Når jeg googler ordet «partysvensk» finner jeg en beskrivelse på lokalhistoriewiki.no som sier at «begrepet brukes om unge svensker som jobber i utelivsbransjen og servicebransjen, tjener penger og går mye ut.» Stemmer ikke det ganske bra med bilden av den svenske gjestearbeideren? Partysvensker er kjent for å ha trendy frisyrer og moteriktige klær. Vi serverer øl og mat på restauranter og kaféer. Vi løfter tungt på lager. Vi jobber i butikk. Vi skifter bleier og leker med barn. Vi gir omsorg til de eldre på gamlehjemmen. Vi sier ja til alt. Ja til overtid. Ja til et ekstra helgeskift. Ja til mindre ferie. Ja til å jobbe på julaften. Vi blir aldri lei av fest, smiler alltid, og framfor alt: vi er sinnessykt gode på service. Icke sant? Den prisbelønte filmen Svenskjævel skildrer det motsatte av klisjéen om entusiastiske svensker som smiler, jobber og fester – den portretterer det mange kaller den nye underklassen: prekære arbeidsinnvandrere som søker lykken der gresset burde vært grønnere.
Vi blir aldri lei av fest, smiler alltid, og framfor alt: vi er sinnessykt gode på service. Icke sant?
Det svenske stjerneskuddet Bianca Kronlöf spiller hovedrollen Dino, en ung svensk løsarbeider som bor i kollektiv i Oslo. En ytterst gjenkjennelig situasjon: for mange folk på for liten plass, krangling om rutiner på kjøkkenet, en romskamrat som mitt i natta savner den svenske pizzaen – «en riktigt jävla flötig kebabpizza». Dino er 23 år og tilhører generasjonen som vokst opp i ett knallblått Sverige preget av høy arbeidsledighet og en svekket velferdsstat. Som mange andre unge svensker kjøper hun en enveisbillett til Oslo på jakt etter arbeid gjennom bemanningsbyråer. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort, men tilfeldigvis begynner hun å jobbe som barnevakt og hushjelp hos en velberget middelklassefamilie på Nordstrand. Det er her fortellingen om klasseforskjeller i Norge tar form – mellom trange kollektiver og gigantiske villaer. Klasseforakt, klassetilhørighet og klasseløs medmenneskelighet er kjernen i denne dokumentasjonen av Norge som stormens øye i en verdensdel som sliter. I Svenskjævel tematiseres relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, kvinne og mann, kvinne og kvinne, fattig og rik. Filmen er også en skildring av et miljø i Oslo få nordmenn kjenner til: den relativt isolerte svenskemiljøn.
Ny underklasse
«Hva skal du etterpå? Etter Oslo altså?» spør Dinos arbeidsgiver (etter hvert også elsker) Steffen (Henrik Rafaelsen), mens han kjører henne hjem etter noen timers arbeid. En av mange dialoger i filmen som viser (den ofte ufrivillige) holdningen om at dette ikke er bra nok. Hvem ønsker å ende opp med å skifte bleier på rikingers barn? Servere pils? Vaske bad? Du kan ju ikke bare bli i Oslo. Eller den klassiske: «Dere svensker er så gode på service, mye bedre enn oss nordmenn», som Dino selvsagt får høre. Vi partysvensker er flinke arbeidere, men forventes å gjøre noe annet etterpå. Dinos tilværelse i Oslo framstår som ganske midlertidig, men for mange unge svensker handler det ikke lenger om å arbeide som et dyr i tre måneder, stikke til Thailand og så dra tilbake til Sverige igjen. Hva er det å dra tilbake til, når det ikke finnes jobber?
Klasseforakt, klassetilhørighet og klasseløs medmenneskelighet er kjernen i denne dokumentasjonen av Norge som stormens øye i en verdensdel som sliter.
I Svenskjævel går fordommene og nedlatende spørsmål ikke bare oppifra och ned. Svenskene i filmen sparker også oppover, og avdekker hvordan klasseforakten går begge veier. Som når Dino blir spurt om å bli igjen i et middagsselskap etter jobb, hvorpå hun havner midt i en diskusjon om fattigdom i Norge. «Vi har jo en svenske her, hva tenker du om klasseforskjeller i Norge?», spør en av de pengestarke venninnene til Steffen. Dino tenker litt, og svarer: «Alltså, jag vet inte så mycket om klasskillnader, men vi i Sverige gillar ju Norge. Vi ser på Norge som en utvecklingsstörd kusin som har vunnit på Lotto».
Annenrangs mennesker
Svenskjævel fungerer utmerket som en realistisk konstatering av samtiden: løsarbeidersamfunnet som går på tvers av landegrenser. Vi svensker er ofte utenfor det etablerte arbeidsmarkedet – i midlertidige stillinger, på tvilsomme vikariater eller inn og ut av bemanningsbyråer. Og ja – vi sier ofte ja til stusslige betingelser i redsel for å bli erstattet av en enda ivrigere partysvensk.
Jeg kjenner mange eksempler på dette, for eksempel en kompis med dårlig rygg som gikk inn og ut av forskjellige bemanningsbyråer. Han jobbet på lager, løftet for tungt, ble sykemeldt, fikk ikke mer jobber. Ble frisk, jobbet litt til, sykemeldt igjen. Han fikk aldri noen lange kontrakter og havnet i den onde sirkelen: hvis du aldri tidligere har hatt en langtidsstilling, hvorfor skulle vi gi deg en her? Det må jo være noe som er feil med en som aldri hatt en ordentlig jobb.
Jeg har selv vært i usikre vikariater, i barnehage, blant annet. Aldri vært sikker på når de trenger folk. Hatt kalenderen åpen for å kunne si ja til arbeid når de ringer. Hvis de ringer. Det er alltid de ivrigste vikarene som blir ringt først, derfor vil en være klar. En venninne som jobbet i hotellresepsjon sa en gang at man som svensk i Norge «ibland känner sig som en andra klassens människa».
Vi sier ofte ja til stusslige betingelser i redsel for å bli erstattet av en enda ivrigere partysvensk.
Selvsagt finnes det mange nordmenn som er eller har vært i den samme situasjonen, som arbeider under dårlige forhold for useriøse arbeidsgivere, men det er – ifølge min erfaring – satt i et slags system at arbeidsgivere behandler arbeidsinnvandrere på en litt annen måte, da vi er lettere å presse. Vi er jo den perfekte ansatte – ja-mennesker som nesten alltid smiler bredt på jobb. Dette kommer også frem i Svenskjævel da Dino gjør det samme – takker ja til de jobbene hun får. Mange arbeidsinnvandrere har ikke – eller føler ikke – at de har et valg. Si ja eller dra.
Blir Norge det nye Sverige?
Det er et faktum at Norge og Sverige de seneste åra har blitt to veldig forskjellige land. Dino tilhører Generasjon Skitliv fra Sverige, en generasjon som har vokst opp uten tro på framtiden og i desperasjon ender opp i Oslo. Her i Norge snakker man om at svenske (og østeuropeiske) arbeidsinnvandrare ødelegger arbeidsmarkedet (som om det ikke finnes prekære nordmenn!). Det kan virke som om nordmenn irriterer seg på svensker i Norge, at vi blir sett på som usolidariske som takker ja til drittlønn og dårlige forhold – fordi vi da gjør det værre for norske arbeidere. Svenskjævel viser at ting er litt mer komplisert enn som så: at midlertidighet og utenforskap gjør folk passive og lamme på mange måter. Filmen viser ekskludering av svensker i Norge, ikke inkludering – og fungerer utmerket som varsellampe for å ikke åpne opp for enda mer midlertidige ansettelser i det norske arbeidslivet.
Svenskjævel viser en arbeidshverdag vi garantert kommer til å se mer av hvis Solberg og gjengen fortsetter drive arbeidslivspolitikk.
Det er denne vardagen Sveriges forrige statsminister Fredrik Reinfeldt gjerne, via Arbetsförmedlingen (svenske NAV), sender arbeidsledige ungdommer til. På World Economic Forum i Davos for et par år siden skrøt han av at «we are actually sending youngsters to Oslo in Norway, where the service sector is greater and bigger». Svenskjævel viser en arbeidshverdag vi garantert kommer til å se mer av hvis Solberg og gjengen fortsetter drive arbeidslivspolitikk.
Det er altså ikke spesielt mye party og heller ingen raske penger for Dino i Svenskjævel sin del. Hun ser ikke engang ut som den stereotypiske partysvensken: Dino er usminket og har slappa klær. Ryktet sier at Kronlöf før produksjonsstart klagde på at jenter alltid skal vara så jävla snygga i filmer.
Filmen «Svenskjævel», regissert av Ronnie Sandahl, har premiere i Norge i dag, fredag 13. mars.