Frihet er et ubestridt honnørord. Et mål i politikken, et gode i den enkeltes liv. Men når er vi frie? Er kunstnere frie når de er uavhengige av staten, eller når de får statlige stipender? Er småbarnsforeldre frie når de vet at poden er i en god barnehage, eller når de kan velge mellom barnehage og kontantstøtte? Svarene varierer, ettersom hva man legger i «frihet».
Ordet brukes til vanlig uten å være grundig gjennomtenkt, men de fleste har en intuisjon eller formening om hva frihet er. Slike formeninger kan relateres til mer utarbeidede og helhetlige teorier om frihet. Tidsånden i dag er at mange har meninger som ligger nær en liberal forståelse av frihet.
Relasjonen til verden utenfor er avgjørende for selve identiteten til levende vesener.
Liberal frihet
Innenfor politisk tenkning i dag er de fleste liberale i en viss forstand: Vi mener frihet er et gode, og at friheten må være individuell. Men hva vi mener med begrepene «frihet», «individ» og «individuell frihet» varierer. Den (høyre)liberale frihetsforståelsen, som fanger tidsånden, har følgende kjerne:
I et liberalt frihetsbegrep er kjernen en sirkel omkring det enkelte individ som ingen har rett til å trå innenfor. Enhver har råderett over et kammer ingen kan entre uten tillatelse fra individet selv. Individet bestemmer hva som er verdifullt og meningsfylt, og kan følge sine egne oppfatninger om det gode. Press utenfra, i form av bestemte oppfatninger om hva som er godt, bør begrenses mest mulig, slik at individet forblir selvstyrt. En liberal politikk sier derfor minst mulig om det gode og nøyer seg med å angi betingelsene for at hver enkelt kan etterstrebe det de mener er godt. Politikk bør dreie seg om det rette, ikke det gode (Svendsen 2013:115). [1]
Jeg mener denne liberale forståelsen av individuell frihet hviler på et menneskesyn som er filosofisk uholdbart. For hva er egentlig et menneskelig individ? Og hva vil det si at individet er fritt? Svarene til de to filosofene Hans Jonas (1903-1993) og Georg W.F. Hegel (1770-1831) utfordrer den liberale fortellingen om individuell frihet.
Jonas’ individ
Som filosof starter jeg med det grunnleggende: Menneskelige individer lever. Men hva er liv? Hans Jonas gir klartenkte svar på spørsmålet i verket The Phenomenon of Life (1966). Han tar tak i biologiens begrep om stoffskifte, og påpeker at levende individer alltid er i utveksling med noe utenfor seg. Organismer bytter stadig ut selve det materiale, eller stoff, de er bygd opp av. Å være levende innebærer alltid å ha behov og å være avhengig, i noen grad.
Fordi levende vesener aldri kan være avskåret fra verden omkring, kan heller ikke frihet finnes i isolasjon.
Døde ting, for eksempel en stein, er helt og holdent det stoffet de består av. Mens jeg, som er levende, har byttet ut noe av stoffet jeg besto av for en uke siden, ved å puste, spise, drikke, pisse og drite. Jeg er derfor ikke det stoffet jeg består av i dag (eller besto av for en uke siden), men snarere en form som vedvarer over tid i kraft av å bytte ut stoffet. Å være levende er å være en kropp, som bare eksisterer ved stadig å gi og ta fra verden omkring. For mennesker omfatter formen ikke bare den ytre visuelle skikkelsen, men også selvfølelse, minner og tanker.
For Jonas er det derfor helt vesentlig at liv aldri kan opptre i ensomhet. Hvis et levende individ får kuttet alle forbindelser, vil det ikke lenger leve. En stein vil være seg selv lik i komplett isolasjon, mens en plante, eller et menneske, vil dø på flekken og bli et lik.
Relasjonen til verden utenfor er derfor avgjørende for selve identiteten til levende vesener. Men forholdet til verden uttrykkes på forskjellige måter i ulike former for liv: Planter absorberer næring, dyr beveger seg, sanser og føler, mens mennesker også forholder seg til sine omgivelser ved hjelp av språk, begreper, symboler, bilder og ritualer.
Jonas’ frihet
Bare levende vesener kan være frie. Fordi levende vesener aldri kan være avskåret fra verden omkring, kan heller ikke frihet finnes i isolasjon. Jonas mener at alt som lever har en slags frihet, og at kimen til frihet finnes i stoffskiftet. Levende vesener har en relativ uavhengighet av konkret stoff. For eksempel: Vann, som sådan, er nødvendig for meg. Men det konkrete vannet i glasset her på skrivebordet mitt er ikke nødvendig for meg. Jeg kan helle det ut og fylle på nytt fra springen. Eller jeg kan rusle bort til Akerselva og fylle det opp der. Jeg trenger vann, men akkurat dette vannet kan jeg forholde meg (relativt) fritt til.
Hvis vi vil forstå mennesker slik de er i virkeligheten, ikke bare slik de kan være for tanken, må vi inkludere sosiale fellesskap.
Frihet er aldri noe absolutt og ubegrenset for Jonas. Frihet finnes bare i samspill med behov og avhengighet. Likevel er det høyst ulike grader av frihet: En solsikke er prisgitt næringen og vannet på stedet den står. Dens frihet er minimal.
Mennesker derimot forholder seg til omverdenen på mye mer komplekse måter som gir oss større rekkevidde i det konkrete stoffet, og unike muligheter til å forme livene våre: Vi relaterer oss til verden og oss selv gjennom språk, tradisjoner, begreper, symboler og ritualer. Vi har ideer om hva vi vil være, både som individer og som samfunn. Og vi foretar oss ting i verden i henhold til slike ideer. Alt dette hører til menneskets form, og uttrykker derfor det særegne ved menneskelig liv. Mennesker har en særdeles høy grad av frihet, samtidig som vi også alltid har behov og er avhengige.
Hegels individ
Alt som lever er involvert i verden. Mennesker er involvert på en spesifikk måte. Ingen filosofer jeg kjenner til har formulert klokere innsikter om menneskelig omgang enn Georg W. F. Hegel. Ifølge Hegel er menneskelige individer alltid sosialt involverte. Selvfølelse, kunnskap, frihet og fornuft dannes i omgang med andre mennesker. Disse typisk menneskelige trekkene, som er lokalisert i enkeltindivider, formes også alltid av overleverte sosiale strukturer som språk, symboler og tradisjoner.
Frihet forutsetter både at det enkelte individ ser seg selv som fri, og at den enkeltes frihet anerkjennes av andre mennesker.
Man kan tenke seg individer som er fullstendige og hele på egen hånd, uten forbindelser til andre mennesker. Men det er og blir tanker. Hvis vi vil forstå mennesker slik de er i virkeligheten, ikke bare slik de kan være for tanken, må vi inkludere sosiale fellesskap, og overleverte sosiale strukturer.
Hegels frihet [2]
Ifølge Hegel kan vi ikke gi en adekvat redegjørelse for frihet ved å undersøke isolerte enkeltindividers frihet. Frihet har alltid to bein å stå på: det enkelte individet og det sosiale fellesskapet. Frihet forutsetter både at det enkelte individ ser seg selv som fri, og at den enkeltes frihet anerkjennes av andre mennesker.
Hva vil det si å se seg selv som fri? Individet må kunne vurdere sine egne handlinger og stå for dem. Det må kunne betrakte handlingene det utfører som sine egne. En ren og skjær hendelse – noe som skjer med meg, eller noe jeg forårsaker uten vilje – har ikke noe med frihet å gjøre. En fri handling uttrykker det individet vil være. Tvang er heller ikke frihet, for da har handlingen jeg utfører opphav i den som tvinger meg, og jeg kan ikke identifisere meg med handlingen på den måten Hegel tenker seg.
For Hegel er relasjoner, som kjærlighet og vennskap, bedre steder å starte for å forstå hva frihet er, framfor ved enkeltindivider som er frie helt på egenhånd.
Men dette alene er ikke frihet, for virkelig frihet har også et bein i fellesskapet: Andre mennesker må anerkjenne individet som fritt. Anerkjennelsen må være gjensidig: Hvis ikke jeg anerkjenner deg, kan ikke du anerkjenne meg. Det ligger i begrepet om anerkjennelse at det er noe som må gis fritt. Andres anerkjennelse, som er nødvendig for utviklingen av min frihet, forutsetter dermed en grad av frihet hos andre. Derfor er Hegels frihetsbegrep radikalt: Min frihet forutsetter andres frihet. Jeg kan ikke være fri uten at andre er frie.[3]
I tillegg kan du bare anerkjenne mine individuelle handlinger hvis de er forståelige for deg. Derfor må min individuelle frihet formuleres i et språk du forstår, med henvisning til etablerte praktiser, tradisjoner, normer og institusjoner.[4]
Friheten har feste både i individet og i fellesskapet. Bare når begge bein er intakte har vi en virkelig frihet. Hegel gir to eksempler der følelsene av fellesskap og frihet finnes sammen, nemlig i kjærlighet og vennskap. Overfor en livspartner eller en god venn er man villig til å begrense seg, ta på seg plikter, og samtidig kjenne seg fri. For Hegel er relasjoner, som kjærlighet og vennskap, bedre steder å starte for å forstå hva frihet er, framfor ved enkeltindivider som er frie helt på egenhånd.
Kjernen i det liberale frihetsbegrepet er negativ (nektende) frihet – en sirkel av ikke-innblanding omkring det enkelte individet.
Hvis vi tenker friheten på feil måte, mener Hegel det vil vise seg i praksis. Dersom vi glemmer ett av frihetens to bein, individet og fellesskapet, kan den få ubehagelige virkninger når vi setter den ut i livet. Friheten kan være ettbeint på to måter: Hvis man kutter de sosiale forbindelsene (kutter venstrebeinet), har individet ingen annen kilde til det gode enn egne innfall, impulser og begjær. Individet vil oppleve at disse innfallene følger en nødvendighet som vil oppleves som ufri. I ettertid kan det ikke identifisere seg med det som syntes godt i øyeblikket. Motsatt, hvis man underkjenner at friheten må være individuell (kutter høyrebeinet) vil resultatet bli totalitært. Denne friheten mangler det unike individets perspektiv. Friheten trenger derfor to bein å stå på; ettbeint frihet er ikke en gang halv frihet, det er ingen frihet.
Frihet og avhengighet
Hans Jonas og Hegel har dette til felles: De ser ikke avhengighet og frihet som motsetninger. Det er vanlig å tenke at friheten begynner der avhengigheten slutter. Liberalismen har gjerne tenkt begrepene som en dikotomi. Hegel og Jonas mener det er en misforståelse. Vi kan tenke vekk avhengigheten, og betrakte mennesker som hele og fullstendige i isolasjon, men det vi betrakter da er nettopp en tanke – en abstraksjon. Menneskene vi passerer på gata på vei til jobb er ikke slik. Menneskene vi møter lever, de er ikke abstraksjoner: De lever fordi de er involvert med verden rundt seg (Jonas) og med andre mennesker (Hegel).
Når en liberal, individualistisk frihet blir gjennomført i praksis, vises medaljens bakside.
Kjernen i det liberale frihetsbegrepet er negativ (nektende) frihet – en sirkel av ikke-innblanding omkring det enkelte individet. Dette er fundamentet, det som kommer først, og som må stå igjen om alt annet skulle falle. Liberalismen baserer seg her på et grunnlag hvor vesentlige trekk ved levende mennesker er tenkt vekk: Det at vi alltid allerede er involvert i verden omkring oss og med andre mennesker. I liberalismens grunnposisjon tenkes denne avhengigheten bort, den anses som noe vi kan velge, eller velge bort.
Jonas og Hegel vil mene at det er noe dødt og statisk ved friheten og menneskesynet som ligger til grunn i liberal teori. Hvis vi forsøker å gjennomføre denne teorien i praksis vil den gi andre utslag enn det som var tenkt, fordi levende mennesker aldri er isolerte.
Ikke et nullsumspill
I vår moderne hybris tenker vi at ny teknologi og evig økonomisk vekst kan fri menneskeheten fra avhengigheten av naturen, og enkeltmennesket fra avhengigheten av andre mennesker. Hybrisen er inkorporert i det liberale frihetsbegrepet, der frihet er det motsatte av avhengighet: Vi er fullstendig frie først når vi ikke lenger er avhengige av noe eller noen. Denne friheten er målet, teknologi og økonomi er midlene (selv om midlene gjerne tas for å være mål).
Det andre (naturen) og de andre (fellesskapet) er alltid forbundet med meg, og deres beskaffenhet har direkte betydning for min frihet.
Når en liberal, individualistisk frihet blir gjennomført i praksis, vises medaljens bakside. Avhengigheten vi har forsøkt å tenke vekk blir tydelig: Det underkjente behovet sosialt fellesskap slår ut i ensomhet, fremmedgjøring og meningstap. Ignoreringen av naturen gir global oppvarming og rovdrift på naturresurser. Virkelig frihet trues.
Jonas og Hegels tenkning om frihet tilbyr et alternativ. For dem behøver ikke spillet om frihet ende i null: I et nullsumspill blir min frihet mindre, når din blir større; min frihet slutter der din begynner. Derimot kan bevaringen av andres frihet fremme min frihet. Min frihet hviler nemlig alltid i noe utenfor, i det menneskelige fellesskapet (Hegel) og i verden omkring (Jonas). Oppløsingen av menneskelige fellesskap, og ødeleggelse av naturen, er derfor direkte skadelig for individuell frihet. Det andre (naturen) og de andre (fellesskapet) er alltid forbundet med meg, og deres beskaffenhet har direkte betydning for min frihet.
Frihet er ikke noe grenseløst, men oppnås heller ved å gå på Aristoteles’ gylne middelvei: Mellom total avhengighet og total uavhengighet av andre mennesker. Mellom grenseløs utnyttelse av naturen og naturtilbedelse. I dag drar rattet mot den ene grøfta.
Bildet viser den tyske universitetsbyen Heidelberg i 1890, plassert i en idyllisk sammenheng med naturen rundt. Både Hegel og Jonas studerte i Heidelberg, og bildet er tatt med utsikt fra byens Philosophenweg.
Litteratur
Hegel, G.W.F. 1999, Åndens Fenomenologi [1807], Krogh, T. m.fl. (overs.), Pax, Oslo.
______. 2006, Rettsfilosofien [1821], Johnsen, D. (overs.), Vidarforlaget, Oslo.
Honneth, A. 2008, Kamp om anerkjennelse [1992], Pax, Oslo.
Hverven, S. 2014, «Frihet – sammen: Utlegning og aktualisering av Hegels frihetsbegrep» i Røyst nr. 1/2014 «Frihet».
Jonas, H. 1966, The Phenomenon of Life: Toward a Philosophical Biology, Northwestern Univeristy Press, New York.
Pippin, 2008, Hegel’s Practical Philosophy: Rational Agency as Ethical Life, Cambridge
Sandel, M.J. 1998, Liberalism and the Limits of Justice (second edt.), Cambridge University press, Cambridge.
Svendsen, L.F.H. 2013, Frihetens filosofi, Universitetsforlaget, Oslo.
Williams, R.R. 1997, Hegel’s Etichs of Recognition, University of California Press, Berkeley og Los Angeles.
[1] Denne formuleringen av det liberale frihetsbegrepet stemmer godt overens med formuleringer i John Stuart Mills kjente verk On Liberty. Men i tillegg mener jeg den beskriver John Rawls’ forståelse av individualitet i A Theory of Justice fra 1971. At dette er Rawls posisjon, er kanskje ikke innlysende for enhver leser. Rawls’ forståelse av individualitet er heller ikke særlig eksplisitt uttrykt i A Theory of Justice, men i den anbefalingsverdige boka Liberalism and the Limits of Justice (1998) viser Michael J. Sandel at Rawls’ teori om en opprinnelig posisjon implisitt bygger på antakelser om individualitet og frihet som ligner beskrivelsen i brødteksten her.
[2] For en grundigere gjennomgang av Hegels frihetsbegrep, se min tekst i førsteutgaven av tidsskiftet Røyst med tema frihet (Hverven 2014).
[3] Begrepet om anerkjennelse kan fremstå sirkulært: Hvis både frihet er en forutsetning for anerkjennelse, og anerkjennelse er en forutsetning for frihet, hvor begynner det? Jeg tror svaret er at Hegel tenker seg at friheten blir til i en gradvis utvikling: Selvstendighet og frihet er noe vi utvikler gradvis fra fødselen av, i samspill med andre mennesker, ved å motta deres anerkjennelse, og ved selv å anerkjenne. Først i familien, senere i sivilsamfunnet og det offentlige samfunnet. For interesserte, se: Pippin (2008), Honneth (2008) og Williams (1997).
[4] Det betyr ikke at Hegel mener vi uansett må akseptere, eller slutte oss til det etablerte. Vi kan bryte med det. Men også det er en måte å forholde seg til det etablerte på. Å la være å forholde oss til det etablerte, og starte helt på nytt, og bare se bort fra alle normer og praksiser, lar seg ikke gjøre ifølge Hegel. Hvis vi likevel forsøker, vil det bære galt av sted.