Under korona har barna mine hatt to leksefrie uker. Hele familien opplevde at vi fikk et nytt liv; ungene kunne bli med venner hjem og leke til kvelden kom. Vi kunne impulsivt grille sammen med venner rett etter arbeidstid uten å måtte haste hjem for å rekke skoleoppgaver. Vi kunne slappe av på sofaen etter middag. Vi kunne ha lange samtaler om ting som hadde skjedd den dagen, og om saker og ting som opptok oss uten at vi måtte skynde oss for å gyve løs på oppgavene. Følelsen av at dagens plikter var tilbakelagt etter dagens skole og jobb, var rett og slett vidunderlig.

Gleden ble kortvarig, for når leksene kom tilbake igjen, ble livet som før. Tilbake er daglige diskusjoner og krangling, tidspunkt og regler for når barna må hjem fra venner og aktiviteter de har organisert selv, med påfølgende unnvikelsesstrategier: Telefonen er «glemt» , tiden «fløy», bøkene «ligger igjen» på skolen. 

Og vi foreldre er som før slitne etter arbeidsdagen og lengter ut etter å ha vært inne på hjemmekontoret i nærmere åtte timer og har også bare lyst til å dra på stranda, ta en joggetur eller få sådd de plantene. I stedet må vi med korte lunter krangle med slitne og umotiverte barn som skriker «jeg hater lekser, det tar all leketiden!», og som ofte ender med at vi skriker tilbake «hvis du bare hadde gjort leksene med en gang istedenfor å krangle, kunne vi vært ferdige nå!»

Lekser er et pedagogisk anliggende som skolene må vurdere nytten av selv.

For selv om alle i familien er misfornøyde med ordningen og det har vært slik siden barna startet på skolen, presser vi barna våre til å gjøre leksene likevel. Vi vil jo ikke at de skal henge etter de andre på skolen? 

Ute skinner sola, de små kroppene verker etter å leke i gata, de store kroppene lengter etter et liv etter jobben. 

Men livet – ja det må skje en annen gang. 

Familieterapeut og psykolog Hedvig Montgomery sa en gang at lekser er som å kaste en død rotte inn i familien. Hennes oppfatning er at skolearbeid bør gjøres på skolen, og at foreldrene kan bidra ved å forholde seg aktivt til barnas læring og sørge for at barna sover nok og kommer opplagte til skolen.

Bildet av lekser som den døde rotta gjenspeiler også den offentlige leksedebatten som settes i gang landet rundt flere ganger i året. Den som igangsettes av foreldre som har barn i skolealder og som kjenner på sjokket over å fått rotta inn i huset, og som gjør det de kan for å jage den ut igjen. Med leserinnlegg i avisene, facebookgrupper og blogginnlegg. Men like forutsigbart som at leksedebatten blusser opp, er at den blir ignorert. 

Allikevel er argumentet som leksedebatten ofte blir møtt med av politikere i posisjon til å endre på innholdet i skolen godt: det er ikke statens ansvar å endre praksisen med lekser. Staten skal legge rammene for innholdet i skolen, men ikke styre pedagogikken og metodikken. Lekser er et pedagogisk anliggende som skolene må vurdere nytten av selv. 

For det er det lekser først og fremst gjør: forsterker forskjellene mellom barna våre. 

Staten skal ikke styre innholdet i skolen, og vi har nok av eksempler på hvordan utdanningssystemet politiseres – som for eksempel gjennom lovfesting av kartlegginger og tester, eller som regjeringens siste forslag til å lovfeste en vurdering av norskkunnskapene hos alle barnehagebarn. De rødgrønne partiene snakker varmt om en tillitsreform som skal innføres i sektorer som blant annet skole- og barnehagesektoren. Å forby lekser eller lovpålegge språkkartlegging er det motsatte av tillit; det er å overstyre pedagogiske, profesjonelle vurderinger. 

Derfor er det så viktig at skolene og lærerne ikke gir lekser av gammel vane, men reflekterer rundt at ubevisst bruk av lekser kan true skolens mandat knyttet til å utjevne sosiale forskjeller. 

For det er det lekser først og fremst gjør: forsterker forskjellene mellom barna våre.  

Dette fant SSB ut allerede i 2009; er barna født inn i en familie hvor foreldrene har høy utdanning, får de også noe ut av hjemmelekser når man ser på læringseffekten. 

De barna som har foreldre med lav utdanning lærer ikke mer av å ha lekser. De har ikke foreldre med muligheter til å hjelpe dem med brøk, algebra og rettskriving. For når skolen baserer seg på tiltak (lekser) hvor foreldreinnsatsen avgjør resultatene, underbygges og reproduseres de sosiale forskjellene. 

Dette paradokset gjør at bruken av hjemmelekser bør få mye større oppmerksomhet i fagfeltet enn det vi foreldre som får den døde rotta kastet inn i familien kan gi det i et og annet avis- og blogginnlegg. Hvis «likhetsskolen» skal gi alle barn like muligheter, må det også gjenspeiles i praksis, og i leksene som gis – eller ikke gis.

Men det er et pedagogisk problem – ikke et politisk problem.