den ned til hovedscena, men det har blitt så fullt der oppe, og vi syns den fortjener et større og breiere publikum. Det gjør vi virkelig.

– Ole Ivars hadde 50 års-jubileum og fortjente virkelig en slik forestilling, som mange andre har fått tidligere.

Ellingsen mener responsen fra publikum er det morsomste, spesielt den de mottar underveis i forestillingen.

– Du har selvfølgelig noen som er mer delaktige enn andre. Fra folk som synger med, hoier og klapper, til de som ler så de gråter – eller faktisk gråter. Forestillinga treffer på flere plan.

– Har denne delaktigheten noe med forestillingas profil å gjøre?
– I hvert fall på Torshovteatret, hvor det er mindre snipp og mer uhøytidelige rammer. Om de som kommer på forestillinga her på hovedscena tenker jeg at enten så har de ikke fordommer, eller så har de trossa fordommene og kommet. Da er de med på leken.

Utfordrer snobberi
Hun forteller at de tok utgangspunkt i at det eksisterer mye snobberi, gjerne hos kultureliten, som gjør at musikken til Ole Ivars blir sett ned på. De ville utfordre oppfatningene om hva som egentlig er god og dårlig smak.

– Dette har vi en scene om, hvor jeg ber Christian (Skolmen red.anm.) om å komme med et favorittkunstverk. Han forkaster Munch og svarer stjerna til Vebjørn Sand.

Ellingsen har heller ikke her noe å utsette på engasjementet fra publikum.

– Her var det en dame i publikum som hadde vært på do og kom tilbake inn. Christian improviserer og sier til denne dama at «hu spør meg om hva som er favorittkunstverket mitt», hvorpå hun kjapt repliserer «jammen så svar henne da, svar henne!» Sånt er selvfølgelig spesielt med Torshovteatret, at du kan gå en meter og snakke med publikum. Slik er det ikke her i «storstugu», det er litt lengre vei. Men allikevel skal vi greie å nå ut.

Den siste forestillingen Musikklab kommer til å gjøre på Torshovteatret er operaen «Dido og Aeneas» av Henry Purcell, med premiere i april. Her skal de også ha med tre dansere fra nasjonalballetten, forteller Ellingsen, men lover at det likevel ikke skal tippe helt over i kulturelitens favn.

– Vi skal snobbe ned, eller, det er egentlig ikke mulig. Torshovteateret er det det er, så når du setter opp en opera i det rommet så skjer det automatisk.

– Hvor vil du plassere deg selv på en skala fra Ole Ivars til opera?
– Selv om jeg ofte jobber ut fra et mer klassisk utgangspunkt ligger danseband-sjangeren nærmere musikken jeg lytter og danser til. Jeg identifiserer meg med begge, men jeg er jo bygdejente, ikke by-frøken, så det gir seg egentlig selv.