Hvordan Barcelona tok tilbake smartbyen

Den italienske teknologen Francesca Bria er Barcelonas digitale sjef, med ansvar for å gjøre byen til en demokratisk smartby utenfor teknologi-gigantenes monopol. Foto: Ángel Valiente

På bærenettet til Francesca Bria står det «innovasjon er politisk», og slagordet beskriver den italienske teknologens arbeid som Barcelonas digitale sjef. Hun ble hentet til jobben av byens borgermester, den tidligere boligaktivisten Ada Colau i 2016, og har siden da gjort det til sin hovedoppgave å drive byrådets digitale satsning i en mer demokratisk – og politisk – retning.

– Tilnærmingen fram til da hadde vært å spørre hva som var mulig å gjøre teknologisk, og så innrette seg etter det. Men vi må begynne i andre enden: Hvilke problemer skal teknologien egentlig løse? Og for hvem?, sier Bria, som står på byrådets takterrasse midt i gamlebyen.

Da Ada Colau inntok byrådet med borgerplattformen Barcelona en Comú for fire år siden, var Barcelona allerede en av verdens ledende «smartbyer»: En by som bruker nye teknologiske løsninger som sensornettverk, tingenes internett og stordata for å løse offentlige oppgaver. Løsningene var nyskapende og innovative, men kom ikke innbyggerne til gode, sier Bria, som ledet digitale innovasjonsprosjekter i EU før hun kom til Catalonia.

– Barcelona var i fremste linje for en veldig toppstyrt tilnærming, hvor de store teknologiselskapene dikterte hva som ble gjort. Instruksen jeg fikk fra byrådet var at de ikke var fornøyd med modellen som var etablert fram til da. Jeg ble hentet hit for å tenke om hele smartbyen, sier hun.

– Det gikk ut på å sette innbyggerne i sentrum av det digitale prosjektet.

Visjonen var at den katalanske hovedstaden skulle være «leder og laboratorium» for framtidens byer.

Okkupert datasenter. Barcelona ble for alvor en smartby med borgermester Xavier Trias fra sentrum-høyrepartiet Partit Demòcrata Europeu Català (PDeCAT). Han styrte byen fra 2011 til 2015, da konsekvensene av finanskrisen rammet innbyggerne som verst. Visjonen var at den katalanske hovedstaden skulle være «leder og laboratorium» for framtidens byer, og satsingen ble satt ut i live gjennom en rekke offentlig-private samarbeid med store teknologiselskaper som Cisco, Schneider og IBM. Det ble for eksempel satt ut sensorer i blomsterbedene, som skulle varsle om når platene trengte vann, en app skulle vise hvor det var ledige parkeringsplasser til enhver tid, og det ble bygget Fab Labs i forskjellige bydeler, nabolagssentere der folk skulle kunne komme for å bli «myndiggjort gjennom digital produksjon».

Et av disse nabolagssentrene ble utformet i samarbeid amerikanske Massachusetts Institute of Technology (MIT) og skulle være en ressurs for innbyggerne i bydelen Meridiana. Meridiana ble også kalt Villa Desahucio – «villa utkastelse», ettersom det var bydelen der flest folk mistet boligene sine i kjølvannet av krisen. Prosjektet fikk en uventet vending da naboene i bydelen okkuperte bygningen og satte i stand en selvstyrt matbank til vanskeligstilte i stedet.

3D-printere og snakk om urban innovasjon ble veldig abstrakt for folk.

– Jeg tenker det sier en del om hvor avkoblet Trias og det forrige byrådet var fra vanlige folks problemer, sier Ramon Ribera Fumaz, som forsker på smartbyer og urban utvikling ved Universitat Oberta de Catalunya.

– Meridiana er en av bydelene i Barcelona mest flest sosiale problemer, og under krisen befant mange seg i en veldig prekær situasjon. De manglet et sted og bo, og de manglet mat å spise. 3D-printere og snakk om urban innovasjon ble veldig abstrakt for folk.

I den gamle industribydelen Poblenou skjedde noe lignende, da 300 hjemløse okkuperte et område som byrådet hadde planlagt skulle bli selvforsynt med fornybar energi.

I den gamle industribydelen Poblenou ble den lokale «Fab Lab’en» okkupert av hjemløse under finanskrisen. I dag forsøker nabolagssenteret å koble seg tettere på sosiale problemer i bydelen. Foto: Ángel Valiente

Snikprivatisering. Ribera mener smartbysatsingen under borgermester Tria forsøkte å transformere sosiale og politiske problemer til teknologiske problemer, uten å løse konflikten som lå bak. For ham ble den teknologiske diskursen en måte å avpolitisere offentlige utfordringer på.

– Det går ikke an å utvikle en ny app for folk som trenger et sted å bo, med all verdens stordata, som skal finne den perfekte boligen – når det virkelige problemet er at folk ikke har råd til å betale husleie, sier han.

Det går ikke an å utvikle en ny app for folk som trenger et sted å bo.

Ribera ser borgermester Trias smartbysatsing som del av en privateringsprosess, der teknologiselskapene skaper et nytt marked for seg selv ved å tilby nye, digitale tjenester til det offentlige, som bare de selv har kompetanse og infrastruktur til å drifte og videreutvikle. I stedet for å snakke om noe som offentlig eller privat, snakket man om avleggs eller intelligent.

– Konseptet «smartby» er tross alt en reklameoppfinnelse, funnet opp av IBM for å selge teknologi. Byrådet trodde på hypen, ingen vil jo være dumme, og satt i gang mange prosjekter som ikke ga så mye mening, sier Ribera, som har sett utviklingen internasjonalt, i andre byer som vil bli smarte. Et fellestrekk de første smartbysatsningene har, ifølge Ribera, er at de behandler innbyggerne som brukere, som mottakere av teknologi, snarere enn aktører som kan ha innflytelse over den.

Vi avgjør. En del av prosjektene til borgermester Trias ble avsluttet eller midlertidig stoppet da representanter for de sosiale bevegelsene som protesterte mot kuttpolitikken under krisen kom til makten i Barcelona. Ada Colau og Barcelona en Comú, som skulle innta byrådet med sitt «demokratiske opprør» i 2015, frosset hele den digitale satsingen fram til Francesca Bria ble utnevnt som digital sjef. Noe av det første Bria gjorde etter å ha installert seg, var å lansere nettplattformen Decidim, som betyr «vi bestemmer» på katalansk. Plattformen er bygget på åpen programvare og kan brukes av alle. Den legger til rette for at innbyggere foreslår, diskuterer og avgjør innholdet i byrådets handlingsplan, ved å definere prioriteringer som rimelige boliger, offentlig transport og energitransisjon, og så er med å avgjøre tiltakene. Nesten 40 000 innbyggere var med å forme handlingsplanen gjennom plattformen, og stemte over hva byrådet skulle gjøre i hver bydel.

Et fellestrekk de første smartbysatsningene har, er at de behandler innbyggerne som brukere, som mottakere av teknologi, snarere enn aktører som kan ha innflytelse over den.

– Vi begynte med folk, og hva de mente var viktig, og så formet vi den digitale politikken etter de politiske prioriteringene. Det er en hybrid av online- og offline-demokrati, sier Bria, som har kombinert den digitale satsningen med tradisjonelt politisk arbeid, som å dra fra bydel til bydel for å holde nabolagsmøter og banke på dører.

– Jeg tror det var nødvendig å åpne opp de politiske strukturene, og gjøre dem transparente og mulige å involvere seg i. Vi har rundt 20 deltagende prosesser som går parallelt nå, og det er et resultat av det arbeidet.

Bria mener den forrige smartby-planen var bygget «i en boks», at de store teknologiselskaper lagde egne løsninger med lukkede operativsystemer og lukkede prosesser. De siste årene har de blitt tvunget til å gi fra seg en del av definisjonsmakten over den digitale utviklingen.

Forsker på smartbyer og urban utvikling ved Universitat Oberta de Catalunya, Ramon Ribera Fumaz, følger utviklingen i Barcelona tett. Foto: Ángel Valiente

Prøving og feiling. Et av den tidligere borgermesterens flaggskip som ble satt på vent da Barcelona en Comú tok over roret i 2015, var Ca l’Alier. Prosjektet gikk ut på å restaurere en forfallen og nedbrent tekstilfabrikk i bydelen Poblenou, der de fleste teknologiselskapene har sine hovedkontor, og gjøre det om til et innovasjonssenter. Restaureringen ble finansiert av teknologiselskapet Cisco, som stilte med 30 millioner euro til gjenoppbyggingen av fabrikken.

– Det ble et opphold i bygningsprosessen, men nå er senteret åpent og klart til bruk, sier Xavier Azemar som leder det som heter Cisco Co-Innovation Center i dag. Han viser fram flunkende nye lokaler med lyst tre, platinum-stempel i miljøsertifiseringssystemet LEED og sensorer som til enhver tid registrerer hvor mange som oppholder seg i hvert rom. Prosjektet ble sluttført etter at det nye byrådet fikk gjennom at Cisco skulle dele halvparten av lokalet med teknologiske oppstartbedrifter fra Barcelona.

– Vi åpner opp virksomheten, og prøver å samarbeide mer med lokale aktører, sier Azemar.

Bria har som kjepphest at dataene skal tilhøre de som produserer dem: Innbyggerne selv.

Selv om Cisco har utviklet mange løsninger som er i bruk i dag, vedgår han at de også har stått bak en del prosjekter som har vist seg å ikke være fullt så smarte. For eksempel gjelder det sensorene som registrerte ledige parkeringsplasser rundt om i byen:

– Det kan kanskje fungere på små steder, men det gir ikke mening i en by som er så stor som Barcelona, fordi du må sette ut sensorer overalt, sier Azemar. Prosjektet ble avsluttet, og i stedet lagde de estimater for hvor det var mest sannsynlig å finne ledig parkeringsplass til forskjellige tider, ved å analysere stordata fra betalingsappen for parkering. Det samme gjelder prosjektet som skulle registrere når en søppelcontainer var full.

– Det ble veldig dyrt for byrådet, fordi selskapet som driver søppeltømmingen rykket ut hver gang de fikk varsel om en full container, og krevde ekstra betaling for det.

– Det har vært en del prøving og feiling, men sånn er innovasjon, du er nødt til å teste ting for å se hvordan de fungerer, sier Azemar.

Sensorama. En av de største innvendingene teknologisjef Bria hadde mot modellen det forrige byrådet hadde etablert, handlet nettopp opp alle sensorene som var plassert ut og dataene de samlet inn. Informasjonen de registrerte gikk tilbake til selskapene som hadde montert dem, deriblant Cisco, så de igjen kunne utvikle nye tjenester på bakgrunn av dem. Bria har som kjepphest at dataene skal tilhøre de som produserer dem: Innbyggerne selv.

– Data er råmaterialet i den digitale økonomien, det er oljen. Data driver utviklingen av kunstig intelligens, som igjen legger grunnlaget for utvikling av nye tjenester. Nå er det meste av dataen kontrollert av en håndfull teknologiselskaper. Vi er nødt til å ta tilbake demokratisk kontroll, sier hun.

Uansett hvilket selskap som vinner en kontrakt med byrådet, om det gjelder søppelhåndtering, telefoni eller bysykler, må gi dataen de samler inn tilbake til det offentlige

Som et ledd i prosessen for å få til det, har byrådet satt inn en klausul i offentlige kontrakter, som sier at dataen må deles etter prinsippet om digital suverenitet. Det vil si at uansett hvilket selskap som vinner en kontrakt med byrådet, om det gjelder søppelhåndtering, telefoni eller bysykler, må gi dataen de samler inn tilbake til det offentlige. Dataen må leveres i maskinlesbart format, så den kan brukes for å utvikle nye prosjekter. Det har vært hardt å få gjennom hos en del selskaper. Med telefonselskapet Vodafone måtte byrådet forhandle i ett år før det gikk med på vilkåret. Nå får de all selskapets data levert hver måned.

– Vi møtte en del motstand i begynnelsen, men de skjønner at vi ikke rikker oss på det nå. Med denne klausulen blir informasjonen et offentlig gode, sier Bria.

Åpen programvare. I Barcelonas nåværende digitale plan, står det at den teknologistyrte modellen skaper en avhengighet til infrastruktur og tjenester som kun enkelte selskaper kan skaffe, og at det kan resultere i uønskede «lock-ins», der byrådet blir tvunget til å kunne samarbeide med noen få selskaper. For å unngå det, bruker byrådet nå gratis og åpen programvare, slik at de kan inkludere små, lokale bedrifter i den teknologiske utviklingen av byen. 80 prosent av IT-budsjettet brukes på åpen programvare, sier Bria.

– På den måten kan vi tiltrekke små, lokale bedrifter som før var ekskludert fordi de ikke hadde tilgang til programvaren. Nå kan vi jobbe sammen med byen om å lage de neste tjenestene.

Når det gjelder personvern og datasikkerhet, tar byrådet i bruk blokkjede-teknologi for å sikre at innbyggerne selv bestemmer om de vil dele informasjonen med det offentlige eller holde den for seg selv. Bria forteller at en stor del av arbeidet hun har gjort som teknologi-sjef, er organisatoriske og kulturelle endringer hos de offentlig ansatte. På den måten forsøker de å sikre at praksisen som blir etablert nå, blir værende i institusjonene, selv om den politiske ledelsen i byrådet skiftes ut.

Når det gjelder personvern og datasikkerhet, tar byrådet i bruk blokkjede-teknologi for å sikre at innbyggerne selv bestemmer om de vil dele informasjonen med det offentlige eller holde den for seg selv.

Et stykke igjen.  – De har gjort det bedre enn det forrige byrådet, men det var ikke mye som skulle til for å få til det, sier smartbyforsker Ribera. Han synes det gir mening at Barcelona en Comú har tatt over eksisterende infrastruktur og fylt den med nytt innhold, i stedet for å rive ned alt, slik det lå an til å bli i begynnelsen av regjeringsperioden. Samtidig mener han byrådet kunne gjort mer for å komme enda nærmere innbyggerne, for eksempel ved å tette teknologigapet i byen. Ribera mener også at byrådet må være mer bevisste begrensningene bypolitikken har.

– Det handler om skala. Det er urealistisk at Barcelona tar opp kampen mot selskaper som AirBnB og Uber alene, de kan forsøke å regulere lokalt, men det er internasjonale regler som må på plass før en virkelig kan få til en endring. Det samme gjelder leieprisene. Om ikke den spanske regjeringen nasjonalt går inn for det, er det ikke så mye byrådet i Barcelona kan gjøre.

Søndag 26. mai er det valg i Barcelona, og det ser ut til å bli veldig jevnt mellom borgermester Ada Colau og Barcelona en Comú, og Ernest Maragall i det separatistiske sentrum-venstrepartiet Esquerra Republicana.

– Jeg har jobbet veldig hardt i administrasjonen for å styrke de ansattes kunnskap og evner til å ta dette videre. I tillegg har vi ansatt 56 nye folk i den teknologiske delen, som er unge og har frisk digital kompetanse. Sammen holder de på å skape en dyp organisasjonsendring, sier Bria.

Det haster med å skape et alternativ til disse tilnærmingene, basert på demokratiske rettigheter.

Hun mener at den urbane, digitale transformasjonen er ustoppelig nå, blant annet fordi byer forskjellige steder i verden samarbeider tettere med hverandre, for eksempel gjennom Cities Coalition for Digital Rights. Bria tegner opp et verdenskart der det foregår en digital krig om å dominere den digitale sfæren. De overvåkningskapitalistiske selskaper fra USA står på den ene siden, de som livnærer seg av å kommersialisere og utnytte personlig informasjon, mens de de sentraliserte og autoritære selskapene fra Kina står på den andre. Resten av verden kaller hun digitale kolonier.

– Det haster med å skape et alternativ til disse tilnærmingene, basert på demokratiske rettigheter, sier hun.

– Jeg håper den digitale planen fortsetter å iverksettes, sånn at Barcelona også framover kan være et referansepunkt for digital politikk, samtidig som byen utvikler seg i en demokratisk og bærekraftig retning, sier hun.

Dette er første artikkel i en serie som undersøker teknologigigantenes makt og demokratiske alternativer. Serien er støttet av Fritt Ord.