– I grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll var det ingen republikanere, og i alle fall ikke en eneste demokrat. På denne tida var demokrati å regne for den mest radikale formen for republikk, sier Mona Ringvej.

Ringvej er historiker, og har blant annet jobbet mye med demokratihistorie. Når Grunnloven nå feirer sine første to hundre år vil hun minne om at den norske Grunnloven slett ikke var så radikal som mange vil ha det til i sin samtid.

– Det som ble vedtatt på Eidsvoll var først og fremst veldig preget av en konsensus i det norske samfunnet. Man hadde svært negative erfaringer med eneveldig kongemakt, og derfor var det opplagt at den tida var forbi. Samtidig tok ingen til orde for en annen styreform enn monarkiet, sier hun.

Eidsvollsmennene var alt annet enn radikale når det kom til kvinner.

Ideer som allmenn stemmerett og stemmerett for kvinner eksisterte allerede da Eidsvollsmennene samlet seg for å skrive Norges nye Grunnlov. Men dette var oppe til seriøs debatt på grunnlovsforsamlingen.

– Eidsvollsmennene var alt annet enn radikale når det kom til kvinner. Tvert imot gikk de langt i å forsøke å holde kvinner utenfor politikken, blant annet gjennom å begrense muligheten til at den kongelige arverekken gjennom kvinnelige ledd. Eidsvollsmennene var sterkt imot at en kvinne skulle få sitte på tronen, slik praksis var i mange andre stater.

Valgt i kirkesognene
I år er det 200 år siden kronprins Christian Frederik av Danmark ba den norske kirke kalle inn til en ekstraordinær gudstjeneste. Der skulle de velge valgmenn som igjen skulle velge representanter til en ny riksforsamling. 10. april 1814 samlet 112 representanter seg på Eidsvoll.

– I den grad den norske Grunnloven var radikal, var det nettopp i den folkelige representasjonen. Christian Frederik ville opprinnelig skrevet Grunnloven sammen med en engere krets han valgte ut, men ble i stedet overtalt til en annen modell med representasjon fra landet rundt.

Riksforsamlingen ble dominert av embetsmenn, men besto også av bønder og militære.

– Skjønt bønder og bønder, dette var i noen tilfeller mer å regne for godseiere. Flere av bøndene som kom til Eidsvoll representerte i alle fall det rikeste sjiktet av norske bønder.

– I hvilken grad kom motsetningen mellom de ulike samfunnslagene til uttrykk på Eidsvoll?

– Ikke i så veldig stor grad, egentlig. Verken embetsmennene eller bøndene opptrådde i samlet flokk, og selv ikke i debatten om odelsretten var bøndene enige med hverandre. I stedet gikk det litt på kryss og tvers.

Folket bedre enn sitt rykte
Blant de mindre stolte kapitlene i norsk grunnlovshistorie er den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder adgang til Norge mellom 1814 og 1851. Det har vært en utbredt oppfatning om at det var bøndene som var drivkraften bak å få jødeparagrafen vedtatt.

 Ledende konservative embetsmenn som Severin Løvenskjold var sterke tilhengere av jødeparagrafen.

– Det er veldig mange myter om at uvitende bønder sto bak jødeparagrafen. Men går man inn i grunnlovsforsamlingen, slik blant annet idéhistoriker Håkon Harket har gjort, ser man at det ikke stemmer. Og ledende konservative embetsmenn som Severin Løvenskjold var sterke tilhengere av jødeparagrafen.

Det er vanskelig å vite sikkert hvor mye den såkalte allmuen brydde seg med Grunnloven mens deres 112 representanter var samlet på Eidsvoll. Mona Ringvej tror imidlertid folks uvitenhet er blitt overdrevet av mange historikere.

– Dette var en tid med svært lite informasjonsflyt. Men dermed ble jo også de nyhetene som kom, desto mer sensasjonelle for folk. Den franske revolusjonen var for eksempel en begivenhet som spredde seg som ild i tørt gress blant folk flest i Norge, sier hun.

 Det er også helt logisk at den såkalte allmuen skulle bry seg med grunnlovsspørsmål.

Ringvej viser til en lang rekke forslag til Grunnlovsforsamlingen fra vanlige bønder. Disse viste en høy grad av kunnskap i befolkningen om hva som foregikk. Danske og norske aviser, tidsskrifter og ukeblader hadde i mange tiår brakt Europas nyheter og ideer til Norge og den norsk allmuen.

– Nikolai Wergeland var blant dem som bet seg merke i «hvorledes de frie constitutionelle, demokratiske Grundsætninger ere trængte dybere ind og ned i Folket, end man kunde forestille sig». Det er også helt logisk at den såkalte allmuen skulle bry seg med grunnlovsspørsmål. For det første hadde svært mange vanlige folk et sterkt tillitsbånd til den danske kongen, som de nå sto i ferd med å miste. Og for det andre var det underklassen som ble nødt til å trekke i uniform og gå til krig for å forsvare landets grenser. Da spilte det naturligvis en rolle hvilken uniform det skulle være.

Kimen til demokratiet
– Forsamlingen som møttes på Eidsvoll var ikke direkte valgt av folket, og besto bare av menn Var Grunnloven av 1814 demokratisk legitim?

– Nei, men det hevdet den heller ikke å være på den tida. Så er spørsmålet om den har blitt det i ettertid. Men ingen av dem som var på Eidsvoll tok til orde for et demokrati med stemmerett for alle, sier Ringvej.

Likevel lå et viktig prinsipp til grunn på Eidsvoll som skulle bli starten på det norske demokratiet.

– Gjennom å vedta folkesuverenitetsprinsippet, altså at kongen hentet sin makt fra folket, og ikke fra Gud, vedtok man i praksis det som ble kimen til det norske demokratiet. På sett og vis kan man si at bordet fanger: Når man har vedtatt at folket står over kongen, blir ikke neste skritt da at folket skal bli hørt gjennom valg? Demokratiforkjempere som arbeiderlederen Marcus Thrane brukte Grunnloven på nettopp dette punktet i sin kamp for allmenn stemmerett. Slik ga Eidsvollsmøtet en demokratisk mulighet som ble realisert utover 1800-tallet.

Det sies gjerne at når man prinsippfester demokratiske rettigheter for menn gjennom historien, fører det til kvinners utenforskap blir gjort tydeligere.

Hva kvinners rettigheter angår er Ringvej mer usikker på om Grunnloven representerte noe framskritt.

– Det sies gjerne at når man prinsippfester demokratiske rettigheter for menn gjennom historien, fører det til kvinners utenforskap blir gjort tydeligere. Fordi menn inkluderes, ekskluderes kvinner enda mer. Under eneveldet var ikke forskjellen mellom kvinner og menn så stor, fordi mennene heller ikke hadde så mange rettigheter. I så måte er det betegnende at kvinner og barn, i motsetning til på vanlige gudstjenester, fikk beskjed om å sette seg lengst bak når valgmennene til Riksforsamlingen skulle velges av menighetene.

Samtidig understreker Ringvej at også kvinner i praksis fikk sin demokratiske mulighet gjennom folkesuverenitetsprinsippet, selv om Norge ikke fikk kvinnelig stemmerett før i 1913, nesten hundre år senere.