Fjorårets parlamentsvalg i Finland var et historisk nederlag for den finske venstresiden. De to tradisjonelt store partiene, Samlingspartiet til høyre og Sosialdemokratene til venstre (som ledet an regnbuekoalisjonen i den forrige regjeringen) ble valgets tapere. Det distriktsvennlige, sentrum-høyrepartiet Senterpartiet ble valgets vinner og har styrt den sittende regjeringen i et år nå. Det høyrepopulistiske Sannfinnene, som har sterke høyreekstreme krefter blant sine medlemmer, gjorde et nytt brakvalg etter gjennombruddet i 2011. De ble landets nest største parti og deltar i regjeringen.

I de senere årene har Finland vært blant landene i eurosonen med lavest økonomisk vekst. Stemningen i fjor var at landet måtte vekk fra sin gamle, kompromissøkende politiske kultur og innføre kuttpolitikk. Etter valget mente statsminister Juha Sipilä at Finland ville overvinne sine økonomiske problemer ved å skjære ned stort i offentlig sektor, redusere unødvendig byråkrati og gjennomføre arbeidsmarkedsreformer.

Siden Finland er med i eurosonen, har ikke landet kunnet devaluere valutaen sin.

Jobber har gått tapt
Finland har ennå ikke kommet seg siden krisen som oppsto etter det globale økonomiske krasjet i 2007-09.

Eksportsektorjobber, som har gått tapt innen informasjonsteknologi, metall og trevirke, er ikke blitt erstattet av nye industrijobber. Siden Finland er med i eurosonen, har ikke landet kunnet devaluere valutaen sin og dermed gjenvinne konkurransekraften. Dette har vært et viktig argument for innstrammingspolitikken.

Andre mener på sin side at landets hovedproblem er at dets næringsliv ikke er innovativt nok.

Bort fra kollektive forhandlinger
Sipilä-regjeringen kaller planen for å implementere arbeidsmarkedsreformer og øke konkuranseevnen for en «sosial kontrakt». Ifølge regjeringens plan skulle fagforeningene fra i fjor sommer raskt gå med på å redusere lønnsskostnadene med fem prosent. Om fagbevegelsen ikke godtok dette, ville regjeringen sette i gang en ny runde med tøffe kutt. Siden arbeidsgiversiden og fagforeningene ikke ble enige om en avtale, bestemte Sipilä-regjeringen seg for å innføre arbeidsmarkedspolitikk ved hjelp av tvang og lovverk.

Dette var et stort paradigmeskifte innen finsk arbeidsmarkedspolitikk: Landet gikk bort fra modellen hvor arbeidsgivere og fagforeninger fører kollektive lønnsforhandlinger.

Rundt 30 000 demonstranter samlet seg i Helsinki i fjor høst.

Beslutningen om å innføre «tvungen lovgivning» i arbeidsmarkedet, slik fagforeningene kalte det, førte til et stort tilbakeslag for regjeringen. Rundt 30 000 demonstranter samlet seg i Helsinki i fjor høst for å protestere mot myndighetenes planer. Regjeringen hadde da erklært at den ville redusere overtidsbetaling og helligdagstillegg, samt feriebonuser, noe som mobiliserte vanlige arbeidstakere mot regjeringen. Særlig mange kvinner i både privat og offentlig sektor mente at de ble urettferdig behandlet av myndighetene.

Sosialdemokratene steg raskt på målinger
Til slutt var regjeringen tvunget til å trekke tilbake noen av de mest kontroversielle forslagene.

Etter demonstrasjonene steg sosialdemokratene raskt på målingene og støtten til Sannfinnene har siden kollapset. Nå i begynnelsen av 2016 er arbeidslivets organisasjoner igjen tilbake ved forhandlingsbordet. Tilsynelatende er Sipilä-regjeringen blitt tvunget til å søke konsensus med fagforeningene. Det har vært snakk om at i framtiden vil flere lønnsforhandlinger foregå på lokalt nivå, og regjeringen har lovet at den vil støtte lokale forhandlinger med sikte på kollektive avtaler.

Motkonjunkturpolitikk har aldri hatt noe særlig fotfeste i finsk økonomisk politikk. Slik var det både før og etter fjorårets valg. Kun Venstrealliansen støttet kravet om å føre en ekspansiv finanspolitikk for å overkomme landets økonomiske problemer.

Både sosialdemokratene og sentrum-høyre var enige i målet om budsjettbalanse, men de hadde ulike metoder for å komme dit. Under forrige regjeringsperiode understreket sosialdemokratene behovet for å nå budsjettbalanse både gjennom kutt og skatteøkninger. Den sittende høyreregjeringen er svært negativ til å øke skattene. Regjeringen jobber heller for å få budsjettet i null ene og alene ved hjelp av kutt i utgifter. Å redusere størrelsen på offentlig sektor er et av hovedmålene til den sittende regjeringen, hvis kuttpolitikk rammer de fattigste delene av det finske samfunnet hardest. Regjeringen har også kuttet bistandsbudsjettet med hele 40 prosent, noe som er et brudd med Finlands utenrikspolitiske tradisjon.

Nå frykter man at landet vil oppleve hjerneflukt.

Krise innen forskning og innovasjon
Hele det politiske spekteret i Finland er bekymret for eksportindustrien og snakker om at landet må gjenvinne sin konkurransedyktighet. Man kan imidlertid spørre seg om Sipilä-regjeringen styrker konkurranseevnen ved å kutte støtten til utdanning, teknologi og innovasjon. Særlig universitetene og innovasjonsstøtteordningen Tekes har opplevd store kutt de siste årene. I begynnelsen av 2016 ble krisen innen forskning og innovasjon akutt. Universitetet i Helsinki, som rangerer høyest av finske universiteter på internasjonale kåringer, var for eksempel tvunget til å kvitte seg med 500 ansatte over natta. Også universitetet Aalto i Helsinki-området måtte gjøre store kutt i staben.

Nå frykter man at landet vil oppleve hjerneflukt på grunn av de drakoniske kuttene.

En progressiv økonomisk politikk for Finland ville jobbet for lønnsmoderasjon i arbeidsmarkedet i samarbeid med fagforeningene, styrket innenlands etterspørsel gjennom større offentlige investeringer, og at balansering av budsjettene først ble gjennomført etter at økonomien hadde opplevd en robust bedring. Men som vi har lært fra Sør-Europas erfaringer, er det vanskelig for et land i eurosonen som står overfor økonomiske problemer, å føre en progressiv økonomisk politikk og forsvare velferdsstaten.

For tiden vil likevel en majoritet av finnene forbli i eurosonen. Spørsmålet om videre deltakelse i den felleseuropeiske valutaen vil imidlertid bli debattert i parlamentet i år, da et borgerinitiativ har samlet inn 50 000 underskrifter som krever en folkeavstemning om videre euromedlemsskap.

 

Oversatt fra engelsk av Ellen Engelstad.

Forsidefoto: Poster Boy