En nasjons rett til sjølbestemmelse – til suverenitet – er en av grunnsteinene i folkeretten. Det innebærer retten til å slippe fremmede overherrer, og gjenspeiles i dagens ordlyd av grunnlovens første paragraf:
«Kongeriket Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhendeligt Rige.»
Dette er en usedvanlig staselig måte å formulere at Norge er en samla enhet som ikke under noen omstendighet skal styres av andet enn et norsk statsoverhode. Og dette var jo en viktig del av tankegodset til embedsmennene som samla seg på Eidsvoll i 1814. Norge, med alle sine lange tradisjoner og sin stolte historie, skulle ikke være et lydrike, og det norske folk skulle aldri igjen behøve å ta ordre fra utenom egne landegrenser. En må anta at de anså det mye bedre å bli styrt fra Oslo av en dansk prins heller enn fra København av en dansk konge. Dem om det.
Nasjonalstaten og folkesuverenitet
Tanken om landenes sjølbestemmelsesrett er tett tilknytta nasjonalstatens tankegods, og har en så viktig posisjon i det internasjonale samfunnet at det er et av grunnprinsippene i FN-pakten. Men det er ikke bare et abstrakt begrep som statsledere bryr seg om. Mange norske innbyggere ville nok ikke like tanken på om Stortinget hadde vedtatt at Norge fra og med i morgen tidlig skal være en del av et utvida Danmark med København som hovedstad. En kan se apellen ved nasjonal suverenitet som idé; om man forutsetter nasjonalstater med felles språk, historie og kulturell bakgrunn, gir det mening at innbyggerne i disse statene vil ha så mye til felles, at de langt på vei vil kunne akseptere felles lover og styreform, til tross for politiske uenigheter.
Mange norske innbyggere ville nok ikke like tanken på om Stortinget hadde vedtatt at Norge fra og med i morgen tidlig skal være en del av et utvida Danmark med København som hovedstad.
Samtidig er det helt klart at hvilke enheter i verden i dag som innehar suverenitet er et vilkårlig resultat av historiske, politiske og geografiske tilfeldigheter. Hvorfor skal Norge, Sverige og Danmark, som har felles historie, internt forståelige språk og lik kultur være tre uavhengige stater, mens Kurdistan eller Sameland ikke innehar noen slik sjølbestemmelse? Mange moderne konflikter skyldes at områder ønsker sjølbestemmelse og uavhengighet, men er nasjoners suverenitet i det hele tatt ønskelig i en moderne verden?
Norsk sjølbestemmelse
Norge har allerede gitt fra seg mye av sin suverenitet. Grunnloven tillater Stortinget å oppgi nasjonale myndigheters suverenitet på «saklig begrensa områder», men faktum er at Norge gjennom internasjonale konvensjoner har tillagt overnasjonale organ som den Europeiske Menneskerettsdomstolen og EFTA-domstolen myndighet til å overprøve Norges maktutøvelse over egne borgere.
Et viktig argument mot lovforslaget om å ta bestemmelsene i den Europeiske Menneskerettskonvensjonen inn i grunnloven, er at disse gjennom sin ordlyd og sin tiltenkte tolkning vil formalisere en forflytning av siste ord i forståelsen av vår egen grunnlov vekk fra norsk høyesterett til den Europeiske Menneskerettsdomstolen. En kan bare se for seg reaksjonen til en av våre stolte grunnlovsfedre om han ble fortalt hvor langt vi har gått for å umyndiggjøre statsapparatet han var med på å drømme fram på Eidsvoll. Realiteten er likevel at embedsmenn fra Opplysningstida har vært dårlige til å forutse det 21. århundres problemstillinger, og det er kanskje på tide å la vår historie forbli historie.
Problematisk doktrine
Doktrinen om lands suverenitet kan bli årsaken til at man må stå på utsida og se på at den syriske regjeringa terroriserer sine egne borgere med bomber laga av eksplosiver og piggtråd, uten at man kan bryte inn, fordi et land har en rett til å håndtere interne anliggende. Enda mer avgjørende er det at læren om suverenitet vanskeliggjør håndheving av noen form for bestemmelser som kan forhindre vår ultimate allmenningens tragedie: menneskeskapte klimaproblemer.
Når utslipp i ett land forårsaker flodbølger i et annet land, blir i det hele tatt ideen om sjølbestemmelse absurd.
Vi lever i en globalisert verden, og våre største problem er globale. Menneskeskapt global oppvarming står i fare for å ødelegge livsgrunnlaget til mennesker over hele verden. De verste klimautslippene kommer også fra industriland, og de verste konsekvensene oppstår i utviklingsland. Når utslipp i ett land forårsaker flodbølger i et annet land, blir i det hele tatt ideen om sjølbestemmelse absurd.
De fleste land er enige om at noe må gjøres for å bremse utviklinga, men når hvert enkelt land må utføre tiltak som er kortsiktig ulønnsomme, uten garantier for at noen andre gjør det samme, er man avhengige av tillit og sjøloppofrelse. Og det er to ting som aldri har prega internasjonal politikk.
Hvordan gjennomfører man?
Ingen er villige til å gå til krig for brudd på klimakonvensjoner, og folkeretten har ikke så mange andre ris bak speilet. Så lenge en hver stat har fullstendig sjølbestemmelsesrett, og det ikke finnes noen mekanismer på plass for tvangsfullbyrding av avtaler, befinner folkeretten seg i en slags naturtilstand. I verste fall gjelder de sterkestes rett. I beste fall vil avtaler fungere så lenge alle involverte parter kan få kortsiktige mål oppfylt. Å takle klimaproblem krever andre insentiv enn kortsiktig måloppnåelse, og folkerettens glade anarki er dermed usedvanlig dårlig utstyrt til å takle dem.
Spørsmålet blir sjølsagt hva man i så fall skal erstatte suverenitetsprinsippet med. Skal man formalisere en supermakt som USA eller Kina som «verdenspoliti» med et slags internasjonalt voldsmonopol? Eller skal vi forvente at store byråkratiske organisasjoner som EU skal klare å effektivt gjennomføre de nødvendige tiltakene på en tilfredsstillende måte? Begge disse løsningene er problematiske, men ofte nettopp fordi grunnantagelsen er at stater skal ha rett til sjølbestemmelse. Mye av kritikken vi hører mot EU er jo nettopp fordi bestemmelsene som tas sentralt blir gjennomført og får reelle konsekvenser i Norge.
Skal man formalisere en supermakt som USA eller Kina som «verdenspoliti» med et slags internasjonalt voldsmonopol?
Et system som EU vil da måtte løse to hovedproblemstillinger: avgjørelsesprosessene må ha en viss demokratisk forankring, og insentivene for å ta del i systemet må være sterke nok til at landene ønsker å bli en del av det. EU har gjennom det åpne markedet klart å insentivere de fleste Europeiske land til å villig til fra deg suverenitet til en overnasjonal domstol, men sliter mer med de demokratiske institusjonene. Jeg etterspør vel noe ikke ulikt et EU som kan være helt ulikt EU.
Foregangslandet Norge
Om en av våre grunnlovsfedre skulle være så uheldig å få et innblikk i det moderne Norge, ville han nok ha satt middagen i halsen. Men det er da også enda godt. Forandring er en langsom prosess, men vi innser i dag at de prinsippene som blei lagt til grunn i grunnloven, også var produkt av samtida si.
Norge er et land som på mange områder står uten reell suverenitet. Dette gjelder også andre land. En stor del av utfordringa er at vi mener vi bør ha det, og at dette vanskliggjør all diskusjon om de nødvendige overnasjonale tiltakene som er nødvendige for å få bukt med de globale problemene. Når ideologien ikke stemmer over ens med realiteten, bruker man for mye tid på de retoriske krumspringene som prøver å harmonisere dem.
Grunnlovsfedrene hadde aldri klimaproblemer av global art for øye da de samla seg i 1814.
Men vi trenger ikke late som. Vi kan innse sannheten: at globalt samarbeid og ansvar på internasjonalt nivå er uforenlig med nasjonal suverenitet. Grunnlovsfedrene hadde aldri klimaproblemer av global art for øye da de samla seg i 1814. Det virker som en dårlig idé å ta utgangspunkt i et kart laga av noen som ikke har sett terrenget vi forholder oss til.
Som et lite land uten særlig mye makt kan ikke Norge være mer enn et foregangsland. Denne påstanden nærmer seg floskel-status, men er like fullt riktig. Vi kan være foregangslandet som viser verden at vi ikke trenger å holde fast på gammelt tankegods. Nasjonal suverenitet hører ikke hjemme i en moderne grunnlov. Endrer vi § 1 er vi et stykke på vei. Fjerner vi påstanden om at Høyesterett skal dømme i siste instans (§ 88), og at konstitusjonell makt kun kan flyttes til andre organ på «saklig begrensede områder» (§ 93) er vi kommet et stykke lenger. Men dette er bare en inngansport. Grunnloven setter bare grensene for hva som er mulig. Det viktigste arbeidet blir internasjonalt holdningsarbeid, og her går som kjent utviklinga langsomt.
Grunnlovsfedrene vil nok ikke være særlig stolte av oss, men en viktig del av å vokse opp er å innse at pappas utdaterte verdenssyn kanskje ikke nødvendigvis stemmer over ens med dagens virkelighet. Og når pappa blåser i å kjøre trygt, så lenge han får lov til å styre bilen, må vi innse at han er direkte uansvarlig.
Kronikken står også på trykk i Morgenbladet 2. mai.