Det som vil bli stående igjen etter koronakrisen er markedets utilstrekkelighet til å organisere samfunnet til det beste for alle. Til det trenger vi en demokratisk stat som har et godt grep om sentrale områder i samfunnet. Markedets usynlige hånd sikrer lønnsomhet for de som produserer uendelig med plastbadeleker, men ikke livsnødvendige munnbind eller reagensrør. Dette kommer til å prege politiske preferanser framover.
Det er tre sektorer i samfunnet hvis erfaringer bør bli stående i ettertiden. Det gjelder helsevesenet, landbruket og beredskap.
Styrken i at helsevesenet er organisert gjennom fellesskapelige ordninger heller enn kommersielle og privat eide gjør det langt enklere, billigere og mer effektivt å styre. USA er et skrekkeksempel på det motsatte, mens spanske styresmakters overtakelse av private sykehus viser hvordan myndigheter kan sette mennesker foran markedet når det gjelder.
For å sikre matsikkerhet og befolkningens matbehov, må landbruket legges om slik at vi får en reell selvforsyning.
Norsk landbruk har en langt lavere selvforsyning enn hva som er bærekraftig. Det er heller ikke praktisk å være avhengig av importert soya til kraftfôr i en tid med internasjonal uro. For å sikre matsikkerhet og befolkningens matbehov, må landbruket legges om slik at vi får en reell selvforsyning, basert på mer bruk av de ressursene vi har naturlig, slik som gras og korn. Dette vil kreve omfattende endringer i hvordan landbruksstøtten fordeles. Slik kan vi sikre bruken av de naturlige ressursene vi har tilgang på, og ikke bare belønne de store volumene av produksjon.
Slik vi bruker milliarder på Forsvaret, selv om vi ikke forventer en krig, må beredskapen i helsevesenet være optimal, selv når vi ikke forventer neste pandemi eller annen type helsekrise. Dette vil føre til en rekke «ulønnsomme» sengeplasser eller bemanninger, men denne type forsikring kan ikke regnes i bedriftsøkonomiske termer. Derfor er det på høy tid å forlate den innsatsstyrte finansieringen av helsevesenet.
Endringene miljøbevegelsen krever er varige og framtidsrettede, mens situasjonen vi er i nå framstår som umiddelbar og «her og nå». Samtidig har krisepakkene både her til lands og internasjonalt vist at om det finnes politisk vilje, finnes det også penger og handlekraft. Staten er tilbake, og miljøtrusselen kommer aldri til å bli håndtert av markedet.
Miljøbevegelsen har fått noen velfortjent sterke kort på hånda.
Miljøbevegelsen vil i all nær framtid kunne si: Jo, dette har vi råd til. Nei, dette inngrepet er ikke for totalitært. Her har miljøbevegelsen fått noen velfortjent sterke kort på hånda.
Politisk forandring er ingen naturlov, men resultat av interessekonflikter og kampkraft. Det har ikke pandemien endret.
Dette er Ingrid Wergelands svar til en enquête i tidsskriftet Minerva.