Tittel: «Meg eier ingen»
Nasjonalitet: Svensk
Regi: Kjell-Åke Andersson
Manus: Pia Gradvall, basert på en roman av Åsa Linderborg
Med: Mikael Persbrandt, Ping Mon Wallén, Ida Engvoll, Saga Samuelsson, Tanja Lorentzon, Linn Skåber

Da Åsa Lindeborg ga ut den kritikerroste oppvekstromanen «Meg eier ingen», var det ikke bare for å tematisere klasseskiller. Hun ville fortelle om hvor spesiell pappaen hennes, Leif, var. I Mikael Persbrandts skikkelse har han fått lov til å bli spesiell også i filmen, med barmhjertige isblå øyne og trygge, kraftige hender. Han går ofte i skjorte, selv om han er arbeider og jobber med «dragen» på metallverket som spruter ild og dekker ansiktet med sot. Han og dattera Lisa er buddies. Han skal aldri forlate henne, sier han. For det har mamma gjort, uten at Lisa forstår hvorfor. Hun ser ikke oppvaskene pappa aldri tok, butikkturene han aldri gjorde, ansvaret han fraskrev seg, før mamma dro.

Det er først etter hvert vi ser konturene av en hjertesår, alkoholisert sjel, i takt med at Lisa blir eldre. Sengetøyet forsvinner fra de brune madrassene og kjøleskapet blir tommere, samtidig som flasker og bokser formerer seg. Men pappa gjør så godt han kan, innimellom fyllekulene. Han sykler Lisa til «dagis» på sin skranglete sykkel, de fikser båten og deler seng. «Du kan bli akkurat hva du vil, husk det», sier han til Lisa. Det er ikke like lett å tro at alt pappa sier vil bli virkelighet, men han mener det fra hjertet.

Kjell-Åke Andersson har laget et vakkert portrett av det ømme forholdet mellom far og datter. Filmen har flere situasjoner mange kan kjenne seg igjen i. Pappa er en harry sjarmør og morer de fleste kvinner i senk – servitøren på Tärnan, frisørdama Sonja og Lisas venninne. Da prater han om hushållsneger’n, dvergen og de andre tjenerne han tuller med at overklassen holder. Han fiser og tøyser som en brisen Charter-Svein. Men alle partykonger har sin bakside. Farens barnslige fantasi skjuler en lengsel etter en annen virkelighet med mindre slit og strev. Han fantaserer med Lisa om å reise til Cuba, hvor de har innført kommunisme og ingen er ensomme.

Pappa går heller aldri i demonstrasjonstog for bedre arbeidsrettigheter, enda han er proletar. 

Men når det kommer til å stå opp for sine meninger i den virkelige verden, forsvinner pappa. Lisa blir stilt til veggs av læreren for å ha skrevet kommunistisk propaganda i en skolestil, men det er bare moren som forsvarer henne. Pappa går heller aldri i demonstrasjonstog for bedre arbeidsrettigheter, enda han er proletar. Han jobber åtte timer mens han får betalt for fire, og drukner sine fantasier og meninger i øl framfor å protestere.

Ikke «entonigt tragisk»
Filmatiseringen er fritt basert på romanen, men har flere selvstendige scener. Lisa og Hasse er basert på Åsa og Leif, og filmen har samme fortellerstruktur som boka, med tre tidsrom skildret fra Lisas ståsted. Linderborg er kritisk til resultatet, og har beskrevet filmen som «entonigt tragisk». Men filmatiseringen av «Meg eier ingen» er ikke bare mørk og kald, Andersson kan balansekunst. De vonde scenene avløses av mer lystige og komiske øyeblikk, som når pappa henger opp lys og gardiner i vinduet, slik at «når alle kjerringene går forbi, vil de tenke at det er en fin dame som bor der oppe». Linn Skåber i rollen som den harry-kule frisørdama Sonja er fantastisk og grell, enda hun leverer replikker vi ikke aner hvor kommer fra. Pappa og Sonjas dialog sammen er et merkelig flykræsj, samtidig som vi tror på det. I det hele tatt står vi foran et velskodd manus med god regi.

En film kan vanskelig matche originalboka når den er godt skrevet, men bilder kan også si mer enn ord. Jeg blir oppriktig glad i Mikael Persbrandts tolkning av pappa. Bare ansiktet alene og kroppsspråket forteller en historie i seg selv. Han står i sterk kontrast til Lisas mor, som får en mer tvetydig framstilling. Uten å gi noen som helst forklaring, forsvinner hun og overlater Lisa – det fineste hun har – til en alkoholisert og hjerteknust sjel som trenger hjelp. Var det en feministisk handling, eller mest egoistisk?

Andersson har laget et naturalistisk og nakent portrett av den lille familien. Vi lærer å bli glade i de stygge tapetene, de mange brun-nyansene, trepanelene og pappas harry dørportiér. Gjentakelse er virkemiddelet filmen behersker best, både billedlig og verbalt. Det kan være alt fra et objekt i ett bilde, til samtaleemner. Trådene nøstes opp igjen på en helskodd måte, og gir tingene sin nødvendige plass.

«Meg äger ingen» framstår i et nostalgisk skjær, og filmen finner sin plass i rekken av andre svenske oppvekstfilmer som «Populärmusik från Vittula», «Tillsammans» og «En Kärlekshistoria». I alt det tragiske har Andersson fanget noe varmt og menneskelig. Det er som om pappas klumsete godhet er klemt innimellom tapetene i leiligheten, i dørportieren og i melken. Den er litt overalt.