“Jez We Can” eller “Yes We Khan”?

Leder av det britiske Labour-partiet Jeremy Corbyn. Foto: corbyn.org

Med mindre du bor under en stein uten internettdekning, har du antakelig fått med deg at Sadiq Khan er blitt ordfører i London.

Det var et klasseelement i det valget. Sadiq Khan er sønn av en bussjåfør og oppvokst på køyesengsrom med sin bror i en kommunalbolig. Han viste seg å være perfekt egnet til å grisebanke Toryenes kandidat, den Oxford-utdannete milliardærsønnen Zac Goldsmith.

Gruset toryene
Goldsmith var i utgangspunktet regnet som en sterk kandidat: Han har bakgrunn som miljøverner, og hadde tatt avstand fra statsminister og Tory-leder David Cameron på nok områder til at han ga utslag på «tenke sjæl»-skalaen. En frittgående Tory med liberalt, litt sentrumsrettet tilsnitt og kjendisutstråling stiller i utgangspunktet sterkt i London.

Goldsmith ble gruset.

Så fikk noen hos De konservative det for seg at de skulle gjøre valget lettere for seg selv, ved å stemple Khan som ekstremist. Menneskerettsadvokaten Khan, som hadde blitt drapstruet etter å ha stemt for homoekteskap som parlamentsmedlem. Som hadde vært fullstendig åpen om sine følelser – avsky – rundt at hans tidligere svoger hadde vært aktiv i islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir.

Goldsmith ble gruset. Khan ble internasjonal kjendis. Ikke minst fordi han nesten umiddelbart gikk rett i strupen på Donald Trump og hans forslag om å nekte muslimer adgang til USA. At noe av det første han gjorde var å delta på en Shoah-minnesmarkering mens han kritiserte Labour-ledelsens håndtering av antisemittismedebatten som har rast de siste ukene, har også styrket hans stilling.

Khan er på vei ut av parlamentet, men på vei opp i verden. Et spørsmål mange nå stiller seg, er hva det betyr for Labour – og ikke minst for Labours omstridte leder Jeremy Corbyn.

Londons nye ordfører Sadiq Khan. Foto: sadiq.london
Londons nye ordfører fra Labour, Sadiq Khan. Foto: sadiq.london

Corbyns første test
De ulike britiske lokalvalgene i forrige uke skulle være den første store testen for Corbyn som partileder. Nøyaktig hvor listen skulle ligge, var folk uenige om. Noen av Corbyns argeste motstandere i Labours parlamentsgruppe forsøkte å fastslå at Labour måtte ta 400 nye council-plasser, altså øke antallet representanter med nesten 30 prosent, for at det ikke skulle være full krise for Corbyn. Corbyn selv skapte oversikter da han fortalte journalister at han trodde Labour ikke kom til å miste noen plasser av de 1344 som var på valg. Hans pressesjef Seumas Milne skapte påfølgende overskrifter da han forsøkte å overbevise journalistene om at Corbyn ikke hadde sagt det de hadde lydopptak av at han sa.

Khan er på vei ut av parlamentet, men på vei opp i verden.

Uansett ble fasit at Labour gjorde det forbausende bra, sammenlignet med spådommene. Labour gjorde riktig nok et elendig skotsk valg, og et historisk sett nokså dårlig valg sammenlagt, men de gjorde det bedre i Wales enn fryktet, og mistet langt færre seter i engelske councils (kall dem kommunestyrer) enn mange hadde trodd var mulig. Tatt i betraktning at den rådende oppfatningen som kommuniseres fra De konservative og konservative aviser er at Corbyn er en ødeland, en dinosaur og en vandrende trussel mot rikets sikkerhet, er det slett ikke ille å tape bare 18 plasser.

Spesielt når du kan kvittere ut noen prestisjetunge seire i tillegg. Labour beholdt ordføreren i Liverpool, og føyde to nye ordførerverv i viktige storbyer til listen over Labour-folkevalgte: Sadiq Khan i London og Marvin Rees i Bristol. Bristol, en by som i sin tid tjente fett på slavehandel, har fått en ordfører som er etterkommer av afrikanske slaver. Og London har fått sin første ordfører med muslimsk bakgrunn – noe som også regnes som en historisk hendelse i den vestlige verden. Og alles øyne er rettet mot Sadiq Khan.

«Hva Labour kan lære av min seier»
En av årsakene er at Khan nå seiler frem som et tydelig samlingspunkt for Labour-politikere som er misfornøyde med Corbyn. Noe av det første Khan gjorde som valgvinner var nemlig å flagge sitt ståsted. Han sendte en kronikk til søndagsavisen Observer der han presenterte en slags oppskrift på hva han gjorde i London for å vinne, og hva han mener partiet som helhet må gjøre for å vinne.

«Labour må være et bredt parti som appellerer til alle – ikke bare til sine egne aktivister,» skriver Khan i kronikken, som har overskriften «Hva Labour kan lære av min seier: Vi kan ikke overse hva velgerne vil ha.»

Utspillet ble oppfattet som et tilslørt angrep på partilederen.

Til BBC-intervjueren Andrew Marr slo han an samme linje: «Vi må slutte å snakke om oss selv, vi må slutte å snakke om prosess, og vi må begynne å snakke om politiske saker som betyr noe for velgerne.»

Khan nevner ikke Corbyn ved navn. Utspillet ble likevel oppfattet som et tilslørt angrep på partilederen.

Noe av forklaringen ligger i de ideologiske og symbolpolitiske knappene Khan trykker på: Khan snakker om «aspiration», som er et kodeord for sosial mobilitet og ønsket om å tjene egne penger – ofte forbundet med skepsis mot Labour som «velferdsparti», selv om Khan ikke nevner det i det hele tatt. Khan snakker om betydningen av næringslivsvennlig politikk. Og han snakker om en «32-bydelsstrategi» – at Khan-kampanjen tidlig innså at det ikke holder å appellere bare til tradisjonelle Labour-velgere for å sikre valgseier.

Men den tydeligste kritikken av Corbyn kommer når Khan skriver: «Mitt slagord var ‘En ordfører for alle londonere». Det burde aldri handle om å ‘velge side’, en ‘dem eller oss’-innstilling eller å ha en politisk strategi som retter seg mot akkurat nok av befolkningen til å komme seg over streken.»

Da Jeremy Corbyn lanserte Labours nasjonale valgkampmateriale for lokalvalget, var det med store plakater med teksten «Valg handler om å velge side. Labour er på din.»

Leder av det britiske Labour-partiet Jeremy Corbyn. Foto: corbyn.org
Leder av det britiske Labour-partiet Jeremy Corbyn. Foto: corbyn.org

Splittet parti
Khan er ikke på Corbyns side. Han var en av de 35 Labour-parlamentarikerne som sto som forslagsstillere da Corbyn ble lederkandidat, men siden den tid har han distansert seg fra Corbyn. Han stemte ikke på Corbyn i selve partiledervalget, og da pressen noen uker før valget fikk tak i en liste noen et sted i Labour-apparatet hadde laget over hvem som var venner og fiender av Corbyn i Labours parlamentsgruppe, sto Khans navn på «fiende»-listen.

Under ordførervalgkampen i London var Corbyns ansikt å se på flyvebladene til De konservative, ikke på Labour-materiellet. Ekstremist-stempelet de konservative strategene forsøkte å sette på Khan handlet ikke bare om islam. Det handlet også om Jeremy Corbyn.

Khan er ikke på Corbyns side.

I et flygeblad som ble sendt ut til familier med indisk bakgrunn, signert statsminister David Cameron, heter det for eksempel at «Zac har en plan for flere boliger, bedre samferdsel og renere gater (…) Alternativet er Jeremy Corbyns kandidat Sadiq Khan.» Flygebladet utbroderer teorier om hvordan Khan vil gjøre Londons velgere til prøvekaniner for det som beskrives som Corbyns ville, urealistiske og rådyre planer.

Et annet flygeblad rettet mot velgere med indisk bakgrunn viser en smørblid Goldsmith som tar Indias statsminister Narendra Modi i hånden, mens Cameron smiler i bakgrunnen. De er i farger. En sur Khan er avbildet i svart-hvitt, sammen med en sur Corbyn.

Khan «er fagforeningenes kandidat og vil ikke stå opp mot dem som ordfører», heter det. «Sadiq Khan vil ikke kunne jobbe med regjeringen, og vil bruke rådhuset som plattform for partipolitikk. Han vil ikke kunne få en god avtale med regjeringen for å holde London trygt.»

Tanken var å bruke Corbyn som et våpen mot Khan. Det fungerte ikke. Nå er spørsmålet om Corbyns motstandere – kanskje inkludert Khan selv – kan bruke Khan som et våpen mot Corbyn.

Støtte fra grasrota
I hvilken grad det er mulig, er vanskelig å slå fast. Akkurat nå fremstår Khan definitivt som på god vei til å være en potensielt sterk kandidat til Labour-ledervervet om noen år. Forutsatt at det går bra i London og at han på et tidspunkt vender tilbake til rikspolitikken som parlamentsmedlem.

Som ordfører kan ikke Khan være partileder. Han kan være riksrefser av partiledelsen, en rolle Khans forgjenger Boris Johnson ofte spilte for De konservative og Johnsons forgjenger Ken Livingstone, tidvis kjent som «Red Ken», spilte for Tony Blairs Labour, men for å være aktuell som partileder, må Khan tilbake til parlamentet.

Og selv om Jeremy Corbyn er omstridt og hundset, har han fortsatt partigrasrota i ryggen.

Corbyns egen parlamentsgruppe er full av folk som vil bli kvitt ham. Den konservative regjeringen hamrer løs på ham, mediene ler av ham, og flere målinger tyder på at mange viktige velgergrupper ikke ser ham om en aktuell statsleder.

Det gikk ikke mer enn et par timer før kuppet var avlyst, inntil videre.

I vår, etter bråk om statsbudsjettet og intern strid blant de konservative, har han derimot vært mer populær enn David Cameron på noen målinger. Begge har riktignok negativ rating – flere mener de gjør en dårlig jobb enn en god jobb – men målingen tyder på at Corbyn kanskje ikke er fullt så fallitterklært av velgerne som han er av sine politiske motstandere.

Uansett står han fortsatt støtt blant den delen av Labour som til syvende og sist avgjør hvem som er partileder – medlemmene og støttemedlemmene. At det fortsatt er tilfelle, ble demonstrert i forrige uke. En gruppe Labour-parlamentarikere truet med kupp i løpet av sommeren, ifølge tabloiden The Sun. The Sun mente de til og med hadde funnet en såkalt «stalking horse», en lederkandidat som kunne ta belastningen med å gi det første dolkestøtet til den sittende lederen.

Det gikk ikke mer enn et par timer før kuppet var avlyst, inntil videre. Meningsmålingsfirmaet YouGovs politikksjef Joe Twyman kom på banen med nye tall. Ifølge YouGov ville Corbyn uten særlige problemer slå en potensiell motstander i et nytt ledervalg. Selv om de fleste målinger viser at demoniseringen av Corbyn påvirker mange velgere, er Corbyn fortsatt populær blant Labour-medlemmer.

Selv om de fleste målinger viser at demoniseringen av Corbyn påvirker mange velgere, er Corbyn fortsatt populær blant Labour-medlemmer.

Og selv om han i 2015 måtte «låne» støtte fra 20 parlamentarikere som ikke egentlig ville ha ham som leder for å havne på stemmeseddelen i ledervalget, har han nå en stor gruppe nye parlamentarikere som har fått politiske verv i skyggeregjeringen på grunn av ham. Selv om menneskene i parlamentsgruppen er de samme, tror de fleste det vil være langt enklere for Corbyn å sikre det nødvendige antallet nominasjoner hvis noen utfordrer ham nå.

Veien videre
Kuppmakerne la kuppet på is. Men murringen fortsetter. 9. mai skriver Labour-tallknuseren Ian Warren og fokusgruppeeksperten James Morris om sitt arbeid med fokusgrupper med velgere i valgkretsen Nuneaton, en typisk valgkrets Labour må vinne i 2020 for å ha en sjanse til å ta regjeringsmakt.

Velgerne Morris snakket med, er ikke Labour-velgere, men tidligere Labour-velgere. Flere av dem vurderte å stemme Labour i 2015, men endte med å stemme på andre. De er velgere Labour må vinne tilbake, ifølge Morris og Warren. Disse velgerne synes ifølge fokusgruppeoppsummeringen Corbyn er «kjedelig», «svak», «uprofesjonell» og «beige».

Han får riktignok også den halvhjertete skryten «den beste av en dårlig gjeng», og mange mener han virker ærlig og pålitelig, men en kvinnelig velger skriver seg muligens inn i britisk politisk historie når hun sier synes han minner om Worzel Gummidge, et snakkende fugleskremsel fra gamle dagers barne-TV. Påstandene om at han lignet på Wallace fra Wallace and Gromit var en av anklagene Corbyns forgjenger Ed Miliband slet så mye med å riste av seg at han til slutt endte med å prøve å gjøre det som ble oppfattet som en svakhet til en styrke.

Disse velgerne synes ifølge fokusgruppeoppsummeringen Corbyn er «kjedelig», «svak», «uprofesjonell» og «beige».

Warren og Morris konkluderer som følger:

«For å lykkes, vil Labour trenge en leder som passer bedre med det velgerne ser etter. De savner noen som Obama eller en tidlig Blair – dynamisk, ung, godt orientert i tiden, viljesterk. Gjerne noen med en bakgrunn utenfor politikken, for eksempel i det militære, som statsadvokat, eller bare i en vanlig jobb.»

Hvor karismatisk Sadiq Khan egentlig er, er omdiskutert. Men han har markeringsteft, og er ambisiøs. Det er vanskelig å forestille seg at han kan lese en slik konklusjon og ikke høre i alle fall et ørlite ekko av sitt eget slagord «Yes We Khan».

Og hva gjør Corbyn i denne situasjonen? Da han møtte Labours parlamentsgruppe for første gang etter lokalvalgene for å diskutere veien videre, sa han følgende:

«Det er blitt sagt de siste dagene at vi må slutte å snakke om oss selv og begynne å engasjere oss i sakene og prioriteringene et bredere publikum er opptatt av. Jeg foreslår at vi alle sammen følger det rådet.»