Jeg forstår godt at Magnus Marsdal fikk kaffen i halsen forleden søndag, da han leste i Morgenbladet at han og Putin er blant de få som har noe å tjene på en borgerkrig i Ukraina. Det var en unødvendig skarp formulering fra min side, og jeg burde nok uttrykt poenget mitt på en tydeligere måte. Her er et forsøk:
Ukraina i krise
Ukraina befinner seg på randen av et sammenbrudd. Statskassen er bunnskrapt, samtidig som russerne øker gassprisen dramatisk og legger ulike hindre i veien for nabolandets økonomi. Ytterliggående grupper er klare til aksjon både i vestlige og østlige deler av landet. Samtidig pågår det en propagandakrig om hvem de nye makthaverne i Kiev er. Russerne sier det er fascister som er kommet til makten, noe de har delvis rett i, da interimregjeringen inkluderer flere høyreekstreme. Men det store flertallet er definitivt demokrater, og disse trenger sårt hjelp for å hindre at landet bryter sammen i en sårbar fase slik at ekstremismen skal vokse seg sterkere.
Ukraina befinner seg på randen av et sammenbrudd.
Både i EU og i Norge mener ledende politikere at interimregjeringen fortjener hjelp. Men på ytterste venstre fløy, både i Norge, Sverige, Tyskland og andre steder, er det et typisk standpunkt at man ikke skal hjelpe «fascistene» i Ukraina. Disse gruppene ser gjerne Ukrainakonflikten som et geopolitisk stormaktsspill, hvor EU forsøker å røske Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren. Mange journalister og redaktører forstår tydeligvis også konflikten slik. Men det stemmer altså ikke at de rike EU-landene betrakter Ukraina som en potensiell inntektskilde, snarere tvert i mot. Det er fremfor alt Polen og andre østeuropeiske land, som har overtalt de andre til å rekke ukrainerne en hånd. Og ukrainere selv er ikke først og fremst motivert av EU-fori, de vil bare leve i et anstendig og korrupsjonsfritt samfunn.
Med dette som utgangspunkt skrev jeg en kommentar hvor jeg forklarte hvorfor vi ikke bør fokusere på fascistene og stormaktspillet, men på det ukrainske folket, som trenger vår hjelp – akkurat nå – til å klare omstillingen. Man skal være bra vrang for å lese min formulering «Glem fascistene« på noen annen måte.
Taust i flere måneder
Grunnen til at Marsdals navn ble trukket inn, var som han korrekt nevner en Facebook-post hvor han skrev «Jødehatere i gatene, med vestlig støtte? Håper å se noe om dette på Dagsrevyen snart».
Dette skjer 9. mars, flere måneder ut i Ukrainakonflikten, og er etter Marsdals utsagn det eneste han har ytret om hele saken. I sitt tilsvar til meg skriver han endog at han trolig vet mindre enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør om Ukraina.
Det fins altså en teoretisk mulighet for at Marsdals Facebookpost ikke kan forstås i lys av at ytre venstre generelt kjemper for at vi skal distansere oss fra den ukrainske interimregjeringen. Hvis det er slik at Marsdal kun var motivert av sin bekymring for Ukrainas jøder, og at han strengt tatt knapt vet noe om landet, fortjener han selvsagt en uforbeholden unnskyldning.
Jeg tror definitivt Marsdals utspill må leses i lys av den utbredte oppfatningen at Ukrainakonflikten er en kamp mellom Vesten og Russland.
Men jeg har vanskelig for å tro at det er slik det henger sammen. Jeg tror definitivt Marsdals utspill må leses i lys av den utbredte oppfatningen at Ukrainakonflikten er en kamp mellom Vesten og Russland – jamfør hans påpekning «med vestlig støtte». Hvis motstand mot antisemittisme skulle være Marsdals fremste motivasjonsgrunnlag, må man spørre hvorfor dette kommer til uttrykk først nå.
Antisemittisme i Occupy Wall Street
For eksempel: I den store Occupy Wall Street–bevegelsen fantes det også antisemittiske elementer og budskap, jamfør den utbredte oppfatningen av at jødene er de største kapitalistene. I følge Anti Defamation League var det mye mer antisemittime i Occupy-bevegelen enn det nå er i Ukraina. Jeg vil anta at Mardsal kjenner Occupy-bevegelsen bedre enn en gjennomsnittlig taxisjåfør. Men hvor sannsynlig er det at Magnus Marsdal skriver følgende Facebookmelding om dette: «Jødehatere i gatene, med støtte fra norsk venstreside? Håper å se noe om dette på Dagsrevyen snart».
Han satser tydeligvis på at folk har glemt hva jeg skrev, eller at de ikke sjekker.
Marsdal prøver å skifte fokus bort fra sakens kjerne ved å hevde at jeg ønsker å skyve fascismen og antisemittismen i Ukraina under teppet. Han satser tydeligvis på at folk har glemt hva jeg skrev, eller at de ikke sjekker.
Marsdal tror han forsvarer seg selv ved å vise til at også andre er bekymret for ekstremistene i Ukraina, hvilket illustrerer hvor lite han forstår av hva som faktisk foregår på bakkenivå. For eksempel gjør Marsdal et stort poeng av at den jødiske verdenskongressen i 2013 erklærte det ukrainske partiet Svoboda som «nynazistisk». Det hadde kanskje vært mer relevant om Manifest-styrelederen – som nå åpenbart har begynt å gjøre litt research på Ukraina – hadde lagt til at ukrainske jøder 4. mars i år skrev et brev til Vladimir Putin hvor det het «Din overbevisning om at antisemittismen i Ukraina øker … korresponderer ikke med fakta.»
Høyrenasjonalistene har moderert seg
De ukrainske jødene selv synes altså å mene at fokuset på antisemitismen er en avsporing og et ledd i en propagandakrig. Flere ukrainakjennere, deriblant Andreas Umland, har påpekt at høyrenasjonalistene ser ut til å ha moderert seg etter at de kom i regjering. I den israelske avisen Haaretz (artikkelen het «Three Jews among those killed in Ukraine uprising», fordi jødene sloss sammen med de andre opprørerne, faktisk) kunne vi nylig lese at til og med den mest ekstreme gruppen (Right Sector) har møtt den israelske ambassadøren i Kiev og lovt å bekjempe rasisme og antisemitisme.
Abraham Foxman, som leder Anti-Defamation League, verdens fremste organisasjon som overvåker antisemitisme, skrev 14. Mars i Huffington Post at «Russlands påstander om antisemittisme i Ukrainas revolusjon er simpelthen ikke sanne. De er en del av et forsøk på å delegitimere det ukrainske folkets handlinger og å vinne sympati for Russlands tilsidesettelse av internasjonal lov.»