Er staten i ferd med å bli rundlurt av «klimaprofitører»? Eller må vi snarest få fart på en såkalt aktiv næringspolitikk? Blant alle konfliktlinjer under regjeringen Støre, dirrer få så intenst som denne.
Du vet det er uro under himmelen når Dagens Næringsliv finner sammen med ytterste venstre.
DNs lederskribent vet at alle Aker-konsernets initiativer innen havvind, hydrogen eller karbonfangst koker ned til at Kjell Inge Røkke «er ute etter flere statlige håndsrekninger» (16.9.). Under Rødts landsmøte i mars klarte den mørkerøde delen av partiet, med et vedtak om nei til havvind, å sette foten ned for «klimaprofitører» som misbruker grønne påskudd til å suge folkets skattepenger ut av statskassen.
Du vet det er uro under himmelen når Dagens Næringsliv finner sammen med ytterste venstre.
Hva forener denne nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister? Begge parter deler den samme illusjonsløse analysen av statens rolle i det økonomiske liv: et viljeløst redskap for storkapitalen.
Med dette som premiss, blir statlige bidrag til kapitalistisk industriutvikling latterlig naivt. «Grønn industri er flott,» lyder konklusjonen til DN, «men den bør klare å stå på egne ben.»
Å stå på egne ben er flott. I teorien. I praksis står norsk eksportindustri overfor konkurrenter med en meget aktiv investeringsstat i ryggen.
Solcellepanelet begynte sin karriere som en vanvittig kostbar energifanger på utsiden av NASAs romfartøyer. Hvordan kunne en så ulønnsom teknologi få muligheten til å gå gjennom tiår med industriell læring og skalering, slik at prisen på solenergi nå utkonkurrerer fossile kilder? Ved hjelp av den amerikanske, kinesiske og tyske investeringsstatens langsiktige tålmodighet. Hadde solceller måttet «stå på egne ben», ville bransjen aldri eksistert.
Hva er problemet? Kan ikke Norge la andre stå for den tekniske utviklingen? Ikke hvis vi vil være et I-land.
Det nytter ikke å kaste seg inn i en ny bransje når andre har gjort unna læringskurvene og teknologien er fullmoden. Da har konkurrentene allerede etablert overtaket i markeder med høye inngangsbarrierer. Det grønne industritoget forlater perrongen uten norske virksomheter ombord.
Det grønne industritoget forlater perrongen uten norske virksomheter ombord.
Dette har skjedd med solceller og bunnfast havvind. Følger regjeringen DNs råd, vil det også kunne skje med hydrogen, flytende havvind, karbonfangst og grønn skipsfart.
Norge henger stadig lenger etter. Danmark etablerer en «energiøy» i Nordsjøen med rundt 300 milliarder kroner i investeringer. Den danske staten blir majoritetseier. I Sverige investerer helstatlige LKAB 400 milliarder kroner i utviklingen av fossilfritt stål.
Striden står ikke lenger om hvorvidt staten kommer til å ta en betydelig del av investeringene i det globale grønne industriskiftet. Dette skjer allerede. Det næringspolitiske spørsmålet er hvilke stater som klarer å agere strategisk og hvilke som blir sittende i godstolen og kose seg med det Øystein Stray Spetalen kaller «latterlige 80-tallsdogmer som faktisk ikke fungerer i virkeligheten» (se min nye bok «Parterapi»).
Har ikke DN likevel et poeng i at staten risikerer å bli et underdanig bakkemannskap for kapitalen? Jo. Kapitaleiernes foretrukne løsning er at fellesskapet sosialiserer risikoen og investorene privatiserer gevinsten.
Striden står ikke lenger om hvorvidt staten kommer til å ta en betydelig del av investeringene i det globale grønne industriskiftet. Dette skjer allerede.
Det er en utbredt misforståelse at striden for og mot investeringsstaten er et høyre-venstre-spørsmål. Konservative regjeringer mobiliserer investeringsstaten. Røkke trenger investeringsstaten. Industriarbeiderne trenger investeringsstaten. Handelsbalansen og velferdsstaten trenger investeringsstaten. Men vanlige folk er ikke tjent med at skattebetalerne, ingeniørene og arbeiderne må dekke bordet og servere maten, mens bare Røkke får ha fest.
Skal vi unngå at kapitalens rolle blir «parasittisk», som økonomen Mariana Mazzucato sier det, må vi også mobilisere fordelingsstaten. Hvor havner arbeidsplassene? Med hvilke arbeidsvilkår? Hvordan fordeles inntekter og eierskap, geografisk og sosialt?
Med støtte i fagbevegelsen, må fordelingsstaten binde investorer som roper på næringspolitikk til en fornyet samfunnskontrakt. Virksomheter som gjør bruk av fellesskapets midler må bidra til at vi når fellesskapets demokratisk vedtatte mål.
Her kommer høyre-venstre-striden med full styrke. Det grønne skiftets samfunnskontrakt vil kreve en industristat like myndig som den gang vi etablerte det norske petroleumsregimet. Men der den sosialdemokratiske staten satt høyt til hest og pekte med hele armen da vi etablerte Statoil, sitter den nyliberale staten søvnig og filer neglene sine mens Equinor søler vekk 200 milliarder i USA.
Med støtte i fagbevegelsen, må fordelingsstaten binde investorer som roper på næringspolitikk til en fornyet samfunnskontrakt.
Etter 40 år med nyliberale markedsdogmer blir det nok krevende å gjenetablere en kompetent og myndig industristat som er på høyde med aktører som Aker-konsernet. Men det er ingen unnskyldning for å gi opp.
Industrier som står for nærmere 60 prosent av norsk vareeksport kommer til å gå ut på dato. I denne situasjonen vil de passiviserende teoriene som fremmes av Dagens Næringsliv bare bidra til å undergrave morgendagens næringsliv.
Denne teksten sto også på trykk i Dagens Næringsliv 8. november 2021.