Fryktskapernes problem og venstresidas utfordring

Nordmenn, særlig unge, er mer opptatt av å bekjempe rasisme og fremmedfrykt enn av å begrense innvandringen. Her fra en Black Lives Matters demonstrasjon i Washington DC. Foto: cool revolution/ Flickr

Nordmenn har en del systematiske skjeve oppfatninger om samfunnet vi lever i som også påvirker politikken – på en negativ måte. Men det er også langsiktige positive tendenser å se dersom man tilhører venstresida.

Når man leser kommentarfelt kan man få inntrykk av at landet oversvømmes av fremmedfrykt. Gjenvalget av en regjering som har framtredende representanter som bruker betydelige deler av tiden sin på å nettopp bygge opp under og forsterke slike strømninger, styrker nok et slikt bilde.

Heldigvis for de fleste av oss, og uheldigvis for de som forsøker å spre frykt, ser ikke ting så mørkt ut.

Som realist har jeg derimot aldri vært helt fornøyd med synsing, og med å basere verdenssynet på en akkumulering av anekdotiske inntrykk. Det skaper nesten uten unntak et feilaktig verdensbilde. Heldigvis for de fleste av oss, og uheldigvis for de som forsøker å spre frykt, ser ikke ting så mørkt ut.

Som Ottar Hellevik og Tale Hellevik skriver i en oppsummering av forskning over lang tid i Aftenposten, blir folk flest stadig mer positive til innvandrere: «Resultatene viser stadig mer positive oppfatninger om muslimske trossamfunn i Norge, og om innvandreres bidrag til norsk økonomi og kultur. Villigheten til å hjelpe flyktninger har økt, og færre ser på begrensing av innvandringen som en viktig politisk sak».

Utviklingen er i tråd med mange andre undersøkelser, og viser at på tross av enkelte variasjoner fra år til år, er trenden over tid svært klar.

faksimile aftenpostenFaksimile fra Aftenposten

En annen undersøkelse fra FAFO som nettopp ble lansert understøtter og bidrar til en forklaring på denne utviklingen. Den er nemlig særlig sterk hos ungdommen – her er fremmedfrykten i ferd med å dø ut.

Utvikling er særlig sterk hos ungdommen – her er fremmedfrykten i ferd med å dø ut.

I undersøkelsen heter det: «Det viktigste for dem var å bekjempe rasisme og fremmedfrykt – over 70 prosent mente dette i stor grad. Kvinner mente at dette var viktigere enn menn (henholdsvis 78 og 65 prosent), mens det ikke var forskjeller blant unge med ulikt utdanningsnivå eller studieretning. Tilsvarende ligger det å begrense innvandringen til Norge nederst på lista, 13 prosent mente at dette i stor grad var viktig».

På tross av dette finnes det en betydelig fremmedfrykt og skepsis til innvandring i deler av befolkningen, selv om denne delen blir stadig mindre. Det er likevel ganske mye som tyder på at denne skepsisen ikke først og fremst bunner i kunnskaper om og erfaringer med innvandrere, men heller det motsatte – frykten er basert på manglende kjennskap.

Mange undersøkelser over lang tid har vist at de som er mest bekymret for innvandring har liten personlig kjennskap til det.

Mange undersøkelser over lang tid har vist at de som er mest bekymret for innvandring har liten personlig kjennskap til det. Det er heller ikke bare et norsk fenomen. Sist sett i det tyske valget hvor AfD gjorde det klart best i regioner med svært få innvandrere.

faksimile tysklandFaksimile fra Neue Zürcher Zeitung

Dette understøtter altså tidligere norske undersøkelser om det samme. Det forklarer også hvorfor skepsisen er liten blant ungdom. De har vokst opp i et samfunn med klassekamerater og venner med ulik bakgrunn, og erfarer at de er akkurat som alle andre – forskjellige.

I tillegg har vi en del data på at folks holdninger til innvandring er basert på vilt overdrevne forestillinger. For eksempel kom det nylig en undersøkelse fra Ipsos som viser at nordmenn tror det bor over tre ganger så mange muslimer i Norge som det faktisk gjør.

Nordmenn trodde muslimer var mer konservative og religiøse enn de faktisk var.

Dette er heller ingen nyhet. En undersøkelse fra TNS Gallup i 2006 viste lignende tendenser, som at nordmenn trodde muslimer var mer konservative og religiøse enn de faktisk var.

Samtidig undervurderer vi systematisk størrelsen på økonomiske ulikheter, noe en masteroppgave fra Gehan Skhmot ved UiS fra 2015 viser: «Ved å be utvalget estimere fordelingen av ulikhetene i Norge i dag, estimerer de en fordeling som er preget av store gap mellom de rikeste og minst rike. Fordelingen underestimerer likevel de virkelige ulikhetene slik de er i dag. Nordmenn er klare på at de misliker ujevne økonomiske ulikheter, og dette viser de i måten de konstruerer en ideell fordeling. Den ideelle fordelingen tar høyde for økonomiske forskjeller mellom de ulike befolkningsgruppene i samfunnet, men avstanden fra den estimerte fordelingen indikerer også et ønske om et mindre gap mellom de rikeste og de minst rike. Dette kan oppfattes som et felles ønske blant den norske befolkningen, ettersom tendensen er klar på tvers av kjønn, inntekt og politisk tilhørighet».

Nordmenn er klare på at de misliker ujevne økonomiske ulikheter, og dette viser de i måten de konstruerer en ideell fordeling.

Eller for å si det kortere: Nordmenn tror det er ille, men i virkeligheten er det enda verre. Nordmenn ønsker en jevnere fordeling, men ikke bare ut fra virkeligheten, men også ut fra det mer idylliserte bilde de faktisk har.

Disse grove feiloppfatningene i vårt kollektive verdensbilde får naturligvis konsekvenser. Vi blir mer redde for innvandring enn det er faktisk grunnlag for, og mindre bekymret for sosiale ulikheter. Det er derfor kanskje heller ikke så rart at den sittende regjeringen kunne bli gjenvalgt, selv om den sitter betraktelig mer utrygt enn tidligere.

De største temaene avisene skriver om er terror (overveldende størst), religiøse skikker, islamkritikk og radikalisering.

Det er vanskelig å ikke peke på massemediene for en del av denne utviklingen. En medieanalyse Retriever gjorde for Fritt Ord om medieomtale av Islam og Muslimer i 2016, viser at det er flere oppslag om temaet enn om både krigen i Syria, kommunereformen, presidentvalgkampen i USA og OL i Rio. Islam omtales ti ganger så ofte som kristendom i mediene. De største temaene avisene skriver om er terror (overveldende størst), religiøse skikker, islamkritikk og radikalisering. Det er altså ikke å dra det langt å påstå at den enorme medieoppmerksomheten også i hovedsak har et problemfokus.

Til sammenligning gir søk på søkeordene økonomiske/sosiale ulikheter/forskjeller samt «forskjells-Norge» til sammen en tjuedel av treffene til Islam i 2016 på Retriever. Og dette er uten å trekke fra de mange treffene fra forskjellige søkeord i de samme sakene.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke er en sammenheng her.

Frp gjort sitt dårligste Stortingsvalg siden 2001. Og de har tapt ungdommen.

Vi må likevel huske det, at på tross av denne situasjonen, og med flyktningekrise og terror de kan spille på, har Frp gjort sitt dårligste Stortingsvalg siden 2001. Og de har tapt ungdommen. Den frykten for innvandring som mobiliserer ytre høyre sitter primært hos eldre som har liten erfaring med mennesker med annen bakgrunn. De blir det stadig færre av. Denne delen av strategien høyresiden har vunnet valg på, kan dermed gå ut på dato fortere enn mange tror.

Men venstresiden har en klar oppgave foran seg med å løfte bevisstheten om de store økonomiske ulikhetene som har fått utvikle seg i Norge. Den er det ingen tegn til at kommer av seg selv.