NHOs eventyr

Ole Erik Almlid, adm.dir i NHO. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen/NHO

Til slutt overvant de hindringene sammen. By og land, hand i hand. I skjønn forening sto alle på for hverandre, godt forankret i den norske dugnadsånden. Kommuner og konserner, som i uselviskhet og fellesskap sørget for de beste velferdstilbudene for landets mest sårbare. 

Det er så nydelig, eventyret Anne-Cecilie Kaltenborn, administrerende direktør i Norges handelsorganisasjon (NHO) avdeling Service og Handel, og administrerende direktør Ole Erik Almlid, skriver for oss. Eventyret handler om den norske velferdsmiksen og ble fortalt i Dagsavisen 25.10. Moralen i eventyret NHOs direktører forteller, er en advarsel mot å legge hindringer i veien for det som bare er gode ordninger for rikets innbyggere. 

Men i de fleste eventyr er det også logiske brister. NHOs direktører hevder det ikke tjener brukerne å skille skarpt mellom ulike driftsformer innen velferdstjenestene. Men det tjener hverken debatten eller brukerne at Almlid og Kaltenborn forsøker å fordekke profittmotivet som de store kommersielle konsernene baserer seg på, slik de gjør i setningen vi mener at de private aktørene – både private og ideelle – har en viktig rolle som et supplement – og ikke konkurrent – til det offentlige også i årene fremover. De kommersielle blir ikke mindre kommersielle av å kalle de noe annet. 

Det er heller ingen logikk i å måtte forklare barn på barnevernsinstitusjonene at det er så få voksne til stede for dem, fordi lave personalkostnader gjør det mulig å tjene store penger på barnevern. Eller å måtte fortelle de samme barna som får psykiske lidelser av mangel på omsorg og trygghet, at de må klare seg med det minimumstilbudet de får, av hensyn til konserneierens ønske om å øke formuen. 

Det er ikke logisk å gi større plass til kommersielle aktører i velferden når forskning viser at det er de kommersielle velferdsløsningene som bidrar til å presse ned lønns- og arbeidsvilkår, at det ikke er noen entydig sammenheng mellom kommersielle aktører og kvaliteten på tilbudet, og ingen direkte sammenheng mellom kommersielle løsninger og rimeligere tjenester. NHOs primæroppgave  som arbeidsgiverorganisasjon er ifølge dem selv å styrke næringslivet og å bidra til lønnsomhet i medlemsbedriftene. Det forteller at det hverken er barna som trenger rask og god hjelp fra et kompetent barnevern, mennesker som trenger psykiatriske tjenester, eller eldre som må ha hjemmehjelp for å få hverdagen til å gå rundt, som er i Almlid og Kaltenborns tanker når de advarer mot Hurdalsplattformens visjoner om å redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden. Eventyret de vil fortelle avslører mest av alt konflikten mellom hensynet til profitt på den ene siden, og hensynet de som skal motta tjenestene på den andre. 

For det som bør være kjernen i eventyret om den norske velferdsstaten må være innbyggernes behov – ikke at noen skal kunne tjene penger på dem. 

Denne teksten sto også på trykk i Dagsavisen 03.11.21