Jeg var ikke den eneste som stusset over timingen, da Bjørnar Moxnes flesket til mot Anniken Haugli ved inngangen til denne uka. I en sak der «alle» egentlig er enige, klarte representanten Moxnes å få Klassekampens lederartikkel imot seg, før han ble stående mutters alene i Stortinget og støtte sitt eget mistillitsforslag.

Idet jeg skulle til å skrive noe drøftende om «politisk spill for galleriet», fikk jeg en en idé: Hvorfor ikke spørre landets største ekspert på området?

– Jeg sa det til min kone i går kveld, begynner mannen som må være regjerende norgesmester i spill for galleriet, når jeg får audiens på hans stortingskontor.

– Der kan du se, sa jeg, da vi så på Kveldsnytt: Vi har hatt finansdebatt i Stortinget i timesvis i dag, men det eneste som kommer på Kveldsnytt er mistillitsforslaget fra Moxnes og hans gode innlegg. Dét får det norske folk se.

– Men ser det ikke dumt ut å fremme mistillit, og så står det én enslig representant og er den eneste som støtter sitt eget forslag? 

– Nei, overhodet ikke. «Den som står alene står sterkt», skrev Ibsen. Moxnes står opp for de svake, for dem som er gjort urett med av NAV, av myndighetene, han står opp for dem, og er deres helt og skårer velgere.

Hagens dom er at Rødt og Moxnes handlet «fornuftig».

– Han vinner på det. Alle andre tapte. Og det var bare hans sak som var i Kveldsnytt. Og husk at han ikke er på jakt etter å bli det største partiet i morra, presiserer Hagen.

– Hvis han kan skåre en eller to prosent, så er han fornøyd.

Det ser ut som om den aldrende Frp-nestoren lever seg litt inn i rollen til den unge partileder på motsatt fløy, nesten litt lengselsfullt.

– Det er klart at han har lært masse, sier Hagen, med læremesterens anerkjennende mine.

– Han gjør de samme tingene som jeg gjorde da jeg bygget opp Fremskrittspartiet.

For det var akkurat sånn Hagen holdt på. Hvis han hadde 5 prosents oppslutning, gjorde han noe så provoserende at han fikk 90 prosent av befolkningen mot seg og mediene tenkte «for en idiot». Men Hagens målgruppe var de 10 prosent, minoriteten hvis standpunkt nå ble utskjelt i alle kanaler, og så kammet han seg opp til 7 prosent. Og så videre.

Rødts strategi synes å legge mindre vekt på målgruppene som favner hovedstadens lederskribenter enn på å kommunisere tydelig mot grupper lenger nede i samfunnet.

Lurer du på om Hagen forstsatt har sine instinkter intakt? Da kan du gå inn og lese kommentarfeltene hos arbeidsavklaringsfolket i AAP-aksjonen. Det mangler ikke på innlegg av typen: «Takk for forsøket Bjørnar Moxnes. Jeg tror nok at mange vil huske at du pratet vår sak. Og at du blir belønnet for det ved neste Stortingsvalg. Vi trenger sånne politikere som deg, som snakker et språk folk forstår og som står på for den lille mann.»

Rødts strategi synes å legge mindre vekt på målgruppene som favner hovedstadens lederskribenter enn på å kommunisere tydelig mot grupper lenger nede i samfunnet, der mange opplever større avstand til det politiske systemet.

Carl I. Hagen var likedan. Så dette er nok ett av flere momenter Hagen kjenner igjen når han sier, flere ganger i løpet av samtalen, at «Bjørnar gjør det samme som jeg gjorde». Et annet eksempel er pressekonferansen under søppelskandalen i Oslo, der en trussel om mistillit mot miljøbyråd Lan Marie Berg skapte inntrykk av at det var Moxnes som fikk fjernet søppelselskapet Veireno. Det ga ham heltestatus blant mange velgere (mens det var Berg som hadde gjort jobben). Den manøveren hadde nok ikke sett dagens lys hvis ikke bystyrerepresentanten Moxnes, gjennom en årrekke, hadde observert det ene mistillitsforslaget etter det andre fremmet av den gesjeftige kollega Hagen fra Frp.

Man kan kalle det som både Hagen og Moxnes bedriver for «spill for galleriet». Eller det kan kalles tydelig politisk kommunikasjon.

Man kan kalle det som både Hagen og Moxnes bedriver for «spill for galleriet». Eller det kan kalles tydelig politisk kommunikasjon. Det fungerte for Frp, og synes å fungere for Rødt. Men gevinsten blant AAP-aksjonistene på Facebook kan ikke innkasseres uten at Rødt betaler en pris i andre grupper.

Rødt lever nok fint med at Oslo Aps egen Joseph McCarthy, Fredrik Mellem, skrev på Facebook onsdag kveld: «Selv et lite barn kan se at Rødt bare er ute etter egenmarkering. Lite elegant, i en så alvorlig sak.»

Men i timene etter formann Moxnes’ heroiske nederlag i stortingssalen, flommet kommentarfeltene til Rødt-politikere over av karakteristikker som «flaut og pinlig», «en egenmarkering Rødt burde latt ligge» og «stusselig». Dette kom fra folk i SV, LO og Ap som står Rødt ganske nær i en rekke viktige saker.

Problemet blir nok ikke mindre av at Moxnes omfavnes av den norske høyrepopulismens Grand Old Man. Flere vil nok ta Hagen som sitt sannhetsvitne på at det er noe populistisk og uansvarlig over framferden til Mr. Mistillit, altså Moxnes, og hans unge parti.

Angrepene fra de andre er ikke noe problem, mener Carl I. Hagen. Hans oppskrift på å utvikle et lite fløyparti til en stor maktfaktor var en variasjon over Ibsens «verdens sterkeste mann, er han som står mest alene».

Nettopp ved å bli stemplet av alle de andre, ved å trekke en strek mellom seg selv og «røkla», oppnår partiet å «skille seg ut» overfor velgerne. Skal vi tro Hagen, bør Moxnes motta de nedsettende adjektivene med åpne armer. Men det ligger noen problemer her.

For det første, ble jo Frps styrke også partiets akilleshæl. Den kyniske og kontinuerlige alenegangen «mot røkla» gjorde det umulig for partiet å vinne gjennomslag i form av regjeringsdannelser, så lenge Hagen sto ved roret.

Dette er nok ingen stor bekymring for Rødt. Også på dette området akter Moxnes og Co å lære av Frp, partiet som i flere tiår øvde større innflytelse over norsk politikk enn de fleste andre – helt uten regjeringsmakt.

En større bekymring, for det store flertallet i Rødt, er det nok at ideen om å stå helt alene og stille seg opp som det eneste sanne og rene alternativ til alle de andre partiene – «røkla», som Hagen sier – er noe den radikale venstresida har forsøkt før. Dette var jo strategien til AKP (m-l).

Det er ikke spesielt vanskelig å innta en ytterliggående posisjon i enhver sak, bare for å kunne fordømme alle de andre på venstresida som fiender av folket. Men da blir man også en parentes i den politiske historien. Arbeiderklassen har jo ikke bruk for det der (og egentlig ingen andre heller).

Alt tyder altså på at Rødt forsøker å få i pose og sekk.

Rett skal være rett: Det kommer ingen retthaverske fordømmelser av de andre partiene fra Moxnes’ munn i denne saken. Og han har lyktes med å gjøre Rødt i Oslo til en ganske en konstruktiv, om utålmodig, medspiller for det rødgrønne byrådet til Ap, SV og MDG.

Alt tyder altså på at Rødt forsøker å få i pose og sekk. De vil regnes med på det rødgrønne laget foran valget i 2021. Og de vil drive med egenmarkering og signalisere at Rødt er det eneste partiet for alle som tørster etter rettferdighet i NAV-saken.

Det irriterer selvsagt SV- og Ap-politikere som er like innstilt på mistillit til Haugli som Moxnes er, men som også ser verdien av å gjennomføre høringene før man trekker konklusjonene. De kan ikke stemme for mistillit nå, og dermed kan den prinsippfaste hardhausen Moxnes få dem til å se litt «veike» ut.

Bra for Rødt, kanskje. Men er det bra for det rødgrønne laget? Hva skjer med mulighetene for samarbeid og gjennomslag? Hvis Rødt oppfattes som sekterisk av alle andre på rødgrønn side, hvor mye «handlekraft» kan Moxnes regne med å mønstre i neste stortingsperiode?

Bør vi egentlig tro at det som fungerte på høyrekanten vil fungere på venstresida?

Carl I. Hagen ville ikke bekymret seg. Det var aldri ved å sitte parlamentarisk pent på stolen sin ved Høyres bord at han klarte det ingen annen politisk leder i Norge har klart etter andre verdenskrig; å bygge et fløyparti opp fra liten utfordrer til betydelig maktfaktor.

På den annen side: Bør vi egentlig tro at det som fungerte på høyrekanten vil fungere på venstresida?

På den tredje side: Selv om Høyres høye herrer i alle år ristet oppgitt på hodet av Frps tarvelige «spill» overfor mer ubemidlede velgergrupper, var de rullingsrøykende velgerne Frp framskaffet høyst kjærkomne da det gjaldt å danne flertall for en regjering som kunne kutte skatten på de høye herrers formue og arv. Rabagasten Hagen hadde fått tak i de velgerne Høyres gjeng av borgerlige arvinger og elevrådsledere ikke hadde sjans på.

Her ligger det kanskje noe å tenke over, også for de mer høytstående på rødgrønn side. Hvis ikke Moxnes tar jobben med å kommunisere (over)tydelig og klart ut til de gruppene han denne uka siktet mot med sitt «spill», hvem har da tenkt å mobilisere disse velgerne for rødgrønn valgseier? Noe sier meg at det i alle fall ikke blir Kontroll- og konstitusjonskomiteen.