Feig må verden ennå være

Allerede i barnehagen er det et munnhell: Han lærer seg ikke folkeskikk før det blir fred i Midtøsten. De fleste barna i barnehagen lærer seg folkeskikk til slutt. Det gjør ikke Israel. I skrivende stund bedriver Israel en forkastelig hevnaksjon mot helt tilfeldige mennesker på Gaza-stripen. Midtøstens eneste demokrati, som tilhengerne ynder å kalle det, kan umulig være Midtøstens sterkeste rettstat, for her straffer man aldri de skyldige, bare de uskyldige. Eller kanskje er de skyldige i israelske øyne, skyldige i den mest grusomme forbrytelsen den israelske staten kan tenke seg: Å bli født som palestinere. Det sies gjerne at eskimoene har over hundre ord for snø. Fortsetter Israel på denne måten vil hebraisk snart trenge flere ord for skam.

Vi har ikke her lenger å gjøre med en rasjonell aktør, men en failed state.

Normalt sett vil verdenssamfunnet reagere mot den typen voldsbruk som nå foregår på Gaza-stripen. Noen vil komme til FN med et forslag om flyforbudssone, boikott eller kanskje til og med militær intervensjon. Av og til blir disse forslagene stemt ned. Men når det gjelder Israel er det ikke lenger noen som en gang prøver. Det finnes et eget sett med regler for Israel.

Kverner sympati
Hvis jeg fikk en shekel for hver gang jeg ble bedt om å forstå Israel, ville jeg vært styrtrik i dag. Jeg har virkelig også prøvd. Jeg forstår jødenes lidelser i Europa, jeg tar inn over meg de arabiske nabolandenes blodtørst, jeg anerkjenner at Israel er et velfungerende samfunn, vel og merke for sine borgere. Men det finnes grenser for hva man kan forstå. Blind hevn med sivile som mål kan man aldri forstå. Israel er en stat som ble opprettet med maksimal sympati i hele verdenssamfunnet. Det er godt gjort av Israel å gradvis kverne den sympatien i stykker.

Vi har ikke her lenger å gjøre med en rasjonell aktør, men en failed state. Dette er et samfunn hvor fredsbevegelsen bryter sammen, hvor radikale religiøse aktører får stadig større makt. Vi snakker om et land som er så rabiat at de biter selv hånden som forer dem, for israelerne har sluttet å respektere selv den amerikanske presidenten og hans formaninger. Den gamle vennen Norge blir stemplet som det mest antisemittiske landet i verden.

Dette er ikke et spørsmål om hvem som begynte, men hva vi kan gjøre.

La meg her få understreke noe som for meg er av den største betydning: Jeg elsker jøder. Mine største forbilder, enten det er Karl Marx, Bob Dylan eller Woody Allen er jøder. Den jødiske kulturen i Europa og USA både fascinerer og appellerer til meg. Uretten som er begått mot jødene gjennom tusener av år opprører meg sterkt. Dette handler altså ikke om antisemittisme, kanskje tvert imot handler det heller om omsorg for jødenes stat, for på denne måten kan ingen folkeslag overleve i lengden.

Er det noe historien har lært oss er det mindretallenes diktatur over de mange til slutt vil bryte sammen. Det vil naturligvis også skje med Israel dersom landet ikke kommer til en løsning med palestinerne. Israel lever på lånt tid så lenge landet er i krig ikke bare med sine naboer, men i praksis også med resten av verdenssamfunnet.

Dårlige venner
De som støtter Israel peker ikke sjelden på palestinerne og på deres forbrytelser. Jeg har aldri sagt, og aldri ment, at palestinerne er noen engler. Jeg er ikke radikal islamist, og jeg er ikke selvmordsbomber, jeg synes begge fenomener er forkastelige. Men vi er ikke i barnehagen lenger. Dette er ikke et spørsmål om hvem som begynte, men hva vi kan gjøre. Israel er som alle andre nødt til å oppføre seg som voksne, og forstå at man ikke kollektivt kan straffe et helt folkeslag for en forbrytelse gjort av noen få individer.

Israel er som alle andre nødt til å oppføre seg som voksne, og forstå at man ikke kollektivt kan straffe et helt folkeslag for en forbrytelse gjort av noen få individer.

På Stortinget finnes det en organisasjon som heter Israels Venner. Disse «vennene», som teller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og flere Frp-statsråder blant sine medlemmer, kan umulig være særlig gode venner. Gode venner støtter deg ikke blindt i alt du gjør, de står ikke stille og ser på at du ødelegger for deg selv, de griper inn og får deg tilbake på rett kjøl. I Norge har Israel bare ekte venner i Palestina-bevegelsen.

I politikken blir man ofte avkrevd å være realistisk. Men noen ganger må man legge realismen til side for slik å kunne si sannheten: Verden må gripe inn mot Israel, om nødvendig også med militære midler. Det er en fullstendig usannsynlig, men helt riktig tanke. Dersom verdenssamfunnet skal ha noen form for troverdighet må Israel stoppes fra å trakassere, drepe og torturere sine naboer, hindres fra å bryte FNs resolusjoner og tvinges til å akseptere de grenser som verden har forsøkt å tegne for dem. De aller fleste innser innerst inne også at dette vil være moralsk riktig.

Men det vil naturligvis ikke skje. For så feig er verden ennå, at sannheten sjelden får realistiske konsekvenser. I alle fall ikke for Israel.