På lørdag feirer hele venstresidas forlag, Forlaget Manifest, ti år med stor fest på Ingensteds i Oslo. Vi tok en prat med en av grunnleggerne, Magnus E. Marsdal, om hvordan det gikk til og hvorfor Manifest-miljøet for ti år siden ønsket seg et eget forlag.
Fortell litt om Manifestmiljøet som etablerte Forlaget Manifest i 2007. Hvem var dere og hvorfor endte dere med å starte et forlag?
Manifest ble startet på begynnelsen av 00-tallet av folk fra SV og RV sine ungdomsorganisasjoner som ikke var tilfreds med å bare bli innrullert i fraksjoner fra 1970-tallet. Vi opplevde at de unge ofte ble brent som kull i de eldres fraksjonsovner, og var frustrerte over det. Det var en felles opplevelse både i Erik Solheims SV og i et RV med mye marxist-leninistisk tankegods. Vi var en gjeng på samme alder som ville ha et frirom til å tenke selvstendig om hva salgs venstreside Norge trengte. Hva skal være forholdet mellom fagbevegelse og parti, hvordan skal vi best organisere oss? Vi ville unngå å havne i bitre fraksjonskamper med våre nærmeste, i Life of Brian-stil, og ønsket derfor å binde sammen unge i samme generasjon på tvers av partiskillelinjer. Så tanken bak Manifest var å bryte med mønsteret med infighting på venstresida og være en konstruktiv kraft.
Tanken bak Manifest var å bryte med mønsteret med infighting på venstresida og være en konstruktiv kraft.
Hvordan jobbet dere med det konkret?
Det begynte med konferansen Manifest 02 i 2002, som samlet tusen unge sosialister til en stor konferanse på Chateau Neuf. Deretter arrangerte vi møter på Globaliseringskonferansen, arrangerte Manifest Fredag på Dattera til Hagen og holdt liv i miljøet. Ett av målene var å starte et eget forlag, og det fikk vi til i 2007. Vi ville bygge noen institusjoner i vår egen generasjon, noe som ikke sprang ut av 68-ergenerasjonen. Vi startet med null ansatte og en stor redaksjon, men fikk masse hjelp av Geir Berdahl i Oktober. Vi ville videre fra 68-ernes venstreside, men måtte selvsagt hjelpes fram av dem. Oktober ga oss et startlån, et lite kontor i sine lokaler, mye forlagskompetanse og litt advokathjelp. Fortsatt er Forlaget Manifest eid av Oktober, sammen med stiftelsen Manifest. Oktober ville ikke jobbe så mye sakprosa, så da kunne vi gjøre det. Antakelig er Forlaget Manifest og Manifest Tankesmie de eneste sosialistiske institusjonene som er etablert i Norge siden 70-tallet.
Og fra 2007 var det bare å gi ut bøker og ansette folk?
Først fikk vi en ansatt, Håkon Kolmannskog (som i dag er forlagssjef for Samlaget, journ.anm), samt en stor, frivillig redaksjon. Forlaget fikk en flying start med de to første bøkene, Frp-koden og Vallas fall, som begge solgte godt. Bokhandlerleddet var mindre sentralstyrt da, vi var et helt nytt forlag, men fikk mye synlighet likevel, og det har vi merket at har endret seg. Jeg lurer derfor på om det ikke hadde gått om vi hadde startet noen år senere. Da vi hadde råd til det kom Lotta Elstad inn som redaktør på deltid.
Antakelig er Forlaget Manifest og Manifest Tankesmie de eneste sosialistiske institusjonene som er etablert i Norge siden 70-tallet.
Rundt da kom vi også opp med det som har preget forlaget siden, nemlig pamfletter til fagbevegelsen. Den første pamfletten het AFP på 1-2-3, og kom i stand fordi Bjørnar Moxnes ringte og sa at verkstedklubben på Aker Verdal hadde samlet inn tre millioner kroner til AFP-kamp, og mente at vi burde søke om midler til å jobbe med det. Jeg reiste til Aker Verdal og intervjuet platearbeider Bertil Rysgård som fortalte om AFP-kampen, og skrev en enkel og kortfattet pamflett. Jeg hadde da også vært på desk-kurs sammen med folk i VG og Se og Hør, hvor jeg lærte at intervjuobjektet må se rett i kamera og ha navn og alder tydelig ved siden av. Det var inspirerende, vi ville lage pamflettene mer som VG, ikke se ut som ytre venstre eller noe eliteprosjekt fra Oslo. Det har kanskje litt å gjøre med at vi (Marsdal og Kolmannskog, journ.anm) er fra Trondheim, det er litt lettere å se verden utenfra Oslo når man ikke har vokst opp der. Vi kaller det vi driver med folkelig opplysning, ikke folkeopplysning – det ligger kanskje en liten forskjell der.
Deretter ble det flere pamfletter og de ble en grunnplanke for både forlaget og den nye tankesmia?
Ja, vi ga tidlig ut to pamfletter om pensjon som solgte i henholdsvis 10 000 og 18 000 eksemplarer, det ble bestilt inn store kvantum fra ulike fagforeninger. Sammen med Frp-koden ga det en politisk kapital som gjorde det mulig å stifte tankesmia i 2009. Jeg dro rundt i landet og snakket om det vi hadde gitt ut og fikk 50 fagforeninger til å støtte stiftelsen av Manifest Tankesmie. Vår parole var hele veien “Be the change you want to see on the left”. Det er jo ganske vanlig på venstresida å sitte på pub og klage på at andre ikke er venstreside på rett måte. Vi sa derfor til hverandre at vi heller ville være innovative og et positivt eksempel. Jeg tror både pamflettene og en tankesmie forankret i etterhvert 300 fagforeninger var små innovasjoner, noe nytt på norsk venstreside.
Vi kaller det vi driver med folkelig opplysning, ikke folkeopplysning – det ligger kanskje en liten forskjell der.
Hvordan har driften vært gjennom disse ti årene?
Det er egentlig økonomisk umulig å drive et rent sakprosaforlag på venstresida i Norge i dag, så det har vært vanskelig. Men det går på et vis. Forlaget lever stort sett av markedet, det har ikke vært noe subsidieprosjekt, men man har hatt pamflettene som en bunnplanke. Det er knallhardt å klare seg, særlig når bransjen er så kjedestyrt, så det er bare på grunn av en fantastisk innsats fra de som jobber og har jobbet der, at dette forlaget nå fyller 10 år.
Hva tenker du har vært forlagets viktigste bidrag til norsk offentlighet?
Forlaget har vært bra på å løfte fram nye stemmer fra generasjonene etter 68-erne. Forfattere som Hannah Helseth, Lotta Elstad, Linn Herning, Joakim Hammerlin, Eirik Vold, Erik Martiniussen, Even S. Underlid, Espen Løkeland-Stai, Mímir Kristjánsson, Åse Brandvold, Mari Grinde Arntzen, Kristian Fjellanger, Ebba Boye, Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz, for å nevne noen. Så det har vært ganske vellykka som generasjonsprosjekt. Det koster mye arbeid å få fram debutanter, for de har jo ikke skrevet bok før, men det etablerer nye stemmer og styrker venstresida i debatten.
Vår parole var hele veien “Be the change you want to see on the left”
Det vi må bli bedre, tenker jeg, er å flytte merkesteiner i det offentlige ordskiftet. Vi er gode på reportasjebaserte bøker om tema som Syria, Israel, europeisk politikk og så videre, men setter ikke alltid så tydelige spor i de store ideologiske debattene om klasse, biologi, kjønn, individ og samfunn. Vi har heller ikke satsa så mye i retning av det akademiske, det har vært en ganske journalistisk retning, og at vi stort sett ikke har jo ikke råd til oversettelser. Men vi bør få fram ting som setter merker i samfunnsdebatten, slik boka Velferdsprofitørene gjorde. Den forandret kanskje ikke verdensbilder, men endret premissene for debatten på det saksfeltet.
Fungerende forlagssjef i Forlaget Manifest, Eivind Volder Rutle, mener forlaget spiller en viktig rolle på norsk venstreside:
Med tankesmia har Manifest et bein trygt planta i den radikale fagbevegelsen. Med forlaget har vi også et bein i bredere venstreside, og kan gripe tak i flere problemstillinger. Og vi når ut til et annet publikum – gjennom bokhandler og bibliotek er utgivelsene våre tilgjengelig i hver avkrok av landet.
Forlaget Manifest skal være et sted der folk på venstresida med noe på hjertet kan få hjelp til å lage bok av det. Det finnes mengder av kunnskapsrike mennesker med noe på hjertet. Å skrive bok er en måte å ta i bruk kunnskapen på.
Med forlaget har vi også et bein i bredere venstreside, og kan gripe tak i flere problemstillinger.
Det er viktig for venstresida at folk blir eksperter på sine felt. Og ordskiftet fungerer ofte slik at idet du har konvertert kunnskapen din til bok blir du invitert inn i offentligheten på en helt annen måte.
Et eksempel er Linn Herning. Hun jobbet med kommersialiseringen av velferden i over fem år. Når hun tok med denne kunnskapen inn i forlaget og raffinerte det til boka Velferddsprofitørene, etablerte hun seg som en av de viktigste stemmene i debatten og ga et avgjørende bidrag til at dette ble en av valgkampens viktigste saker.
Vår viktigste jobb er å være et sted for folk som vil og kan noe på venstresida.
Et annet eksempel på nytten av et forlag er Stein Stugus bok Du har sparken! om Human resource management. Han hadde masser av kunnskap, og tekster i form av foredrag, artikler og lignende som gjorde nytten hver for seg. Og når summen av dette ble foredlet til bok løftet det saken enda et hakk.
Det er en forlagsjobb å hjelpe forfattere med å foredle slike ting til gode bøker. Og i neste omgang kan slike bøker legge grunnlaget for godt tankesmiearbeid. Så det mener jeg er vår viktigste jobb, å være et sted for folk som vil og kan noe på venstresida.
Dere gir ikke bare ut debattbøker om velferd og arbeidslivet, som de to du nevnte nå. Hva annet er det viktig for forlaget å jobbe med?
En viktig rolle vi har er å gi ut bøker om flere saksfelt enn det tankesmia har mulighet til å jobbe med, som fiskeri, klima, landbruk, radikale bevegelser i Europa, feminisme og så videre. Og så bør vi ikke undervurdere viktigheten av å ha muntre utgivelser. Piketty på 1-2-3, en tegneserie om den vanskelige og viktige boka til Piketty, er et fantastisk eksempel. Og vi er forlaget som ga ut Norges første feministiske kortstokk – det skal man ikke kimse av! Særlig ikke når det bidrar til å finansiere de smaler utgivelsene.
Tidslinje for Forlaget Manifest
2002: Konferansen Manifest 02 samler 1000 unge sosialister på Chateau Neuf i Oslo.
2003: Stiftelsen Manifest opprettes, arrangementsserien Manifest fredag går på baren Dattera til Hagen.
2007: Stifter Forlaget Manifest og gir ut Frp-koden av Magnus E. Marsdal og Vallas fall av Torstein Tranøy.
2008: Gir ut forlagets første pamflett, AFP på 1-2-3, av Magnus E. Marsdal.
2009: Manifest Tankesmie stiftes med Ingrid Wergeland, Magnus E. Marsdal og Ali Esbati som ansatte.
2012: Gir ut antologien Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen i samarbeid med Flamme forlag.
2014: Forlagets første tegneserie, Piketty på 1-2-3 av Esben Slaatrem Titland, kommer ut i fire opplag og oversettes til en rekke språk.
2015: Boka Den spanske sensasjonen Podemos av Lotta Elstad starter forlagets første bokserie: Radikale bevegelser. Den har siden dekket Syriza, Corbyn og Enhedslisten, og har flere bøker på vei.
2015: En flukt som aldri tar slutt av Åse Brandvold nomineres til Brageprisen for årets beste sakprosabok.
2015: Mímir Kristjánssons Frihet, likhet, Island. En saga om en mann og et land i krise nomineres til kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne.
2016: F-ordet. 155 grunner til å være feminist av Marta Breen, Jenny Jordahl og Madeleine Schultz vinner Kulturdepartementets fagbokpris.
2017: Forlaget Manifest fyller ti år! Gir ut sin første oversettelse, Skjult rikdom. Hvordan de superrike gjemmer formuene i skatteparadiser av Gabriel Zucman, og sin først barnebok, Samir og den lange reisa av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl.