I mars i år streiket lærerne ved privatskolen Heltberg i Oslo, fordi skoleledelsen nektet å inngå tariffavtale med dem. Lærerne måtte streike for å oppnå noe de fleste tenker er en helt ordinær avtaleinngåelse mellom ansatte og ledelse på en arbeidsplass. Tariffavtalene som inngås på hver enkelt arbeidsplass er, for å si det litt pompøst, blant grunnsteinene i det vi gjerne kaller den norske modellen. Streiken var tøff, og varte i flere uker.

Brevet var fra den lokale transportarbeiderforeningen.

En dag kom det et brev i postkassen til den tillitsvalgte i fagforeningen. Brevet var fra den lokale transportarbeiderforeningen. De skrev at de støttet streiken, og om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe til, måtte de bare ta kontakt. Lærerne trengte aldri noe hjelp fra transportarbeiderne, skoleledelsen ga seg uka etter og gikk med på lærernes krav. Brevet hadde likevel stor betydning. Ved en senere anledning hørte jeg den tillitsvalgte i Utdanningsforbundet fortelle om hvor rørt og glad hun hadde blitt av det brevet. Det var ingen av lærerne som kjente transportarbeiderne. Det at de likevel hadde ønsket å stille opp for dem, som det føltes for lærerne – helt uten videre– hadde vært fantastisk. Transportarbeiderne visste hvor viktig kravet om tariffavtale var, og ville hjelpe.

Men ikke kan man leve støtt
av kjærlighet og luft.
Og intet kan det tjene til
å rase mot fornuft.

Slik begynner Rudolf Nilsens dikt «Hverdag» (Fra På stengrunn, 1926). Som mange av diktene til vår fremste arbeiderdikter, handler det om arbeidets slit og strev, og fritidens lek og lyst. Skildringene fra Oslos østkant er fortellinger om fattigdom, undertrykkelse, støv, skitt og sykdom, men også om samhold og optimisme, og om at arbeiderne kan stå sammen for et annet samfunn.

Nilsens beskrivelser av arbeiderklassen kan virke fortidige, og kanskje vanskelig å identifisere seg med i dag. Det er ikke bare fordi det fra da til nå har skjedd en utvikling i HMS, rettigheter på arbeidsplassen og velstandsvekst. Det har også skjedd en stor endring i hvordan vi arbeidstakere ser på oss selv. Hvem kaller seg arbeider? Å være lønnsmottaker er ikke en identitet jeg går og føler på, kanskje utenom på selve lønningsdagen. For vi kan ikke leve støtt av kjærlighet og luft.

Mye til felles
Vi som mottar lønn for arbeidet vårt har mye til felles, men det betyr ikke nødvendigvis at vi opplever at vi har det. På midten av 1800-tallet beskrev den tyske historikeren Karl Marx akkurat dette: det er forskjell på at arbeidsfolk har felles interesser, rent objektivt, og hvorvidt de føler at de har det og derfor opplever det fellesskapet som er grunnlaget for solidariteten.

Det er store forskjeller mellom oss når det gjelder hvilke arbeidsoppgaver vi utfører, hvilke arbeidsklær vi går med, materialene vi jobber med og lokalene vi jobber i. Vi har også ulik smak, og liker ikke nødvendigvis de samme tv-seriene eller den samme musikken, og vi kan ha svært ulike oppfatninger av hva som er en fin veske.

Hva er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider?

Men på tross av disse ulikhetene, har vi mye som knytter oss sammen i vår arbeidsrelasjon og vårt arbeidsfellesskap. Vi har mer til felles enn det som skiller oss, og det er nettopp våre felles interesser som har gjort, og gjør, fagbevegelsen til en sterk politisk kraft. Den tidligere Arbeiderpartilederen Reiulf Steen skrev i sin bok Maktkamp (1989) om dette:

«Men hva er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeideren og håndverkeren vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har til felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen bare ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen».

Lønnsdumping for integrering
Det er når vi får øynene opp for hverandres felles interesser at vi blir solidariske og jobber sammen, heller enn å la de kreftene som vil splitte oss og skape hat mellom folk vinne fram. Når retten til fast jobb svekkes, slik den ble med endringene i arbeidsmiljøloven i sommer, brytes fellesskapet på arbeidsplassen opp. Frykten for å ikke være den som får forlenget kontrakten sin, eller få det neste vikariatet som dukker opp, gjør at vi ser på kollegaene som konkurrenter, heller enn støttespillere. Med flyktningestrømmen vi står overfor nå, vet vi at det at integrering gjennom arbeid er avgjørende. Men hvordan skal dette skje?

Tidligere i høst tok Hans-Werner Sinn, sjefen for den tyske høyresidetankesmien Ifo-Institut, til orde for at flyktningene må akseptere lavere lønninger. «For at ikke flyktningene skal bli en belastning for tyske skattebetalere må de inn i lønnet arbeid så raskt som mulig. Det er grunn til å frykte at mange av dem ikke vil kunne få seg arbeid med en minstelønn på 8,50 euro i timen, fordi de ikke har høy nok produktivitet», sa han til det tyske næringslivsnettstedet DWN.

Den logiske konsekvensen må være at minstelønna senkes, mente han. Sinn er en sentral premissleverandør i tysk politisk sammenheng og forbundskansler Angela Merkel lytter når han snakker. Når Sinn klager på at minstelønnsnivået ikke er lavt nok, er det verdt å trekke fram at tyske lønnsmottakere har hatt null lønnsvekst de siste ti årene, og at det i mange grupper har vært en reallønnsnedgang.

Vi kan kalle forslaget hans lønnsapartheid.

Her hjemme har både Civita-leder Kristin Clemet og økonomiredaktør Ola Storeng i Aftenposten og tatt til orde for lignende politikk som Sinn. I slutten av oktober skrev Clemet kommentaren «Hva gjør vi med flyktningene?», hvor hun blant flere tiltak foreslår at flyktningene får «en lavere ’innslusingslønn’ i en periode».

Storeng skrev en kommentar om velferdsstaten, hvor han hevdet at «tabuer bør utfordres»: «Nye innvandrere må både hjelpes og dyttes. Det må bli lettere for ufaglærte, som i tillegg har dårlige språkkunnskaper, å komme inn på arbeidsmarkedet. Da kan tarifflønn noen ganger være for høy.» Tabuet tariff-festet lønn, altså. Eller vi kan kalle forslaget hans lønnsapartheid. For det er den egentlige konsekvensen, når de i sin barmhjertighet tar til orde for at en ny, svak gruppe systematisk bør lønnes lavere enn andre. Slike forslag skaper ikke solidaritet og fellesskap, men marginalisering og fattigdom.

Når vi klarer å se den neste som oss selv, da får vi gode samfunn. Det er dette vi ser et glimt av i brevet fra transportarbeideren til læreren.

En kortere versjon av artikkelen er tidligere publisert i Nitos medlemsblad Nito Refleks.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.