Media som motstander

Media dekker streiker og arbeidskonflikter konsekvent negativt, skriver artikkelforfatteren. Her fra hotellstreiken i 2016. Foto: Oslonatt/ Flickr.

29. januar 2015 kan karakteriseres som en historisk dag i Norge da både LO, YS og Unio – en nesten samlet norsk fagbevegelse – gikk ut i generalstreik mot regjeringens foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven. At dette var den største streiken i Norge på nærmere 20 år, og at organisasjonene som organiserte den representer omtrent 1.5 millioner arbeidstakere, var det dog ikke lett å forstå om man tok en rask titt på de største nettavisene denne kvelden. Her var streiken for det første lite behandlet, og det politiske budskapet som altså et stort flertall av norske arbeidstakere stilte seg bak ble i all hovedsak behandlet fra et kritisk perspektiv.

Nå skal selvsagt media alltid være kritisk, og det gir mening å gå inn i og stille spørsmål ved argumentasjonen som brukes. Men maktkritisk kan journalismen knapt kalles, all den tid en fant både regjering, stortingsflertall, NHO og de andre arbeidsgiverforeningene på andre siden av konflikten – uten at de nevnte avisene gikk i rette med deres argumentasjon på i nærheten av samme måte. Dette reiser noen viktige spørsmål om arbeiderbevegelsen- og venstresidens forhold til media, som skal behandles i det følgende. Arbeidskonflikter er spesielt egnet til å ta opp disse spørsmålene, siden hele høyre-venstre-aksen har sitt utgangspunkt i konflikten mellom arbeid og kapital, og konfliktene dermed har en tendens til å fremdeles følge disse linjene. Så la oss derfor først se på noen flere streiker som illustrerer utfordringene, før vi videre tar opp myten om at media er venstreorientert, og peker på at viktige strukturelle faktorer gjør at bransjen som helhet tvert imot har en tendens til å helle mot høyre. Sist, vil jeg ta opp spørsmålet om hva arbeiderbevegelsen spesielt – og venstresiden generelt – kan gjøre med denne utfordringen for å vinne forståelse og tilslutning til sitt prosjekt. Men la oss helt først vende tilbake til generalstreiken.

At dette var den største streiken i Norge på nærmere 20 år, var det dog ikke lett å forstå om man tok en rask titt på de største nettavisene denne kvelden.

Media mot arbeiderbevegelsen
For i generalstreiken fulgte konfliktlinjene nettopp den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Endringene i arbeidsmiljøloven var initiert av de to regjeringspartiene Høyre og Frp, og deres liberale støtteparti Venstre. Krf hadde i utgangspunktet vært mer kritisk, men valgte likevel å forholde seg lojalt til samarbeidsavtalen. Og selvsagt var NHO, Spekter og Virke også positive. Motsatt stod en samlet opposisjon, Ap, SV og SP, og også Rødt og MDG, og altså tre av de fire hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden. Det politiske Norge var ganske nøyaktig delt på midten – og en skulle derfor forvente at medias dekning ga et tilsvarende bilde.

Slik var det imidlertid ikke. La oss av plass- og tilgjengelighetshensyn holde oss til de fire største nettavisene,[1] altså Nettavisen.no, Aftenposten.no, Dagbladet.no og VG.no.[2] Nettavisen hadde fem saker om streiken på sin forside, en blogg som forsøkte å gi noe faglig ballast til argumentasjonen fra regjeringen, to blogger/ledere fra redaktør Gunnar Stavrum som begge argumenterte hardt mot streiken, et intervju med arbeidsminister Robert Eriksson som fikk anledning til å legge frem sin argumentasjon for endringene, og et intervju med en tidligere Arbeiderparti-politiker som gikk hardt ut mot både LO og streiken – tre kommentarer og to nyhetssaker altså, alle klart negative.

Faksimile fra Nettavisen om generalstreiken i 2015.
Faksimile fra Nettavisen om generalstreiken i 2015.

På Aftenposten.no, var nyhetsdekningen mer nøytral, riktignok gjemt langt nede på siden. Den redaksjonelle linjen var imidlertid at «Aftenposten mener streiken er overspill».[3] Hos Dagbladet, var det ingen redaksjonelle saker, men to nyhetssaker hvor Høyre-politiker Stefan Heggelund i den ene fikk forklare hvorfor de streikende tok feil, og en hvor Venstre sa fra om at de ville sikre at loven gikk gjennom. Sist og størst, VG ga heller ikke inntrykk av at dette var en historisk dag, med alle sakene som omtalte streiken gjemt langt nede, totalt fem saker hvorav tre leserinnlegg og to nyhetssaker. Nyhetssakene tok for seg at de streikende hadde buet på ministeren, og at broren til musiker Bjørn Eidsvåg mente at streiken var «en skam», mens det blant leserinnleggene var ett for og to mot. Det ene av de to motinnleggene hadde dog fått overskriften «hva streikes det egentlig mot» på VGs forside, og så slik mer autoritativ ut enn som et rent partsinnlegg. Konklusjonen er altså klar, de fire største nettavisene hadde alle en dekning som gikk i de streikenes disfavør.

Nyhetssakene tok for seg at de streikende hadde buet på ministeren, og at broren til musiker Bjørn Eidsvåg mente at streiken var «en skam».

Nå kan dette selvsagt være en tilfeldighet, og skulle en virkelig si noe generelt om behandlingen av arbeidskonflikter, kreves en enormt omfattende studie som vi ikke kan gjennomføre her. Men ser vi raskt på noe litt enklere, nemlig den redaksjonelle linjen i en sak som Norwegian-streiken samme vår, så vil vi finne at Aftenposten var kritisk til at streiken utfordret styringsretten, VG skriver åpent at pilotene bør tape, Nettavisens redaktør er på samme linje, mens Dagbladet skiller seg ut ved å mane til besinnelse for begge parter.[4]

Hva så med nyhetsdekningen av arbeidskonflikter? Her har mediene dessverre en tendens til å gjøre tre ting. For det første har de et sterkt forbruker­perspektiv av typen «dette taper du på streiken». Et neste problem er at kompliserte årsaksforhold gjerne ikke blir tilstrekkelig forklart. Lærerstreiken høsten 2014 er i så måte illustrerende, her var faktisk kommentarer betydelig mer balanserte, for eksempel skrev Aftenposten at «Det tyngste ansvaret hviler på KS»[5], men så gikk også KS uvanlig hardt – og uklokt – ut. Men når Aftenposten legger skylden på KS, så dekker de også over at styret i KS faktisk utgjøres av politikere som både kan og bør instrueres fra sine partier – slik SV som eneste parti faktisk gjorde. Dermed dekkes det over at konflikten i virkeligheten ikke står mellom lærerne og KS – men lærerne og hele det politiske etablissementet.[6]

Dermed dekkes det over at konflikten i virkeligheten ikke står mellom lærerne og KS – men lærerne og hele det politiske etablissementet.

Videre, så har media en tendens til å fokusere på bare arbeidstakeres krav av typen «dette streiker de for». Men både generalstreiken, Norwegian-streiken, lærerstreiken og fjorårets sykehusstreik er i så måte interessante, fordi de slett ikke streiket for å oppnå noe men for å forsvare allerede eksisterende rettigheter, og det kan argumenteres for at også fjorårets lokførerstreik tegner seg inn i dette samme bildet.[7] Streikene ble alle satt i gang av at en motpart, i hovedsak arbeidsgiverne, hadde offensive krav. Slik kunne lærerne erklæres som «vinnere» i en samlet norsk presse den 2. september 2014 fordi de hadde fått en betydelig bedre arbeidstidsavtale enn den de først var forespeilet – mens den likevel var et skritt tilbake i forhold til den avtalen KS hadde sagt opp året før. Lærerne vant bare om en ikke tok med utgangspunktet – og helheten – i arbeidsgivernes offensive krav.

Myten om venstrevridd media
Det har likevel lenge vært en utbredt «sannhet» i norsk offentlighet at denne heller mot venstre. Dette har blitt brukt effektivt av Frp gjennom hele sin historie – med fortellinger som ARK – Arbeiderpartiets RiksKringkasting, men har utover 2000-tallet også fått større spredning, og virker nå å inngå i selve selvforståelsen til de som skriver i pressen. Slik Aftenpostens Frank Rossavik eksemplifiserer med sin kommentar på deres nettsider 27. mars i år.[8] Her skrives det rett og slett at det mangler «høyrestemmer» blant kommentatorene i norske medier. Og det kommer fra en avis som på lederplass jevnlig argumenterer for å kutte ulike velferdsgoder.[9] Tilsvarende fortelling får vi stadig fra Kristin Clemet og Civita som lenge har forsøkt å fremstå som en slags overdommer over vinklingen i norsk presse.[10] Uten at Clemet eller noen andre i tenketanken virker å problematisere at deres egen økende deltakelse i norsk offentlighet er betalt av noen av landets rikeste mennesker[11] – og slik selv er et særinteresseorgan. I stedet dyrkes fortellingen om at Civita er et nødvendig «korrektiv» til en venstreorientert offentlighet. Et annet eksempel på forståelsen av offentligheten som dominert av venstresiden, så vi da Kringkastingsrådet presterte å be NRK legge til rette for utviklingen av et «høyreorientert» humormiljø. Glemt var satirens iboende funksjon av å slå oppover – og at oppover i svært mange tilfeller også betyr til høyre ettersom de sitter med både regjering, stortingsflertall, NHO, direktører, og det store flertall på Kapitals topp 400-liste over Norges rikeste.

Samlet sett er det tydelig at det eksisterer en fortelling om en venstreorientert offentlighet, og at sentrale aktører i denne offentligheten selv aktivt bygger opp under fortellingen. Samtidig er det pussig at den er oppstått – det skulle være nok å se gjennom formålsparagrafene til aviser som BT og Aftenposten,[12] eller lese hva de anbefaler folk å stemme ved valg,[13] for å se at denne fortellingen først og fremst er en myte. Likevel argumenteres det altså for at vi trenger flere høyreorienterte stemmer i offentligheten, la oss se litt på argumentasjonen som brukes. Her er det særlig to argumenter som står sentralt, en årlig undersøkelse av journalisters politiske ståsted,[14] og at mediene i hovedsak står «til venstre» – i hvert fall for Frp – i noen utvalgte saker.

Samlet sett er det tydelig at det eksisterer en fortelling om en venstreorientert offentlighet, og at sentrale aktører i denne offentligheten selv aktivt bygger opp under fortellingen.

Særlig undersøkelsen brukes som kronargument, men om vi faktisk ser litt på de tallene som presenteres, så blir bildet mindre entydig. Blant journalistene har det riktignok vært rødt flertall de siste årene, men går vi til de som dekker norsk rikspolitikk tettest fra Stortingets Presselosje, så er Høyre største partiet og de borgerlige i flertall – med en enorm overrepresentasjon for Venstre.[15] Dette illustrerer noe viktig, nemlig at det ikke er nok bare å telle opp journalister for å si noe om medienes vinkling – det er ikke uvesentlig om en skriver om kultur eller politikk. I tillegg er det også viktig å skille mellom aviser etter gjennomslag, hva Aftenposten mener er viktigere enn hva BA mener. Det aller viktigste er likevel å kombinere dette, og å undersøke hva den redaksjonelle ledelsen og de politiske journalistene i de mest fremtredende mediene faktisk skriver.

Det er dog sant at medier i en rekke enkeltsaker står til venstre for i hvert fall Frp. Det er også ved å vise til slike enkeltsaker at Rossavik kan argumentere for behovet for høyrevridde stemmer. Likevel er det ganske tydelig at dette bildet kompliseres, om vi for eksempel tar inn arbeidskonflikter av typen jeg presenterte ovenfor. Og også i andre viktige saker – i det minste for den radikale venstresiden – som spørsmål om EU/EØS, NATO, synet på privat versus offentlig velferd og sosial utjevning.[16] Fellesnevneren her, er at i spørsmål knyttet til arbeidsliv og økonomi, så vil det etablerte media sjelden eller aldri utfordre systemet – da media nettopp selv er en integrert del av dette.

Fellesnevneren her, er at i spørsmål knyttet til arbeidsliv og økonomi, så vil det etablerte media sjelden eller aldri utfordre systemet – da media nettopp selv er en integrert del av dette.

Fra kritikk til profitt[17]
I festtaler understrekes det alltid hvor viktig det er med en kritisk presse, som stiller de mektige spørsmål på vegne av de avmektige. Men samtidig er også mediebedriftene selskaper som opererer i et kapitalistisk marked med overordnet målsetning om profitt. Det betyr at den redaksjonelle linjen i for eksempel VG aldri egentlig kan utfordre de finansielle interessene til Schibsted-konsernet. Dette gjør seg også gjeldene i utnevninger. Når et styre i en mediebedrift har som overordnet målsetning å tjene penger, så vil de ansette ledere som også har dette som overordnet målsetning. Disse ansetter så igjen den redaksjonelle ledelsen, og når vi vet at arbeidsgivere heller mot å ansette folk som ligner en selv,[18] så forstår vi hvorfor det er en tendens til at redaktørene i avisene i de store mediekonsernene – de som bestemmer fokus og vinkling og skriver kommentarer – gjerne er mer høyreorienterte enn sine journalister.

Videre er den viktigste måten å tjene penger på for media, gjennom å selge annonseplasser. Det finnes få kjente eksempler på at annonsører har hatt direkte innflytelse på redaksjonelt innhold,[19] men alle mediebedrifter vet at å tiltrekke seg annonsører er meget vanskelig, og det er ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor dette kan komme i konflikt med det redaksjonelle innholdet. [20]

Først kom høyre- og venstreavisene, så kom arbeideravisen for å imøtegå dem.

Venstresideaviser har tradisjonelt hatt mye større utfordringer med å tiltrekke seg både kapital og annonsører – og derfor har de enten vært sterkt finansiert av arbeiderbevegelsen (hele Amedia), basert seg på frivillig arbeid (som Klassekampen), eller rett og slett bukket under. I tillegg ble de venstreorienterte avisene nesten uten unntak opprettet som svar til en allerede eksisterende presse, og man kan faktisk ganske nøyaktig se hvordan arbeiderbevegelsen fra sted til sted tok pressen i bruk fordi borgerskapet alt hadde gjort det. Først kom høyre- og venstreavisene, så kom arbeideravisen for å imøtegå dem, og de ble derfor etablert i et allerede delvis mettet og dermed vanskeligere marked.[21]

Dette er hovedårsakene til at den etablerte norske mediefloraen stort sett består av høyreorienterte aviser. Nå skal det sies at dette er en enkel analyse, og hverken NRK eller mange av de mindre avisene lar seg i særlig grad fange av den. Det samme gjelder aviser som i det store og hele lever av pressestøtten (som Nationen og Dagsavisen). Men for de store tunge aktørene i media, VG, Dagbladet, Aftenposten, TV2, BT, Nettavisen og de andre store regionavisene i Schibsted-konsernet, er det rett og slett strukturelt betinget at de ligger til høyre i spørsmål om økonomi og arbeidsliv – de ville sannsynligvis aldri kunne blitt så dominerende om de lå noen andre steder. Når mediebedriftenes hovedmålsetning er profitt, vil dette i all hovedsak trumfe behovet for kritikk.

Når mediebedriftenes hovedmålsetning er profitt, vil dette i all hovedsak trumfe behovet for kritikk.

Arbeiderbevegelsen mot media: For en reetablert opposisjonell offentlighet
Fra kapitalismens gjennombrudd i Norge på andre halvdel av 1800-tallet, og frem til i hvert fall 1960-tallet, ble arbeiderbevegelsen en stadig viktigere kraft i norsk samfunnsliv. Ikke bare fikk fagbevegelsen en avgjørende hånd på rattet når det kom til utviklingen av tariffavtale-systemet, lønnsutjevningen og arbeidslivsreguleringer, fagbevegelsens eget parti, Arbeiderpartiet, fikk også etter hvert rent flertall i Stortinget. Det gikk så langt som at selv de borgerlige motpartene måtte adoptere deler av arbeiderbevegelsens politikk og virkelighetsforståelse – godt illustrert gjennom at det faktisk var den borgerlige Borten-regjeringen som, da Arbeiderpartiet endelig mistet det politiske hegemoniet i 1965, innførte folketrygden.

At venstresiden kunne få så stort gjennomslag – og selv endre hele agendaen hos politiske motstandere – minner om den motsatte situasjonen vi har havnet i siden. I dag danner nyliberalismen ikke bare utgangspunktet for de borgerlige partiers politikk, den har også innflytelse og hegemoni langt inn i venstresidens egen elite. Å forklare dette hegemoniske skiftet fra organisert til nyliberal kapitalisme, er selvsagt vanskelig og for mye for denne teksten – men det sammenfaller i tid ganske nøyaktig med at arbeiderbevegelsen gradvis ga opp sin egen velutviklede Arbeiderpresse.

I dag danner nyliberalismen ikke bare utgangspunktet for de borgerlige partiers politikk, den har også innflytelse og hegemoni langt inn i venstresidens egen elite.

For også i arbeiderbevegelsens spede start hadde media vært borgerlig og fiendtlig innstilt. Svaret ble ikke å forsøke å få innpass i de eksisterende, borgerlige medier, men å opprette et opposisjonelt offentlig rom, med egen presse, radio og selv idrettsorganisasjoner.[22] Jeg tror dette er en undervurdert del av bevegelsens suksess,[23] og noe en overså da en først lot arbeiderpressen forfalle, før en så solgte den ut – og noe som skaper en rekke uforutsette utfordringer i dag.

Svaret på disse utfordringene er ikke åpenbare. Og særlig ikke i en tid med endrede medievaner og hvor betalingsviljen for journalistikk er i fritt fall, noe som også fikk regjeringen til å oppnevne mediemangfoldsutvalget i 2015. Denne leverte sin rapport 7. mars i år, og et konkret politisk forslag venstresiden kunne brukt denne anledningen til, er å nettopp problematisere at mye av den direkte og indirekte støtten staten gir mediebedriftene – faktisk går til konsern med viktigste oppgave å levere utbytter til sine eiere.

En lignende debatt er jo allerede reist innen velferdssektoren – hvor både SV og Rødt har gjort det til hovedsaker inn mot valgkampen å forby dette – men når det kommer til mediestøtten har det så vidt jeg har fått med meg enda ikke vært reist det problematiske ved at pengene i hvert fall delvis ender som profitt. Hadde en kunne klart å reise et krav om profittfri journalistikk på samme måte som profittfri velferd, så ville mye av den strukturelle ulempen som alle alternative mediestemmer i dag opplever, kunne bli utjevnet. Fordi det ville tvunget de etablerte mediehusene til å enten oppgi støtten og momsfritaket – eller endre form. I det siste tilfellet, ved for eksempel omleggelse til ideelle stiftelser, ville en også på sikt kunne håpe på en mediebransje virkelig uavhengig av kapitalismens logikk.

Svaret ble ikke å forsøke å få innpass i de eksisterende, borgerlige medier, men å opprette et opposisjonelt offentlig rom.

Gjennomslag for et slikt krav ligger nok likevel et stykke frem i tid, men første skritt på veien er å ikke bare la de dominerende medier fortsette å dekke arbeidskonflikter fra et overveldende borgerlig perspektiv, men å jobbe for å reetablere en egen alternativ offentlighet. Ved å gjøre det, viser en at en ikke anerkjenner dagens partiløse presse som politisk nøytral, og slik bevisstgjøres lesere om at dagens offentlighet har en politisk slagside. Det krever dog først og fremst at man tør å gjøre som høyrepopulistene – å selv gjøre media til motstander.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Røyst.

 

Noter:
[1] Se http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/ikt/395 for oversikt over største nettaviser. Forsidene det refereres til ble undersøkt kvelden 29. jan 2015, og kan finnes på archive.org.

[2] At jeg valgte å stoppe ved fire nettaviser er litt tilfeldig, men om vi hadde fortsatt nedover listen til DN, BT, Adresseavisen, og sjekket slik som TV2 er det lite trolig at resultatet hadde blitt spesielt annerledes.

[3] http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Streiken-er-overspill-65941b.html

[4] Aftenpostens leder 5.3.15, VGs økonomikommentator Per Valebrokk 2.3.15, Dagbladets leder 10.3.15

[5] 27. august 2014. VG valgte å ikke ta side, men skyldte kreativt nok i stedet på SV for konflikten i sin leder 18. august. Likevel skrev de tydelig «Dagens lærerrolle krever (…) økt tilstedeværelse på skolen.» og tok slik i praksis likevel arbeidsgivernes parti.

[6] Se min kommentar “Husker noen lærerstreiken?” 20.02.16 på Radikal Portal.

[7] De streiket for å videreføre kontrollen over lokførerutdanningen i møte med regjeringens jernbanereform, ved å legge den inn under tariffavtalen. Altså prinsipielt et offensivt krav, men i realiteten et defensivt.

[8] Se http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Nina-Hjerpset-Ostlie-har-rett-Det-finnes-en-skjevhet-i-de-store-allmennmediene–Frank-Rossavik-617888b.html

[9] Se for eksempel lederen samme dag, hvor Aftenpostens skriver at «Velferdsstatens bærekraft er fascinerende fraværende i diskusjonen på norske partilandsmøter».

[10] Se for eksempel Kristin Clemets artikkel Ideologisk Enfold, I Dagbladet 5. februar 2007 hvor hun skriver at «Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis», Clemets kommentar på Aftenposten.no 31. desember 2014: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kristin-Clemet-Aftenposten-er-blitt-en-avis-som-harmeninger-582890b.html, eller Clemets blogg om NRKs folkemøte om Oslo i lokalvalget for to år siden http://clemet.blogg.no/1441651187_nrk_bestr_ikke_prven.html. Selv svarte jeg på dette ved å analysere NRKs folkemøte fra Bergen i kommentaren med den misvisende (men redaksjonsvalgte!) tittelen Høyresiden sendte økonomien i Bergen rett vest, på Radikal Portal 25. august 2015. Ikke overraskende var konklusjonene ganske ulike.

[11] Som Johan H. Andresen, Jens Ulltveit-Moe, Stein Erik Hagen og selvsagt også NHO.

[12] BTs formålsparagraf illustrerer poenget: «Bergens Tidende skal være en frittstående, liberal, borgerlig (ikke-sosialistisk) avis, partipolitisk uavhengig. Avisens generelle grunnsyn skal bygge på et progressivt og menneskelig samfunnssyn.»

[13] Her finnes talløse eksempler, men det skulle være nok å vise til den utrolige lederen BT skrev på valgdagen 14. september 2015 da de anbefalte bergenserne først og fremst å unngå venstresiden å få makten da det ville sette økonomien over styr – etter 12 år med borgerlig flertall hvor enorme offentlige eiendommer var solgt ut og gjelden firedoblet.

[14] Den årlige Medieundersøkelsen som utføres av Respons Analyse, i 2016 under ledelse av daglig leder Thore Gaard, med professor Frank Aarebrot og BT-journalist Pål Andreas Mæland som faglig ansvarlige.

[15] Tallene for Stortingets Presselosje inngår ikke som en del av selve medieundersøkelsen, men dette blir presisert muntlig av professor Frank Aarebrot når han legger den frem hvert år, og det er derfor grunn til å tro på de.

[16] Og selv har jeg tidligere skrevet en del om hvordan dekningen av innenrikspolitiske forhold i andre land også dekkes fra et typisk borgerlig perspektiv, se for eksempel mine kommentarer om den greske gjeldskrisen, Krisepolitikk uten krise (30. juni 2015), Et tapt slag for Hellas, men en ny bevissthet er skapt (16. juli 2015), Fra kritisk til aktivistisk presse (29. juli 2015), alle på Radikal Portal, eller Bevegelse i høyresidens høyborg i BT 2. juli 2015, Eller min kommentar om Brexit, Arbeiderklassens hevn (30. juni 2016) også på Radikal Portal.

[17] For en mer utfyllende analyse av medienes integrering i den kapitalistiske politiske økonomi, se Edward S. Herman & Noam Chomsky (1988): Manufactoring Consent: The Political Economy of the Mass Media.

[18] Se Jon Rogstad og Erika Braanen Sterri: Kulturelt betinget naturlig beskjedenhet: En studie av jobbintervjuets muligheter og begrensninger. FAFO-rapport 2014:33.

[19] Men et kjent moderne eksempel er da spillavisen Gamespot i 2007 sparket anmelderen av spillet Kane & Lynch.

[20] Det kan lages et argument for at dette kan bli et enda større problem når annonsører i dag også vil kunne bestille journalister til å skrive nyhetslignende annonser for dem – såkalt content marketing. Men argumentet kan kanskje også snus om det lykkes en redaksjon å lage tydelige nok skiller. Uansett er det klart at lojaliteten til redaksjonen her kan komme i skvis mellom behovet for kritikk og profitt.

[21] Se Svennik Høyer: Partiet I pressen – et omriss av arbeiderpressens utvikling i Norge, i Arbeiderhistorie 1/1979.

[22] Selv fagbevegelsen kunne vært nevnt i denne setning, da en i mange land – også i Norge, faktisk måtte konkurrere med borgerlige og ofte arbeidsgiverkontrollerte foreninger. De første egentlige fagforeningene oppstod i opposisjon til disse. Også studieforbundet AOF er verdt å nevne.

[23] I hvert fall mente Høyre at arbeiderpressen utgjorde en betydelig trussel, og før valget I 1912 samlet partiet en rekke sitater fra arbeiderpressen i sin valghåndbok for å illustrere utfordringen.