Barne-, ungdoms- og familiedirektoratetadvarer i Aftenposten 20. mars om at økende grad av fysisk og psykisk vold i familier er et aktuelt scenario på grunn av koronakrisen. Stengte skoler og barnehager gjør at barn som vokser opp i utsatte familier lider under tap av støttepersoner. Samtidig har landets familievernkontor stengt dørene og tilbud som foreldreveiledning og megling er ikke mulig.
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstads (KrF) mener barnevernet er «godt skodd for å håndtere en situasjon som er mye mer prekær enn nå». Det er lite betryggende uttalelser når man vet at virkeligheten er en ganske annen. Bemanningssituasjonen i barnevernet var prekær før koronakrisen, men er ytterligere forverret nå.
Stadige kutt og lav bemanning i barnevern har over tid ført til at de mest sårbare barna og familiene ikke har fått hjelpen de har behov for. Ifølge Bufetat har det vært en drastisk økning i antall bekymringsmeldinger de siste årene. Samtidig er bemanningssituasjonen i barnevernet prekær, noe ansatte har varslet om over lang tid, blant annet til Adresseavisen i 2019. Det vi ser nå er derfor en varslet krise, med enorme konsekvenser for mange barn.
Bemanningssituasjonen i barnevernet var prekær før koronakrisen, men er ytterligere forverret nå.
Barneombudet slår i Dagsavisen 19. mars alarm og mener stenging av tjenestene til sårbare barn og familier vil resultere i omsorgssvikt. Alarmtelefonen for barn og unge opplever en «vanvittig økning» i antall besøk på siden deres. Mange barn opplever nå en vanskelig hverdag, en hverdag preget av konflikter, psykiske problemer, rus, vold og overgrep.
Tre av ti barnevernstjenester rapporterer i Aftenposten i går at de vet om barn som nå ikke får hjelpen de trenger. Ropstad svarer at «Jeg tenker at dette dreier seg om hjelp som kan vente litt lenger, og at barnevernet prioriterer de mer akutte henvendelsene». Er det virkelig opp til han å vurdere om et barn trenger hjelp nå eller om det kan vente? Ropstad mener skoler og barnehager er tett på i oppfølgingen av sårbare barn, og trekker frem engasjementet i frivilligheten som positiv. Ja, det er flott med frivillig innsats, og ja, skoler og barnehager gjør så godt de kan. Men frivillige, skoler og barnehager kan ikke, og skal ikke, kompensere for et barnevern på lavbluss.
Kampanjen #heierna ble startet av ansatte i barnevernet som svar på Erna Solbergs nyttårstale i 2018, der hun etterlyste flere suksesshistorier fra barnevernet. «Vi vil også ha flere suksesshistorier, da trenger vi flere ansatte», var beskjeden. Historiene som har kommet frem gjennom kampanjen, forteller om en svært tøff arbeidshverdag, og et massivt press der ansatte drukner i arbeidsoppgaver. Og det blir stadig flere oppgaver, men ikke flere hender.
Resultatet er høyt sykefravær, høy turnover, hyppige skifter av saksbehandlere og dårligere kontinuitet i oppfølgingen. Dette er barn og familier som trenger stabilitet og relasjonsbygging over tid. Man trenger tid for å skape tillit. Men for å ha tid må man ha nok folk. Det er begrensa hvor mye som kan effektiviseres i en tjeneste som dette.
Frivillige kan ikke kompensere for et barnevern på lavbluss.
Barn får dermed ikke den hjelpa de trenger. Vi kan ikke godta at barn vokser opp med overgrep, vold, omsorgssvikt og i utrygge omsorgssituasjoner fordi det ikke er forsvarlig bemanning i barnevern. Vi kan heller ikke godta å miste dyktige barnevernsansatte som ikke klarer å bli værende i yrket på grunn av en krevende arbeidshverdag. SSB-rapporten «Turnover i det kommunale barnevernet» fra 2014 viser høy gjennomtrekk i barnevernet. Vi vet at dette er ansatte som tåler å stå i heftige saker. Men når rammene ikke er der, er det åpenbart at slitasje, høyt sykefravær og høy turnover er konsekvensen.
Den nasjonale barnevernsreformen stiller høyere krav til kommunen, både når det gjelder kompetanse, ansvar og prioritering. Det koster penger. Men hvis vi ønsker at barna våre skal vokse opp i trygge omsorgsomgivelser må vi også være villige til å betale regninga. Fellesorganisasjonen, Fagforbundet og LO mener ansatte i barnevern ofte har ansvar for flere barn og unge enn det som er faglig forsvarlig. Fagbevegelsen mener det er nødvendig med en veiledende bemanningsnorm for barnevernet, på 9–15 barn per ansatt.
Men dette avvises av høyresiden. De mener det er viktigere å satse på mer utdanning heller enn flere stillinger, og anerkjenner ikke det skrikende behovet for at antall saker per saksbehandler må reduseres. Det er allerede god kunnskap og kompetanse i feltet. Problemet er at ansatte ikke har tid til å bruke kompetansen. At god kvalitet på tjenestene fordrer mange nok ansatte, synes å være åpenbart for alle, men ikke høyresiden.
Fellesskap fungerer, men det er ikke gratis.
Norge har blitt en av verdens sterkeste samfunnsøkonomier, og et av verdens beste land å leve i, på grunn av sterke fellesløsninger, ikke på tross av dem. Fellesskap fungerer, men det er ikke gratis.
Barnevernet bemannes ikke av fagre ord fra statsråden og frivillig innsats, men av kompetente fagfolk som det er for få av i dag. Vi kan ikke fortsette å kutte titalls milliarder i skatt for de rikeste og tro at vi skal kunne bevare det fungerende fellesskapet og styrkene i norsk samfunnsøkonomi.
Barneombud Inga Bejer Engh skrev i «Kommunal rapport» i 2019: «Ja, et godt barnevern koster penger. Men det gjør også ødelagte liv. Barn som utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan få store utfordringer i livet. Forebyggende arbeid og tidlig innsats er ikke bare floskler».
Barnevern og krisesentre ser vanligvis økt pågang etter ferier, når familier ikke har fått ventileringen som jobb og skole er. Krisen som vi nå står i gjør at mange familier har liten kontakt med nettverk rundt seg. At dette vil føre til flere bekymringsmeldinger, både nå og i etterkant, sier seg selv.
Da må bemanningen i barnevernet styrkes, og en veiledende bemanningsnorm innføres. Bare på denne måten kan sårbare barn og familier skal få den oppfølgingen de trenger. Det haster nå mer enn noen gang.
Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 1. april 2020.