Sanders utfordrer ettpartistaten

Nå kan alt skje. Spillet endrer seg, igjen. Joe Biden er de mektiges kandidat. Nå har han fått leke underdog et par uker, fordi Sanders fikk en fantastisk start. Etter Super Tuesday er Biden tilbake i rollen som favoritt. Det passer nok Sanders bra å få tilbake rollen som underdog.

Den virkelige kampen om USA står akkurat nå inne i Demokratene. I mange år har USA i praksis vært et ettpartisystem. De to fløyene i partiet hater hverandre og stiller hver sin kandidat ved presidentvalg, men Demokratene og Republikanerne står for den samme politikken i en rekke spørsmål som har alt å si for folk flest. De er begge borgerlige partier, langt til høyre på den norske skalaen for økonomisk politikk. Den største forskjellen på Vest-Europa og USA: Amerikanerne har aldri hatt noe arbeiderparti! Partiene som formet 1900-tallet hos oss, klarte aldri å reise seg der.

I mange år har USA i praksis vært et ettpartisystem.

Dermed er dette situasjonen for amerikanerne:
• De har ikke noe felles helsevesen – helsetjenester er en «vare» i det kommersielle markedet
• De har ingen lovestet rett til ferie med lønn (loven gir 0 dager)
• De har ingen rett til fødselspermisjon med lønn (unikt i den vestlige verden)
• Høyere utdanning kan koste millioner av kroner i skolepenger
• Ingen offentlige barnehager – én plass kan koste opp mot 300 000 kroner i året i et velstånde nabolag
• De har ingen rett til saklig oppsigelse: Du her helt prisgitt velviljen til sjefen, som når som helst kan bjeffe «You’re fired!»

Tross stor misnøye med flere av disse tingene, arrangerer eliten i USA valgkamp etter valgkamp der INGEN av de to aktuelle partiene går til valg på å innføre den typen rettigheter som mange i Europa i flere generasjoner har tatt for gitt. Begge partiene er ledet av folk som henter valgkampbudsjettene sine fra storselskaper og de rike og mektige. Begge partiene domineres av ekstremt velstående ledere (Demokrat-sjefen Nancy Pelosis familie er god for kanskje en halv milliard kroner). Så i de store spørsmålene om økonomi og velferd, om ikke i mer kulturelle spørsmål, har USA en god stund i praksis vært et ettpartisystem der de rike og mektige har bukta og begge endene.

Jeg tror kandidaten Biden vil bli hakkemat for Donald Trump.

Kampanjen til Bernie Sanders er et forsøk på å etablere et topartisystem i USA. Sanders vil innføre et felles helsevesen, ferie med lønn, gratis adgang til offentlige universiteter, betalt foreldrepermisjon og rett til saklig oppsigelse. Det er disse kampsakene som skaper den enorme entusiasmen for Sanders blant de økonomisk underlegne gruppene. De samme kampsakene utløser massiv motstand fra de privilegerte, de rike og mektige.

Joe Biden representerer The Establishment. Han er komfortabel med de store pengenes rolle i Det demokratiske partiet. Bidens visjon er å få tilbake det USA man hadde under Obama, før Trump. Det vil si: Joe Bidens visjon er å gjenskape den situasjonen som ga oss Donald Trump!

Jeg tror kandidaten Biden vil bli hakkemat for Donald Trump. Han er i praksis det samme som Hilary Clinton, en mett og trøtt representant for et Establishment som har mistet kontakten med virkeligheten til folk flest. Den geniale planen til makteliten hos Demokratene er altså å gjenta presidentvalgkampen fra 2016. Lykke til med det.

Ser man altså for seg at en god del velgere på demokratisk side skal gå over til Trump, fordi de hater tanken på økt økonomisk rettferdighet?

Bernie Sanders store styrke er at han mobiliserer enorm entusiasme blant arbeidsfolk, de unge og mange som dras inn i den politiske kampen for første gang. Dette er også hans store problem. Disse gruppene, særlig de unge, har mye lavere valgdeltakelse enn de eldre og de velfødde. Derfor ligger Sanders’ sjanse i å lykkes med å skape det kampanjen nå snakker om: Den største valgdeltakelsen i USAs historie. Den eneste veien dit, går gjennom et dristig politisk program med kampsaker som virkelig betyr noe for folk flest.

Mange tenker mest på «hvem kan vinne mot Trump?». Kommentariatet antar gjerne at Sanders vil være for radikal. De tror (nok en gang) at en Clinton-aktig politikk er det lureste å stille med. Tanken er at Sanders skremmer vekk mer moderate velgere (i Norge kalles de lillavelgere, eller villavelgere) på valgdagen.

Dette kan tenkes. Men er det realistisk? Sanders vil garantert mobilisere en god del unge og økonomisk underlegne grupper som Clinton ikke mobiliserte. Så blir spørsmålet hvem han mister i den andre enden, blant Clintons velgere fra 2016. Hvem er disse? Hvem er den moderate velgeren som valgte Clinton i 2016 framfor Trump, men som nå vil gå over til Trump? Jeg tror måten Trump ter seg på har gjort denne gruppen velgere forsvinnende liten. Det kan være ønsketenkning. Men ser man altså for seg at en god del velgere på demokratisk side skal gå over til Trump, fordi de hater tanken på økt økonomisk rettferdighet?

Jeg kjenner ikke amerikanske velgere godt nok til å svare på dette. Men min magefølelse er at Sanders er den eneste kandidaten som har en sjanse til å slå Trump. Han er i alle fall den eneste kandidaten som utfordrer det som i avgjørende spørsmål har blitt et ettpartisystem. Derfor står den virkelige kampen om USA nå ikke mellom partiene, men i Det demokratiske partiet.