Noen år tilbake skrev Mattias Tesfaye, dansk venstrepopulist, murer og politiker, at Danmarks viktigste scene ikke er «en gammel teaterkasse på Kongens Nytorv, men et stort fodboldstadion». Han kritiserte subsidieringen av «hattedamer» i pels og plysjseter.

Nylig donerte den samme Tesfaye billetter fra Det Kongelige Teater til en innsamling for utsatte, ensomme og eldre, og til de hjemløses forening i København. Disse var til en egen forestilling reservert befolkningen på Vestegnen – et område i byen hvor beboerne bruker teateret mindre enn andre. Minst 50 av billettene skulle doneres til folk som ellers ikke hadde råd.

En lignende iscenesettelse fant sted da Nationaltheatrets Torshov-filial i fjor hadde premiere på «En får væra som en er – en Ole Ivars musikal». En forestilling basert på dansebandet og 50-årsjubilanten Ole Ivars’ musikk og tekster. Slike møter har også en dypere historisk tradisjon. I sin introduksjon i programbladet skriver samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen at «når Ole Ivars nå kommer til teatret, kommer folkekulturen hjem igjen. Teatersalen har ikke alltid vært elitens høyborg, men et møtepunkt for ulike klasser. The Globe Theatre, som Shakespeare skrev mange av sine stykker for, hadde plasser for fattigfolk og aristokrater.» Regien er ved teatersjef Hanne Tømta selv, som kaller prosjektet «en gjensidig kulturell utveksling mellom teaterkunsten og dansebandkulturen.» Denne typen gjensidighet har ikke alltid vært tilstede. Da Ole Ivars spilte på Spellemannnsprisen i 1994 var det visstnok såvidt bransjen gadd å klappe.

Langt fra dansegulvet og opp
I årets sesong av «Hver gang vi møtes» fortalte Bjarne Brøndbo om tilsvarende erfaringer fra DDE. «Det er en litt sånn merkelig bransje», sier han om at det suksessrike bandet som har spilt konserter for et ukjent antall millioner av publikum, og solgt 1,5 millioner plater, alltid har vært «litt for dårlige» for Spellemann. Med unntak av da lederen i supporterklubben ble kåret til Årets fan for noen år siden, har de kun vunnet spellemannspris en gang. Årets spellemann 1996.

Det samme året fikk danseband sin egen kategori, og Ole Ivars vant, men i 2008 valgte bandet å boikotte utdelingen fordi de opplevde at danseband fortsatt ikke ble behandlet som stuereint. Derfor treffer Bernhard Arnø, en av fire skuespillere i oppsetninga, sin uttalelse om at «Dette må møtes med inderlighet – ikke ironi» noe helt grunnleggende.

Godt over halvparten av 2014-publikummet så ingen andre teaterforestillinger det året.

Teaterkritikerne likte det de så. Dagbladet, VG og Romerikes Blad rullet femmer på terningen. Kristian Meisingset i Minerva og IdaLou Larsen i Klassekampen ga skamros under titlene «Folkemusikk på sitt beste» og «Godt folkelig teater». Fra det liberalkonservative tidsskriftet til venstresidas dagsavis fungerte oppsetninga tilsynelatende som en øyeåpner, når begge beskriver å aldri ha hatt noe forhold til Ole Ivars, kun for å bli overrasket over hvor godt gruppas materiale fungerer i teaterets omgivelser.

Det at Henriette Steensrup både ble nominert til den prestisjefulle Heddaprisen og har mottatt Komiprisen for sin rolleprestasjon i oppsetninga forteller også noe om bredden i prosjektet.

Fra øst for elva til hovedscenen
Et besøk på Torshovteaterets oppsetning i fjor sommer ga inntrykk av noe annet enn den jevne teaterforestilling: En gjeng godt brisne 40-50-åringer i inngangspartiet, jovial tone og Ekornes-stil, hvor skuespillerne egalitært nok henviste publikum til ledige, unummererte sitteplasser. De teateransatte bekreftet et jevnt over solid innslag av Ole Ivars-fans. Ensemblet leverte og stemningen var på topp. Og hva allsang angår kan jeg ikke se for meg at kvelden var noe særlig underlegen dansebandgalla i Vikingskipet.

Godt over halvparten av 2014-publikummet så ingen andre teaterforestillinger det året, noe som skiller den fra Torshovteaterets andre oppsetninger. Det er kanskje bare en liten brøkdel av Norges dansebandinteresserte (30 prosent av befolkninga (TNS Gallup)) som trekkes til «plysjsetene», men allikevel forsterker det forekommende sceneskiftet til Nationaltheatrets hovedscene en fusjon av det folkelige og fasjonable.

Det forekommende sceneskiftet til Nationaltheatrets hovedscene forsterker en fusjon av det folkelige og fasjonable.

Så blir det spennende å se hvordan overgangen fungerer. Teatersjef Tømta introduserte oppsetninga med å si at inderligheten, hverdagsdramatikken, de fengende melodiene og rett fra levra-holdningen vi finner hos Ole Ivars var som skapt for teaterscenen på Torshov. Risikerer man å løfte noe som gjør seg godt i en jovial setting like øst for Akerselva, litt for høyt opp fra bakken når man inntar selve hovedscenen?

Mer mellom lavt og høyt
Prøysen var en annen av fjorårets jubilanter som ble markert fra teaterscenen. I presentasjonen av Trost i taklampa på Det Norske Teatret skrev regissør Marit Moum Aune, under tittelen «Alf Prøysen og det folkelege», at «Mange stempla han som ein lettvektar innan kunsten. Grunnen til dette er at han valde uttrykk og medium som var folkelege for å få ut bodskapen sin. (…) Prøysen gjer altså narr av dei som gjer narr av dei som er folkelege. Han tok alvoret inn i populærkulturen og trefte det breie lag av folket der dei var.»

Spenningen mellom lavt og høyt bidrar til å gjøre alt mer spennende, men fristelsen til å trekke det ene over i noe helt annet kan skape nye avgrunner.

Men hvor går egentlig grensen for et slikt møte? I Ole Ivars-tilfellet ivaretas utgangspunktet på en måte som ville vært vel så spennende å se på plakaten på Vikingskipet. Oppsetninga av Trost i taklampa fikk kritikk for å være vanskelig å følge for tilskueren. Når Peer Gynt settes opp i Skavlan-drakt gir det kanskje teatret et mer folkelig image, men selve forestillinga var ikke spesielt tilgjengelig for publikum uten nærhet til Ibsens fortellingsrekke. Billettsalget ljuger allikevel ikke. Besøkstallene viser en tilsvarende andel unike teaterkunder som Ole Ivars-oppsetninga, og samme andel fra andre steder enn Oslo eller Bærum (dog litt høyere Oslo vest-andel).

Hvor langt kan man gå med noe kjent og kjært, uten at det trekkes for langt unna røttene? Spenningen mellom lavt og høyt bidrar til å gjøre alt mer spennende, men fristelsen til å trekke det ene over i noe helt annet kan skape nye avgrunner. Når kultureliten og utflytterne romantiserer bygdelivet i Trost i taklampa blir det ikke noe mer enn falske omfavnelser.

Teater til folket
I Kulturbløffen. Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest (Cappelen Damm, 2013) anførte Kristian Meisingset en slags intellektuell «respekt for Grandiosa» – et forsvar for folkelig kultur i samliv med kulturelitens smak. Samtidig som han påpeker at norsk kulturpolitikk kaster mye penger etter smale prosjekter, og slik ikke oppfyller egne mål om kulturell utjevning for folk flest, er han mot at det offentlige engasjerer seg i kultur med stor folkelig appell. Konklusjonen blir at smal kultur må støttes for å sikre mangfold, men at det folk faktisk vil ha bør overlates markedet. Siden vi snakker teater kan det dessuten nevnes at denne logikken i Erasmus Montanus’ ånd blir dratt videre i at økonomisk ulikhet må aksepteres på linje med ulik smak.

Utforskningen av spennet mellom høyt og lavt styrker også kulturen.

Bredde i norsk kultur bidrar til at flest mulig kan leve gode liv. Problemet med logikken fra Meisingset og andre, er at norsk kulturpolitikk vanskelig har livets rett uten folkelig legitimitet. I sin bok skriver Meisingset at «lite tyder på at folk flest kommer til å forstå magien på Riksteatrets scene med det første». Men i en liten oppsetning i Nationaltheatrets laboratorium på Torshov ser vi magien gnistre. Debatten om Ole Ivars-oppsetninga burde vært overlatt til kommersielle aktører gikk før urpremieren, men oppsetninga er et ypperlig eksempel på balanse mellom det eksperimentelle og det folkelige, fra aktører avhengige av offentlige tilskudd. Dette styrker norsk kultur og forhåpentligvis også legitimiteten til bruk av skattebetalernes penger.

Ottar Brox skreiv i Ta vare på Norge (1988) at «Konflikten mellom det folkelige, dvs. det store flertallet av bygdefolk, og den lille, men mektige, «kondisjonerte» eliten har satt sitt preg på vår kultur- og sosialhistorie siden tidlig på 1800-tallet. (…) Underklassen har aldri akseptert definisjonen av seg sjøl som kulturell underklasse.» Som i eksemplet fra Danmark har vi godt av prosjekter som øker andelen i de subsidierte teatrene fra utenfor de beste kretser. Utforskningen av spennet mellom høyt og lavt styrker også kulturen i seg selv.

Denne spenningen lever i Ole Ivars òg: Låtskriver William Kristoffersen er utdannet ved Norge musikkhøgskole og har mottatt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid som musiker og komponist. Både Klassekampen og Minerva trakk i sine omtaler fram hvor enkle tekster Ole Ivars har, noe de selv også synger om. Samtidig har de utvilsomt en større dybde og nerve enn man skulle tro, og folkevettet tar gruppa hevd på selv:

«Jeg trøster meg med en ting
Jeg kan slanke bort litt fett
Det er mere synd på dem som er født med for lite vett»

Det er i dette spennet det spennende ligger.

—

En kortere versjon av denne teksten er på trykk i Dagbladet 17. februar 2015.