Carl I. Hagen var en farlig politiker, selv om «alle» rakket ned på ham. Ja, kanskje særlig fordi alle rakket ned på ham.

For sent innså de hovmodige at alle fordømmelsene de hadde slynget mot den kyniske kolportør av politiske provokasjoner hele tiden inngikk i Hagens plan for å løfte Frp fra marginalt småparti til slagkraftig folkebevegelse.

Det er ingen liten prestasjon at Siv Jensen klarte å drifte og vedlikeholde det hun arvet fra Carl. Men det partiet trenger nå, er ikke en stødig vaktmester. Sylvi fra Sunnmøre er selvsagt klar for nye karrieresteg. Men hun arver et Frp som står fast i myra. Med god grunn.

Den sentraliseringen Sp bygger seg store på å kjempe mot, sto Frp i regjering ansvarlig for. Partiet sto bak de avgiftsøkningene for folk flest som Vedum kjefter på. Slik det også sto bak milliarder i skattekutt til dem som har mest. Det kommer knapt innvandrere til landet mer. Bortsett fra arbeidskraftimporten fra østlige EU-land, som undergraver vilkår folk flest har kjempa fram i Norge gjennom 100 år. Men denne formen for ukontrollert innvandring, er jo Frp for.

Listhaug vil forsøke seg på industriarbeiderklassen ved å «satse på olja» og kalle klimapolitikken et «svik» mot Norge.

Hvilke saker kan Frp vinne velgere med? Listhaug vil forsøke seg på industriarbeiderklassen ved å «satse på olja» og kalle klimapolitikken et «svik» mot Norge. Hvor langt kommer hun med det, mot en Ap/Sp-konstellasjon som gir oljenæringen alt de peker på (og litt til)?

Frp forsøker å fri til grupper partiet tråkket på i regjeringsposisjon. Nå skal visst landets mange arbeidsløse få feriepenger, likevel. Det blir pensjon fra første krone. Vinner dette nye velgere? Nei, i disse sakene tror jeg andre partier har høyere troverdighet.

Likevel er dette nødvendige justeringer. Frp må ta vekk sin egen akilleshæl – tydelig usosiale kutt – for å kunne gå etter de gruppene som partiet nå må forsøke å dra opp av sofaen på valgdagen. Og det blir med helt andre saker.

Etter lange år i regjering, står Frp såpass fast i myra at den eneste muligheten til et godt valg i 2021 kan være drahjelp fra partiets erkefiender. Partiet må inn i rampelyset. Listhaug må få valgkampen til å handle om henne.

Da trenger hun bistand fra venstresida og MDG. Fra kommentatorene i «den liberale eliten». Fra den samme typen moralsk høyverdige mennesker som alltid sto parat til å bade Carl I. Hagen i det rampelyset partiet hans var og er så avhengig av.

Igjen og igjen har Listhaug demonstrert at hun mestrer den kunsten. Hun sier at flyktninger bæres inn i landet på gullstol. Eller at KrF-lederen sleiker imamer oppetter ryggen. Så er det bare å lene seg tilbake og la journalister og politiske motstandere gjøre resten av jobben.

Jeg tror flasketuten peker på MDG.

Hun er ikke alene. I land etter land klarer høyreautoritære politikere å dominere dagsordenen gjennom den kalkulerte flertydighetens provokasjon. Den følger et fast mønster.

Første fase: Si noe skandaløst provoserende, som å angripe en svak minoritet. Klem til så hardt at mediene bare må trykke på den store skandaleknappen. Håp på hardest mulig fordømmelser fra motparten.

Andre fase er å spille uskyldig: Det var selvsagt ikke sånn jeg mente det med «gullstol»! Her kommer den kalkulerte flertydigheten til nytte.

I fase tre vil politikeren ikke bare føle seg misforstått og uthengt, men aggressivt anklage den politiske eliten for knebling, sensur og et politisk korrekt meningstyranni som viser at de mektige ikke våger fri og åpen debatt.

Slik forvandles majoritetsrepresentanten som nettopp sparket løs på en minoritet selv til en stakkars forfulgt minoritet. Formålet med hele øvelsen er å spille offer på en måte som legitimerer ens egne aggressive angrep på andre – ikke minst minoriteter.

Listhaug må få valgkampen til å handle om henne.

Få spiller dette spillet bedre enn Sylvi Listhaug. Hun kan bli en større utfordring for det rødgrønne laget enn Siv Jensen har vært.

Som småbarnsfar kjenner jeg igjen atferden til en femåring som kan finne på å slå eller knuse ting, bare for å få oppmerksomhet fra voksne som er opptatt med et annet barn. Det fungerer som en felle. Man må reagere. Men da lykkes barnet samtidig med å tilrane seg oppmerksomheten. Du risikerer å belønne destruktiv atferd.

Sånn er det med en provokatør som Listhaug også. Hvis man lar henne holde på uimotsagt, kan det bidra til å normalisere den høyreradikale retorikken. Når man sier imot, kan det gi henne akkurat den polariserende oppmerksomheten hun bygger sin karriere på.

Før kunne Listhaug ha stolt på at Rødt eller SV vil gi henne det hun trenger. Sånn er det ikke mer. De går ikke på limpinnen. Det gjorde derimot Jonas Gahr Støre under valgkampen i 2017. Den brukte han til å angripe «Sylvi Listhaugs menneskesyn» og ga Frp en drahjelp partiet er evig takknemlig for.

Nå tyder mye på at Ap har lært. Listhaug må lete et annet sted etter noen som kan dynke henne i moralske fordømmelser. Noen som vil fylle den nisjen som SV og Rødt, av gjennomtenkte grunner, ikke går inn i. Jeg tror flasketuten peker på MDG.

Like sikkert som at det blir kamp for «flere sykehjemsplasser og færre asylmottak», kan vi påregne angrep mot kjøttfri kantinedag, bedrevitere i storbyene og klimaekstremister som svikter Norge. Det er spennende å se om noen vil gi Listhaug den håndsrekningen som Frp håper på.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 20. februar 2021.