Grønn ny Barth

Alexandria Ocasio-Cortez legger fram sitt forslag til en Green New Deal i USA. Foto: Senate Democrats.

Vi kan få en «Green New Deal», jubler Aps energipolitiker Espen Barth Eide. Klimakrisa «rettferdiggjør store og raske politiske grep», forteller han leserne av Dagens Næringsliv (28.4.), ja til og med «en mer aktiv rolle for staten».

I USA, altså. Hvis Ap skal komme på høyde med sin samtid, tror jeg partiet må våge å tenke utenfor markedsboksen også her hjemme. Foreløpig sitter Ap-toppene klemt inne i boksen sammen med Høyres regjering, som nå i mai vil vedta lovforbud mot å bruke det norske oljefondet til å fremme grønn industrireising i Norge.

Foreløpig sitter Ap-toppene klemt inne i boksen sammen med Høyres regjering, som nå i mai vil vedta lovforbud mot å bruke det norske oljefondet til å fremme grønn industrireising i Norge.

Som vi vet: Globalt krever klimakrisa tusentalls milliarder i grønne investeringer. Nasjonalt haster det å utvikle grønne industrinæringer som kan leve etter oljealderen. Med 9000 milliarder kroner i sitt oljefond, har den norske stat alle muligheter til å gå i spissen for begge deler. Men det skjer ikke.

Hvorfor? Fordi denne enorme formuen skal forvaltes «rent finansielt» og i tråd med liberalistisk skrivebordsteori om den økonomisk passiviserte stat: Fellesskapet kan ikke få ting til å skje. Det kan bare markedet. Staten kan kun legge til rette. Kapitalisten må være den aktive part.

Misforstå meg rett. Handlingsregelen for oljepengene er åpenbart fornuftig, på den måten at fritar partiene fra å måtte overby hverandre med petroleumskroner i kampen om velgerne. Men hvor fornuftig er det at den samme regelen synes å frita politikere og kommentatorer fra å tenke selvstendig om hvordan vi best forvalter vår enorme formue?

Ta for eksempel Rødts forslag om å dirigere deler av oljeformuen til å hjelpe fram en grønn industrirevolusjon. Dette gjør Bjørnar Moxnes til «en fullblods populist» a la Carl I. Hagen, ifølge Hege Ulstein i Dagsavisen (10.5), som mener slikt kan fungere «fordummende».

Denne enorme formuen skal forvaltes «rent finansielt» og i tråd med liberalistisk skrivebordsteori om den økonomisk passiviserte stat.

Blant de fullblods fordummende populister må Ulstein også telle økonomiprofessor Mariana Mazzucato ved University College London. Hun  anbefaler Norge å dirigere så mye som «en tredel eller halvparten» av oljeformuen inn i «en overgangsstrategi hvor du bruker sikre penger fra oljesektoren for å finansiere usikre investeringer i grønn industri» (Klassekampen 29.3.).

Populismen bobler også i Financial Times. Der har kommentator Nick Butler, som er professor ved King’s College i London og strategisk rådgiver for Equinor, nylig latterliggjort Oljefondets høyt flaggede beslutning om å selge noen oljeaksjer som «marginal» og klimapolitisk «irrelevant». Bare tenk hva verdens største statsfond kunne oppnådd, skriver Butler, ved å være «en aktiv investor som støtter dem som vil ta ledelsen i å omdanne hele energibransjen». Det vil si å engasjere norske oljemilliarder i å bygge opp helgrønne energiselskaper (18.3.).

Like populistisk er tidligere NHO-topp og Høyre-politiker Terje Osmundsen. Han tar til orde for et nytt, statlig oljefond «øremerket realinvesteringer i ren energi og ren transport» – offshore vindparker, vannkraftverk, solkraftverk og elektrifiserte ferjer over hele verden. Store klimainvesteringer ute, grønn industrireising hjemme.

Bli med utenfor boksen en tur, så vi kan tenke mer fritt med sunn fornuft.

Alt dette sies for døve ører i et Norge hvor de «ansvarlige» lider av angst for enhver tanke utenfor det de tror er vedtatt økonomisk fornuft. Men bli med utenfor boksen en tur, så vi kan tenke mer fritt med sunn fornuft:

  • Ulikt en person, skal en nasjon aldri gå av med pensjon. Kan en nasjon da spare til alderdommen ved å ha «pææng på bok»? Eller blir det den innenlandske evnen til innovasjon, industriell utvikling og verdiskaping vi må leve av i 2060, som i dag?
  • I så fall: Kan det virkelig stemme at norske investeringer i arbeidsplasser utenlands er å «spare til framtidige generasjoner», mens investeringer i industriutvikling her i Norge vil være å «stjele fra framtidige generasjoner»?
  • Og hvis vi virkelig bryr oss om framtidige generasjoner: Bør ikke mye mer av oljeformuen settes til å drive fram teknologiene som får utslippene ned globalt og, samtidig, sikrer grønn sysselsetting nasjonalt?

Aps energitalsmann har helt rett i at dagens virkelighet roper på store og raske politiske grep og en aktiv rolle for staten. Er det ikke da dårlig timing hvis Ap, akkurat idet kampen for en Green New Deal bryter fram, vil innføre et lovforbud mot at Norges finansmuskler tar en aktiv rolle i industri- og klimapolitikken?

Denne teskten har også stått på trykk i Klassekampen 21. mai 2019.