Gutten som ville glemme fascismen

Søndag morgen satt jeg ved kjøkkenbordet med en kaffekopp og myste gjennom Morgenbladet da det utrolige skjedde: Jeg la merke til noe!

Det sto at undertegnede, sammen med president Putin, er et av få mennesker som har noe å tjene på en grufull polarisering og mulig borgerkrig i Ukraina. Hæ?

Dette har skjedd: Under kampen om statsmakten over 46 millioner ukrainere ble folkelige protester mot et korrupt og Russland-vennlig styre våren 2014 etter hvert sterkt preget av væpnede høyreekstremister i gatene. Det var forvirrende.

Jeg vet ikke mer om Ukraina enn hvilken som helst drosjesjåfør, kanskje mindre, så jeg har ikke uttalt meg om saken utenfor hjemmets fire vegger. Men der påpekte jeg overfor min kone at med et fascistisk parti i den nye regjeringen, et parti med nazistiske røtter, er det litt urovekkende når Børge Brendes karakter fra The Norwegian Jury lyder: «Jeg opplever det som en god og representativ regjering.»

Men jeg hadde da ikke sagt noe offentlig? Jo! På Facebook fant jeg mine 15 ord om Ukraina: «Jødehatere i regjering, med vestlig støtte? Håper å se noe om dette på Dagsrevyen snart.»

Fra dette har Morgenbladets Sten Inge Jørgensen utledet at Magnus Marsdal «har noe å tjene på et så grufullt scenario» som ekstremistisk polarisering og borgerkrig i Ukraina. Hva er resonnementet?

Noe å tjene på borgerkrig
Jørgensens utgangspunkt er at mange de siste ukene har «hørt historier om at ‘fascistene’ er kommet til makten i Ukraina.» Den historien advarer han mot: «Dette er russisk propaganda som selv ikke Vladimir Putin tror på,» forklarer Jørgensen, «men på ytterste venstre fløy i Norge tas budskapet for god fisk.»

Så nevner han undertegnede som framtredende eksempel på Putin-lurte analytikere i Norge. Det må skyldes de nevnte 15 ord på Facebook.

Partiet vi snakker om er Svoboda («Frihet»). Jørgensen forklarer at fascistene i Svoboda var så viktige under kampen for å styrte president Janukovytsj at de måtte få plasser i den nye regjeringen, men etter valget i mai vil de havne i opposisjon, for de har liten oppslutning. «Mer hokus pokus er det foreløpig ikke med ‘fascismen i Ukraina’.»

Jammen kan man lære noe nytt i Morgenbladet! Ikke bare har jeg noe å tjene på en grufull borgerkrig i Ukraina, vet jeg nå, jeg vil også slå meg stolt på brystet når den bryter ut.

Med mindre, selvsagt, Russland fortsetter sin aggressive linje. Da kan vi få «en borgerkrigslignende tilstand» der ekstremistene styrker seg. Dette er «et grufullt scenario,» vedgår Jørgensen. Så kommer det: «De eneste som har noe å tjene på et så grufullt scenario – bortsett fra strategene i Kreml – er de ovennevnte ‘analytikerne’ fra ytre venstre som stolt kan slå seg på brystet med et ‘Hva var det vi sa?’».

Jammen kan man lære noe nytt i Morgenbladet! Ikke bare har jeg noe å tjene på en grufull borgerkrig i Ukraina, vet jeg nå, jeg vil også slå meg stolt på brystet når den bryter ut.

Glad i Goebbels
Jeg tror det som styrer Jørgensens litt uransakelige tanke her er et bilde av den ideologiske sosialist som misbruker dramatiske hendelser i andre land til å tjene egne ideologiske formål her hjemme. En EU-hatende hagegnom som tankeløst gulper Putin-propaganda om «fascister» Ukrainas regjering bare fordi Putin har kommet på kant med nei-folkets store fiende Brussel.

Når han først ser verden slik, er det forståelig at Jørgensen ønsker å hjelpe leserne med å rydde unna ideologisk buskas som kan hindre dem i å finne fram til sannheten om Ukraina. Jeg tror det blir en omfattende ryddejobb.

  • I mai 2013 vedtok Den jødiske verdenskongressen, på vegne av jøder i 100 land, å benevne det ukrainske partiet Svoboda som «nynazistisk» og be europeiske regjeringer om forbud mot partiet.
  • Verdenskongressens visepresident Boris Fuchsmann påpeker i sin presentasjon av Svoboda at partiets politiker Juri Mikalsjisjin, som etablerte et «Josef Goebbels forskningssenter» i 2005, har utgitt Goebbels-tekster i egen oversettelse og omtaler Holocaust som «en lys periode i Europas historie.»
  • Den 13. desember 2012 vedtok EU-parlamentet en skarp advarsel mot framveksten av Svoboda i Ukraina og understreket at «rasistiske, antisemittiske og fremmedfiendtlige synspunkter står i motsetning til EUs grunnleggende verdier og prinsipper.» EUs parlamentarikere ba alle «demokratiske partier» i Ukraina om å «ikke assosiere seg med, støtte eller danne koalisjoner med dette partiet.»
  • Den jødiske verdenskongressen fordømte 15. januar i år voldshandlinger i Kiev der fire menn fulgte etter en hebraisk språklærer fra synagogen før de slo ham ned i hans eget hjem og sparket den forsvarsløse mannen. Jødiske ledere omtalte angrepet som «et resultat av antisemittisk oppvigling og ekstremistisk aktivisme i Kiev den senere tid, inkludert et fakkeltog med tilhengerne til det antisemittiske partiet Svoboda.» Verdenskongressen ba vestlige ledere reagere og krevde tiltak fra Ukrainas regjering.

Er vi blinde?
Et par månder senere, er det Svoboda selv som sitter i Ukrainas regjering. Børge Brende kaller koalisjonen «god og representativ.» Samtidig har den paramilitære organisasjonen «Høyre sektor» etablert seg som maktfaktor enda lenger til høyre.

Høyre sektor-leder Dimitro Yarosh hevder overfor Time Magazine at organisasjonen har etablert et arsenal av dødelige våpen stort nok til å føre krig om Ukrainas framtid.

Væpnede bøller jager ikke bare minoriteter, men også venstreaktivister, med vold. Høyre sektor-leder Dimitro Yarosh hevder overfor Time Magazine at organisasjonen har etablert et arsenal av dødelige våpen stort nok til å føre krig om Ukrainas framtid.

Jørgensens ryddejobb må også gå løs på Jan Otto Johansen. «Er vi blinde?» spurte NRK-veteranen i Vårt Land 8.3., og viste til at Svoboda-ledere taler åpent om kampen mot «jødisk avskum» og en «Moskva-jødisk mafia».

«Når Svoboda- og SNPU-demonstranter, som jeg så på Madain lenge før opprøret mot Janukovitjs, opptrådte med de samme symboler som de tyske SS-tropper – ulvehaken – var jeg ikke i tvil om hva det var,» skriver Johansen. «Men at de skulle komme i maktposisjon i Ukraina og at Vesten ikke reagerte sterkere hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg.»

Glem fascistene!
Jeg tror ikke Jan Otto Johansen skriver dette fordi han er lurt av Putin. Jeg tror han advarer mot fascister ved makten i Ukraina fordi han i alle år har kjempet for at visse lærdommer fra Europas nære historie ikke må gå i glemmeboka. Sten Inge Jørgensens svar er enkelt og greit: «Glem fascistene.» Han skriver faktisk det.

Når Jørgensen er så trygg på at den fascistiske trusselen i Ukraina kun er putinsk propaganda, er det blant annet fordi Svoboda «har liten oppslutning i befolkningen som helhet» og derfor ikke vil vinne valget i mai. Han nevner ikke at høyreekstremistene er største parti i tre regioner, fikk 17 prosent oppslutning i hovedstaden Kiev og styrer storbyen Lviv.

Ei heller analyserer Jørgensen forholdet mellom på den ene siden kampen i valgsystemet og på den andre fascistenes voldelige strategi for å ta «gata,» forby konkurrerende partier og angripe meningsmotstandere fysisk. Dette tyder ikke på kunnskap om fascismens brutale historie på 1920- og -30-tallet.

Når Jørgensen kan befale sine lesere «Glem fascistene» fordi Svoboda fikk bare 10 prosent på landsbasis ved sist valg, hva ville han sagt om Adolf Hitlers parti? NSDAP fikk 3 prosent i 1924 og falt så til 2,6 prosent i 1928.

Vi må anta at datidens Sten Inge Jørgensen, med den samme allvitende mine, ville latterliggjort alle som trodde at dette patetiske tullepartiet kunne være noe å bry seg om og stemplet dem som hjerneløse propagandister for Josef Stalin.

Kvalitetskontroll?
Påstanden om at jeg har noe å tjene på borgerkrig er så uhyrlig at jeg ville avkrevd redaktør Anna B. Jensen en beklagelse, hadde det ikke vært for at jeg vet avisredaktører av sedvane forsvarer sine journalister, også de skrullete.

Jeg nøyer meg med å foreslå at Morgenbladet gjør noe med kvalitetskontrollen. At Jørgensen vil misbruke dramatiske hendelser ute i verden til smålig revirkamp i den ideologiske andedammen her hjemme, er én sak. Når han blir så overivrig at han møter trusselen fra voldelige høyreekstremister i regjeringsposisjon med slagordet «Glem fascistene!» er det noe ganske annet.

  • Simen

    Greit også å se på litt samfunnsvitenskapelig teori om emnet? Fascismeforskere peker på at den eneste mulige veien til makt for fascister går gjennom samarbeid med konservative eliter. Et avgjørende moment er derfor i hvilken grad konservative er villige til å samarbeide og hvorvidt krisen er dyp nok til å få dem til å samarbeide. Stanley Payne, en ledende amerikansk fascismeforsker i dag, ser således på militærdiktatur som den mest effektive barrieren mot en fascistisk maktovertagelse, fordi en viss grad av frihet og konstitusjonelt demokrati er nødvendig for at fascistene skal kunne klare en maktovertagelse. Når veien til makt gjennom samarbeid er blokkert, vil fascistene bare kunne komme til makten ved hjelp av intervensjon utenfra.

    I Ukraina kom et slikt strategisk viktig samarbeid for høyreekstreme i stand med kuppet, eller revolusjonen, mot den lovlig innsatte presidenten (hva slike regimeendringer er, vil bestandig være avhengig av øynene som ser). Dette kan tolkes som et vendepunkt, selv om vi kan og må håpe at det ikke er det: Det er derfor ikke urimelig å mene at Ukraina kan ha befunnet seg på et tidlig stadium i en fasciseringsprosess, ettersom militante og ekstreme høyregrupper ble godkjent og legitimert som regjeringspartnere og denne regjeringen ble godtatt som legitim myndighet av Vesten.

    Høyreekstremes kontroll på gateplanet kombinert med kontroll over statens indre sikkerhetsorganer (tilgang på innsamlet informasjon om politiske motstandere, voldsmidler), bruker ikke noe som lover bra. Det er en indre logikk i slike prosesser, med terror mot og opprensking av politiske motstandere på motsatt side som neste trinn, så en skvising av alliansepartnere, angrep på etniske minoriteter etc., for å ende med full politisk kontroll som et endepunkt på en glidende skala. Hvit terror er oftest minst like omfattende, svært ofte mer omfattende, som rød.

    • Simen

      Her er forøvrig et nyere innlegg av Jan Otto Johansen fra Dagsavisen i går, som beskriver den siste utviklingen i landet. Hvis fasciseringen skal stoppes, må faascistene sparkes ut og boikottes av de andre borgerlige partiene, svært raskt, før det er for seint:

      «Svoboda slår tilPublisert I går kl. 08:29

      Jan Otto Johansen

      De antidemokratiske krefter på begge sider i Ukraina-konflikten stimulerer hverandre. Vold avler vold.

      Jeg er blitt kritisert for at jeg advarte mot facistiske krefter i Ukraina, selv om jeg gang på gang understreket at flertallet av Maidan-demonstrantene IKKE var høyreekstreme.

      Nå har vi sett nok et eksempel på at disse ekstremister er aktive og representerer en trussel mot demokratiet og pressefriheten. Men hvor er norsk presse og alle de «eksperter» som mobiliseres, men som egentlig bare er synsere som har god eller dårlig dekning for de «one-liners» (kortisser) som mediene skal ha.

      I tyske og kontinentale medier har det derimot vært full dekning av den siste av to episoder der Svoboda-folk har angrepet uavhengige redaktører og journalister. En gruppe høyreekstremister ledet av en Svoboda-mann som sitter i parlamentets medieutvaklg (!), stormet inn i det sentrale ukrainske fjernsynsselskapet i Kiev og slo ned sjefen, Alexander Pantelejmosev, og tvang ham til å trekke seg tilbake. Grunnen? TV-selskapet hadde sendt utdrag av Putins tale slik CNN, BBC og alle seriøse vestlige fjernsynsselskaper gjorde.

      OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) har avslørt en lignende sak et annet sted i Ukraina, og jeg har hatt kontakt med ukrainske kolleger som kunne fortelle at høyreekstreme truer uavhengige journalister, slik russiske bøller gjør på Krim.

      Amnesty og internasjonale medieorganisasjoner har reagert kraftig på det som er skjedd. Moderate ukrainske regjeringsmedlemmer med statsministeren i spissen har tatt kraftig avstand fra episoden, men Svoboda som er tatt inn i varmen, unnskylder det hele med at følelsene tok overhånd. Svoboda-folkene sier at «nå er vi ikke lenger i opposisjon, men har makten». Og til høyre for Svoboda står enda mer ekstreme grupper klar og de er bevæpnet. De antidemokratiske krefter på begge sider i Ukraina-konflikten stimulerer hverandre. Vold avler vold.

      At Putin bedriver ren maktpolitikk og at russiske ledere på Krim ikke er noen demokrater forstår de fleste. Men når skal vi skjønne at friheten og sikkerheten i Europa er truet fra mange hold? Og kanskje vi i ettertankens kjølige perspektiv vil innse at det neppe var så klokt av EU å nærmest tvinge Ukraina til å velge mellom øst og vest. Det gjorde vi jo ikke med Østerrike, Finland og Sveits under den kalde krigen.»

      • Simen

        Opptaket fra Svobodaangrepet på sjefen for det nasjonale TV-selskapet, som folk kan finne bl.a. på you tube, har rullet igjen og igjen på ukrainsk og russisk TV. Et poeng som går igjen i den russiske dekningen av episoden, er spørsmålet om nettopp hvorfor angrepet ble filmet og offentliggjort? Det var rimeligvis kun Svoboda selv som kunne gjøre dette. Dette tolkes som en maktdemonstrasjon og advarsel til andre som ikke føyer seg. Altså for å spre frykt. Urimelig?

  • PeeWeeMadman

    Hvorfor fokuserer de venstreradikale og andre på venstresiden så sterkt på marginale fenomen som fascisme og nazisme, når liberalistene over de siste tre tiårene mer eller mindre har tatt over verden?

    • Simen

      Nå er økonomisk liberalisme, eller ny-liberalisme, mer et økonomisk system (ekstremvariant av kapitalismen), mens fascismen er en politisk bevegelse som kan bli et politisk regime/politisk system. Et fascistisk diktatur, eller andre ikke-demokratiske styreformer (f. eks. Pinochets Chilke), er fullt forenlig med ny-liberalisme. Det er bare naive folk i dag som tror at «økonomisk og politisk frihet er to sider av samme mynt». Kanskje er det heller omvendt, at de sosiale ulikheter og økonomiske kriser et liberalt økonomisk system gir opphav til, best kan kontrolleres av en fascistisk stat.

  • Espen_Goffeng

    To ting om antisemittismen. Først, legg merke til at Manifest, sammen med en stoooor gruppe andre organisasjoner her til lands, antagelig ville blitt omtalt som sterkt antisemittisk av Den Jødiske Verdenskongressen p.g.a. sine synspunkter om Israel/Palestina (blant annet ved å utgi min «antisemittiske» bok). For det andre: om det er så ille som det blir fremlagt av blant andre Putin, så trenger jeg en forklaring på dette brevet skrevet av jødiske organisasjoner på Krim, hvor de ikke vet hvor han får sin virkelighetsoppfatning fra (og bare for å være helt klar; ja, jeg er klar over at det finnes en del fascister i Ukraina, selv om det ser ut til å ligge langt bak f.eks. Ungarn):

    http://maidantranslations.com/2014/03/05/open-letter-of-ukrainian-jews-to-russian-federation-president-vladimir-putin/