Natur til besvær

Jeg har kommet til erkjennelsen at miljøproblemene burde komme brått på. Klimaendringene og naturødeleggelsen skjer i rasende fart i et historisk perspektiv, men for det enkelte mennesket kommer det aldri som et slag i hodet. I stedet blir vi sakte, men sikkert vant til at det stadig oftere er flom i Pakistan og stormer i USA. Vi har vent oss til at det finnes en rødliste over truede planter og dyr, som vokser i størrelse på tross av at arter stadig dør ut. Hvis det plutselig en dag var mørkt ville vi kanskje handlet, men siden det ikke føres en politikk som tar miljøet på alvor, er det mulig å venne seg til at det stadig går dårligere.

Noen tenker at naturen finnes borte i skogen og oppe på fjellet, noe man kan velge om man vil forholde seg til, gjennom friluftsliv, biologistudier eller vernepolitikk. Men like lite som man kan velge å forholde seg til sin egen kropp, kan vi velge bort naturen. En filosof vil måtte gå på krykker akkurat like mye som en toppidrettsutøver hvis han brekker beinet. På samme måte må vi i den moderne verden innse at det som holder hjulene i gang, er naturen. Estetikerne i miljøbevegelsen gjør dette vanskeligere å forklare. Å ta vare på naturen handler om noe helt annet enn utsikt over fjorden, skogens ro og vakre blomster. Det handler om at naturen er mer komplisert enn den mest avanserte maskin, og det er den som gjør at vi er her.

Å ta vare på naturen handler om noe helt annet enn utsikt over fjorden, skogens ro og vakre blomster.

Naturen forsvinner og jordas temperatur stiger fordi vi bruker naturen i feil tempo. Vi bruker opp jorda. En ny studie som nylig er publisert i Science, konkluderer at utryddelsen av arter skjer tusen ganger raskere enn normalt, og at vi er på kanten av den sjette store masseutryddelsen i jordas lange historie. I praksis skjer dette gjennom tusenvis av store og små politiske beslutninger om bruken av naturområdene, på en måte som er på kollisjonskurs med naturens mekanismer.

Ikke som annen politikk
Et eksempel kan være en veiutbygging. Veien vedtas lagt tvers igjennom et våtmarksområde som er yrende rikt av trær, vannplanter, insekter og fugler. Ved å bygge ut her, fjerner man ikke bare den romantiske lyden av sus i sivet og fløytende fugler. Området produserer rent vann og ren luft, er flomdempende, fuglene holder myggbestanden nede, det vokser opp fisk her og trærne holder på jorda og hindrer ras. En vei vil ødelegge dette.

Med et så enormt tap av naturrikdom og pågående klimaendringer, er det på overtid å prioritere annerledes.

Må miljøet vinne i hver eneste slik sak? Bare å antyde det virker kanskje både avstøtende og ekstremistisk. Jeg vet godt at man ikke skal rope om krise og dommedag, men på kanten av stupet virker det ikke tilstrekkelig å bruke innestemme. Hvis man setter miljø opp som en interesse av mange likeverdige, blir konklusjonen lett at det er så mye annet vi ønsker å oppnå. Dessverre er miljøpolitikk noe annet enn andre politikkfelt. Mister vi en planteart eller starter klimaendringer, kan vi ikke gjøre det godt igjen. Derfor kan ikke miljø behandles som en interesse på lik linje med kulturmidler, framkommelighet, vakker utsikt eller muligheten til kortsiktig profitt for en bedrift.

Mange synes at det er «så mye mas om miljø». Det kan godt hende det prates mye, men det gjøres desto mindre. Historien om utbyggingen av Norge har ikke gått i naturens favør. Andre hensyn har vunnet gang på gang. Med et så enormt tap av naturrikdom og pågående klimaendringer, er det på overtid å prioritere annerledes. Vi må være hardere på naturens vegne nå enn om vi ikke hadde slitt med en forurensende og ødeleggende arv.

Kunnskap hjelper
Det virker umulig å prioritere miljø hvis man tenker at det utelukker alt annet. Ofte ligger «miljøløsningen» og «utbyggingsløsningen» lengst fra hverandre på en tenkt akse. Men oppløftende nok er det to ting vi kan gjøre: Vi kan endre premissene og vi kan tørre å prøve. I de fleste saker der noen ønsker å bygge ut noe, utredes bare de billigste løsningene og/eller de man har prøvd før. Et eksempel er utbygging av kraftledninger. Her skal det på grunn av lovverket svært mye til for at de som tar beslutningen kan velge noe annet enn billigste trase og billigste type ledning.

Ofte ligger «miljøløsningen» og «utbyggingsløsningen» lengst fra hverandre på en tenkt akse.

Rommet som skapes for hvilke beslutninger som kan tas er veldig lite, og det handler ofte om penger. Så lenge vi lever i en verden som tror på evig vekst og har kortsiktig profitt som den største verdien, er det også det eneste logiske. Derfor finnes de ekte miljøløsningene på venstresida. Men også vi må løse problemene som oppstår akkurat nå, vi kan ikke vente til det sosialistiske samfunnet er på plass. Naturen har dårlig tid. Jeg tror politikere, utredere og byråkrati er for dårlige til å vise fram og kreve tilgjengelige og nye løsninger på en rekke miljøutfordringer.

Jeg sier ikke at det er enkelt, men en løsning ligger snublende nær. Den heter kunnskap. Hvis du tror at alle fugler langs kysten kolliderer med vindturbiner, er det lett å tenke at vindkraft er styggedommen selv. Men svensk forskning viser at de fleste arter svinger utenom – selv om natten. Det finnes likevel enkelte fuglearter som ikke klarer dette, og da må vi tenke annerledes i områdene der de bor. Om vi ikke hadde hatt fagkunnskap om fiskenes gytemønster, antall fugler i fuglefjellene eller kjent til hva turistene setter pris på, ville vi aldri ha fått gjennomslag for at Lofoten skal holdes oljefritt.

Kunnskap om naturen og vår interaksjon med den, kan fortelle oss når vi skal sette hardt mot hardt, og når vi kan gjennomføre det vi ville på en måte som ikke ødelegger naturen.

Kommunene har fått stadig mer ansvar for miljøforvaltningen, men mangler kunnskap.

Kommunene bestemmer
Alle sier at de elsker kunnskapsbasert naturforvaltning, men ingen klarer å gjøre det i sakene der det faktisk er vanskelig. I 86 prosent av arealsakene er det kommunene som tar beslutningen. Dette er den viktigste påvirkningen det enkelte kommunestyret har på miljøet. Kommunene har fått stadig mer ansvar for miljøforvaltningen, men mangler kunnskap. I 1997 hadde over 90 prosent av alle kommuner egne miljøansvarlige, i 2004 var tallet ti prosent. Årsaken til den dramatiske nedgangen er at mens det på 90-tallet var øremerkede midler til slike stillinger, er det nå opp til kommunene. Jeg har vært med på å kreve både øremerkede midler og lovpålagt ansettelse av miljøansvarlige i kommunene. Ingen av delene er populært. Flere lovpålagte oppgaver frister ikke. Kommuneøkonomien er dårlig, og det ligger ikke an til noe løft. Øremerkede midler fikk Senterpartiet til å grøsse, og det kommer heller ikke et rungende krav fra kommunene selv om å få en biolog i gangen på kommunehuset.

Norge har en av verdens mest progressive lover for å ta vare på naturmangfoldet.

Men en miljøansvarlig i hver kommune er det motsatte av et ovenfra- og ned tiltak. Med dagens situasjon er kommunene nødt til å gjøre mange dårlige vedtak på arealsiden, all den tid ingen faktisk har bidratt med kunnskapen de trenger for å ta hensyn til naturmangfoldet. Et normalt kommunestyre kan ikke ha detaljkunnskap om trekkfuglenes bruk av våtmarkene. Men for å forvalte den makten de har, må de ta hensyn til det. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på enn å utstyre dem med noen som har denne kunnskapen, for uten den mister de makt. Om kommunestyret gjør et vedtak som er i strid med hvordan naturen skal forvaltes, kan organisasjoner og forvaltningen klage saken oppover i systemet. Plutselig er det ikke de lokale folkevalgte, men klima- og miljøministeren, som tar beslutningen.

På feil bord
Jeg skjønner det godt at den blåblå regjeringen ikke vil ha en miljøvernrådgiver i hver kommune. Det vil skape stolthet og styrke lokalt, og gi kommunene mer selvstyre og miljøvern. Desto pinligere at den rødgrønne regjeringa ikke gjorde noe med det.

Selv i en verden med lokale beslutninger basert på kunnskap, bør det være mulig å være uenig, og det bør være mulig å hente inn mer fagkompetanse. Her stikker regjeringen kjepper i hjulene. En måned etter valget i 2013, ble ansvaret for behandling av plansaker flyttet fra Klima- og miljødepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet. Denne endringen betød at man flyttet makten vekk fra fagfolkene. Det er i Klima- og miljødepartementet og deres etater at folk som kan miljø jobber.

Vi må begynne å lytte til fagfolkenes råd, også der vi tradisjonelt ikke har gjort det: i oljepolitikken.

Samtidig som dette åpenbart vil gi beslutninger basert på et svakere kunnskapsgrunnlag, er det synd at miljøvernere må frykte denne endringen. Norge har en av verdens mest progressive lover for å ta vare på naturmangfoldet. I den står det at «Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på  (…)». Regjeringen er for dårlig til å følge våre egne lover og å lytte til egen fagkunnskap. Derfor betyr en flytting av plansakene mellom to departementer mye. Både kommunal- og regionalministeren og statsministeren omtaler naturverdier som en interesse på linje med mange andre, og at naturverdier ikke må gå på bekostning av viktige utbygginger. Selv miljøministeren sier at «I konkrete saker må naturverninteresser veies opp mot andre samfunnsinteresser.» [1] Signalet det sender og standarden det setter for hvilke vedtak som kan fattes, er dårlig.

For å sikre en kunnskapsbasert forvaltning av norske ressurser, og at så mange beslutninger som mulig tas i lokaldemokratiet, bør vi endre praksis. Vi trenger en ordning som sikrer at norske kommuner får den miljøkompetansen som er nødvendig, og plansaker på departementsnivå må flyttes tilbake til Klima- og miljødepartementet. Begge disse tiltakene handler egentlig bare om å rette opp feil. Den store jobben ligger i å få departementene knyttet til sektorer som påvirker miljøet, til å følge prinsippene i naturmangfoldloven og jobbe for lavere klimagassutslipp. Det er her det er mye å hente, for det er ikke Klima- og miljødepartementet som ødelegger naturen. Vi må begynne å lytte til fagfolkenes råd, også der vi tradisjonelt ikke har gjort det: i oljepolitikken. Slik bygger vi et samfunn som ikke bruker opp naturverdiene.

 

[1] Tine Sundtoft i intervju med Natur og Miljø, 5-2013