Oljemytene som bremser Norge

Over 6.500.000.000.000 kroner. Det er lett å la seg blende av størrelsen på det norske oljefondet. Hver eneste nordmann har nå over én million oljekroner på bok. Det er svimlende summer som finnes på et finansmarked der ute. Men det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land i virkelig forstand. Det har hardt arbeid, velorganiserte velferdsordninger og kloke politiske beslutninger æren for.

Den første myten oljerikdommen skaper, er at det var oljen i seg selv som gjorde oss rike. Men verden er full av land som er stinne av olje, uten at de leverer et høyt velstands- og velferdsnivå til sine innbyggere. Norge både var og er en industri- og velferdsnasjon, med nasjonal selvråderett. Det gjør en forskjell. Det gjør også de viktige politiske beslutningene som ble tatt i starten av oljealderen. Dersom regjeringen Solberg-Jensens skrivebordsteoretiske markedsideologi hadde vært rådende på 70-tallet, hadde Norge ikke hatt et stort statlig oljeselskap som hvert år tilførte friske milliardær i statskassen. Det er heller ikke gitt at staten ville eid de største feltene, eller at vi ville hatt høye oljeskatter. LO har i notatet Olje og politikk – om høyresidens oljehistorie dokumentert den harde motstanden, særlig i Frp, mot så å si alt som har gitt det norske fellesskapet en gedigen fordel av oljen.

Felles arbeidsinnsats
Men vi må heller ikke overdrive oljepengenes betydning. Regjeringens perspektivmelding regner med at arbeid på lang sikt utgjør 80 prosent av nasjonalformuen, mens olje og finanskapital står for 8 prosent til sammen. Om alle nordmenn la ned arbeidet sitt og levde av oljepengene, ville vi vært blakke på få år. Det avgjørende for norsk velstand i fremtiden vil være hvordan den felles arbeidsinnsatsen organiseres og utvikles. Vi må investere i det som gjør arbeidet mer produktivt, og som gjør at kunnskap og kompetanse blir bedre tatt vare på. Det finnes en dokumentert velfungerende grunnmodell for å gjøre dette.

Et offentlig helse- og utdanningsvesen bidrar til å gjøre økonomien mer produktiv.

Et relativt høyt lønnsnivå stimulerer til innovasjon i arbeidslivet, når det blir mer lukrativt å investere i maskiner enn å bruke ta i bruk manuell arbeidskraft. Gode velferdsordninger gir trygghet og små forskjeller, noe som er viktige komponenter i en produktiv økonomi der mange deltar i verdiskapingen. Et offentlig helse- og utdanningsvesen, som er av høy kvalitet og som inkluderer alle, bidrar også til å gjøre økonomien mer produktiv.

Dette er systemer som må pleies og forbedres. Derfor er det urovekkende at den blåblå regjeringen «i utgangspunktet [mener] at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Det er å overtrumfe fakta og empiri med ideologiske kjepphester.

Fattigdom er ikke historie
Den andre myten oljerikdommen skaper, er at fattigdom er blitt historie og at eventuelle forskjeller ikke spiller en stor rolle. 74.000 barn lever fortsatt i fattigdom i Norge. Det er lett å si at en lav inntekt i Norge tross alt er høy i internasjonal sammenligning. Men det er jo i Norge man lever livet sitt. Det er her man ikke har råd til å kjøpe vinterklær, gå til tannlegen eller følge med vennene sine på kino eller andre fritidsaktiviteter, dersom man vokser opp i en familie som har lav inntekt.

Dersom forskjellene blir for store, mister vi noe av den tillitskapitalen som gjør den norske økonomien så konkurransedyktig.

I skyggen av oljerikdommen har også forskjellene økt kraftig. Inntektsforskjellene i Norge er større i dag enn på 1980-tallet. Den rikeste prosentens andel av den samlede lønnskaken er snart tilbake på nivået fra de harde 30-årene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Den rødgrønne regjeringen tok noen gode grep for å dempe økningen av forskjellene. Men de aller rikeste fortsatte sin triumfferd også under disse årene. Og nå har de fått seg en regjering som med stor presisjon og entusiasme ønsker å gjøre flere av dem til tilnærmet nullskattytere.

Omfattende internasjonal forskning viser at land med små økonomiske forskjeller også har mindre problemer med kriminalitet og rus, bedre helseresultat, og mye annet som er å regne som menneskelige fremskritt. Dersom forskjellene blir for store, mister vi også noe av den tillitskapitalen som i dag gjør den norske økonomien så konkurransedyktig.

Innovasjon og forskning
Den tredje myten som er blitt forsterket av oljerikdommen, er at fremtiden ikke er noe vi skaper, men noe som plutselig treffer oss. Og at statens rolle er å forberede oss gjennom abdisering og velferdskutt.

Med en finansdominert forståelse av økonomien, blir det mindre plass til en strategisk næringspolitikk.

Men vi kan gjøre strategiske valg som styrker næringsstrukturen vår. I boken The Entrepreneurial state viser økonomiprofessoren Mariana Mazzucato hvordan den amerikanske staten, til tross for hva mange tror, gjennom langsiktig innovasjon og forskning har spilt en sentral rolle i så å si all teknologi IT-giganten Apple har bygget seg opp på. Med en liberalistisk og finansdominert forståelse av økonomien, blir det mindre plass til en strategisk næringspolitikk. Regjeringens fremste visjon og eneste verktøy i næringspolitikken synes å være lavere skatt. Dette til tross for at vi vet at økonomien i lavskattland ikke er mer produktiv og velfungerende.

SUV eller eldreomsorg?
Derimot skaper skatteletter ytterligere ubalanse mellom veksten i privat og offentlig forbruk; noe som også forsterker illusjonen om at vi må kutte i velferden. I den forrige regjeringens perspektivmelding legger man – med uendret skattenivå – opp til en enorm privat velstandsvekst, samtidig som vi etter hvert får et betydelig velferdsunderskudd. Vi kan velge å gjøre det slik, og prioritere to flatskjermer og fire SUVer (for noen) fremfor gode helsetjenester og en anstendig eldreomsorg (for alle). Men vi kan også velge å gjøre det annerledes, og veksle inn vår stadig voksende private rikdom i fellesgoder eller redusert arbeidstid.

Fremfor å diskutere hvordan vi skal kutte velferden, bør vi i «verdens rikeste land» snakke om hva vi skal bruke rikdommen til. Hvordan skal vi bygge et bedre samfunn i fellesskap, og hvordan skal vi legge grunnen for kreative, erfaringsbaserte løsninger i hele økonomien? Norge er et heldig land med store muligheter – som må gripes og utvikles, ikke bli skuslet bort.

Kronikken stod på trykk i Aftenposten 10.12.2013.