Venstrepartiene har vokst til femten prosent, og flere tar til orde for listesamarbeid. Hvordan kan det løses i praksis?

Valget i 2021 kan bli et lenge etterlengtet gjennombrudd for venstresida i Norge. De to venstrepartiene har vokst til 10–15 prosent i samlet oppslutning og opplever massiv medlemsvekst. Men: Vi går mot en valgkamp der Slaget om Folkeligheten skal stå mellom Frp og Sp, mens Slaget om Styringsdyktighet står mellom Ap og Høyre. Rollen som spennende utfordrer og fargeklatt går til MDG. Hvor blir det plass til SV og Rødt?

Utfordringen for både SV og Rødt, er å forene klimakamp og grønn industriutvikling til en handlekraft mot global oppvarming som overgår alle andre partier.

Begge venstrepartiene kan få slite med å sette premisser for den politiske kampen og vinne velgernes oppmerksomhet i 2021. Dette er ett utgangspunkt for å vurdere det oppsiktsvekkende initiativet fra ledende LO-tillitsvalgte i privat sektor som ble omtalt i Klassekampen 24. januar. Oppropet for «handlekraft i klima- og industripolitikken» tar til orde for et valgteknisk samarbeid mellom SV og Rødt. En samlet kraft på vei mot 15 prosent oppslutning, har en annen kraft til å sette dagsordenen enn to småpartier.

Et annet utgangspunkt er å se på den sosiale sammensetningen til SV og Rødt. Venstresida står sterkt i offentlig sektor, og særlig blant kvinner. Det manglende gjennomslaget i privat sektor (der om lag 70 prosent av landets ansatte jobber) er og blir venstrepartienes akilleshæl.

Se bare på oppropet fra industrifolket i LO. Hva forteller det oss at ruvende LO-tillitsvalgte og dypt politisk engasjerte mennesker til venstre for Ap, som Ståle Johansen ved Kværner Verdal og konserntillitsvalgt Atle Tranøy i Aker ASA, er partiløse? Det forteller at verken SV eller Rødt har lykkes særlig godt med å nå ut i denne delen av arbeiderbevegelsen.

Skal den systemkritiske venstresida bli en samfunnsforandrende kraft, må partiene nå ut til nye grupper.

Det er uomgjengelig: Skal den systemkritiske venstresida bli en samfunnsforandrende kraft, må partiene nå ut til nye grupper. Samtidig som industrifolket i LO er av stor strategisk betydning, må venstrepartiene huske at det er de klimaengasjertes rekker som vokser hurtigst nå, og særlig blant de unge.

Utfordringen for både SV og Rødt, er å forene klimakamp og grønn industriutvikling til en handlekraft mot global oppvarming som overgår alle andre partier.

Det finnes både gevinster ved et valgteknisk samarbeid og åpenbare motargumenter. Her er en liste med pro og contra.

For felles valglister:

• Direktemandat: I både Rogaland, Nordland og Troms var den samlede oppslutningen til Rødt og SV stor nok til å vinne et mandat i 2017, mens ingen av partiene nådde opp hver for seg. Her kan man vinne tre mandater, pluss et ganske sikkert ekstra mandat i Hordaland. Videre kan et (ekstra) mandat være innen rekkevidde for felleslista i Østfold, Oslo, Buskerud og Vestfold. På denne måten får både velgere og aktivister mye mer igjen for innsatsen.
• Sperregrensa: Rødt har aldri vært nær sperregrensa i noe stortingsvalg og ligger alltid høyere på målinger enn på valgdagen. I 2021, når velgerne begynner å føle på faren for en tredje periode med høyrestyre (måtte Gud forby!), vil det holde hardt for mange å ta sjansen på Rødt i fylker hvor mandat er sjanseløst. Det som kan gi Rødt mobiliseringskraft i denne situasjonen, er de rikspolitiske sakene som er viktige for velgerne og der partiet står i tydelig motsetning til SV. Men hvilke saker er dette? Det kan, i det minste, bli en svært krevende situasjon for Rødt. Full mobilisering for å bryte sperregrensa er en engasjerende strategi. Å klokke inn på 3,6 prosent og ett mandat igjen blir kanskje mindre engasjerende. Valgteknisk samarbeid er en garanti mot at stemmer søles bort under sperregrensa, samtidig som det legger død den debatten om taktisk stemmegivning som ellers vil bli frenetisk.
• Oppmerksomhet: En felles liste for venstrepartiene gir automatisk opprykk en hel divisjon i størrelse og dermed økt oppmerksomhet om sakene de stiller som forutsetning for å støtte en ny regjering.
• Mobilisering og entusiasme:En felles front av venstrepartiene kan åpne opp for og mobilisere mange, mange aktivister og velgere som i dag er uavhengige eller ikke føler seg som «partifolk». Både klimakrisa og to perioder med Solberg, gir et oppdemmet behov for å aktivere seg. Hvis den felles fronten inkluderer både klimaaktivister og faglig tillitsvalgte, kan dette nærme seg norsk venstresides svar på den kraftfulle mobiliseringen bak Bernie Sanders i USA.
• Kampen mot høyresida: Det er viktig for hele venstresida at færrest mulig av velgerne i arbeiderklassen og distriktene som har løsnet fra beinet på Ap, forsvinner ut mot høyre. Og hele det rødgrønne laget er tjent med at ikke 100.000 Rødt-stemmer går tapt under sperregrensa.

 

Mot felles valglister:

• Demobilisering: Det kan finnes SV-velgere som faller fra fordi de tenker at Rødt blir for radikalt. Det kan finnes Rødt-velgere som bare lar seg engasjere for «det Karl Marx kalte kommunisme».
• Svekket identitet: For noen er partiidentitet vel så viktig som kampsaker. Partier er også følelser. Kan et valgteknisk samarbeid, selv om partiene beholder sin selvstendighet, viske ut noe av kontrasten og svekke partiidentitetens følelsesmessige kraft? Enda mer, kanskje, kan Rødt-medlemmer frykte at et valgteknisk samarbeid fører til at partiet og dets egenart blir slukt inn under SV, som er et større parti.

• Forvirring: En felles liste kan bli utydelig for velgere som ikke følger så godt med. Ikke minst siden SV er åpen for å gå i regjeringsforhandlinger, mens Rødt har lovet å holde fortet i Stortinget. Problemet kan kanskje løses ved at begge fører hver sin valgkamp og i partiets navn, med en valgseddel som heter «SV og Rødt – felles valgliste».

• Tid: Skal virkelig venstresida i 2020 bruke tid internt på å diskutere et mulig samarbeid, mens andre partier er ute og profilerer sin politikk?
• Splid: I stedet for kampsakene venstresida løfter i fellesskap, kan det bli mediemas om de punktene der partiene er uenige. Partiene har også ulik politisk kultur, særlig i spørsmålet om å «ta ansvar» i kommunestyrer og regjering. Rødt ser på SV som for ansvarlige og feige, SV synes Rødt prioriterer egenmarkering på en tidvis sekterisk måte. Etter mitt syn, kan begge kanskje ha litt rett når det gjelder den dårligste siden hos konkurrenten, mens venstresida trenger de beste sidene ved partikulturen i både SV og Rødt.

Hvordan kan dette løses i praksis?

Det finnes skjær i sjøen! Sett at du likevel var positiv til tanken om felles valglister i 2021: Hvordan kan det løses i praksis?

• Partiene består som 100 prosent selvstendige, med eget program, egne landsmøter, egen strategi, egen ledelse og egen stortingsgruppe som følger eget parti, også i spørsmålet om støtte til en ny regjering. Her er det antakelig få muligheter for å bli «slukt». Den politiske forskjellen fra i dag er de felles kampsakene man har blitt enige om å stå sammen om i Stortinget, eventuelt stilt som ufravikelig forutsetning for støtte til en ny regjering.
• På grunn av sperregrensa, må det stilles felles liste i alle 19 fylker, fordi bare lister som heter det samme, telles sammen.
• Fylkespartiene kan gjerne nominere sine kandidater som vanlig. Så flettes de annenhver plass nedover lista. Hvem som har førsteplassen i hvert fylke, fordeles gjennom samarbeidsavtalen som partienes landsstyrer må inngå. Her trengs en regel som sikrer kjønnsbalanse.

Et politisk spørsmål

Det finnes mulige gevinster å hente både i direktemandater, utjevningsmandater og mobiliseringskraft. Om samarbeidet er mulig, blir likevel til sjuende og sist et politisk spørsmål.

Partiledelsene bør kanskje verken omfavne eller avvise ideen om felles valglister, men svare at «det kommer an på politikken». Og den politikken bør diskuteres over hele landet i politiske verksted som samler på tvers av partiskiller og generasjoner, offentlig og privat sektor, både klimaaktivister og industriaksjonister, med felles interesse av å undersøke både det som skiller og det som forener. Kommune for kommune, eller fylke for fylke, bør det samlede aktivistmiljøet lokalt få melde inn hvilke saker man mener venstresida må løfte til topps i 2021.

Det finnes nok av spørsmål som samler. Her skal man ikke stirre seg blind på industrien, men huske de fagorganiserte i offentlig sektor, hvor fagbevegelsens kampsaker sammenfaller med SV og Rødts i sak etter sak:

• Klimakampen er jobb nummer en, og må derfor føres for økt rettferdighet, ikke økt ulikhet.
• Aktiv stat for grønn industriutvikling.
• Nei til elitestyrt sentraliseringsstat, ja til en folkestyrt velferdsstat for hele landet.
• Fisken i havet skal tilhøre fellesskapet.
• Gjennomfør velferd uten profitt.
• Nei til forretningsaktig sykehusdrift.
• Skole og barnehage er til for barnets beste, ikke politikeres prestisje.
• Hele og faste stillinger.
• Reguler vekk bemanningsbransjen.
• Reverser de rikes skattekutt.
• Rettferdig pensjon.
• En kvinnevennlig arbeidstidsreform.
• Partiene har samme syn på Acer, EU og EØS.

«Life of Brian»

Det kan være fåfengt å skrive om dette. Alle som har sett filmen «Life of Brian», vet hvor sterke og inngrodde følelser som kan splitte de nærmeste konkurrentene på venstre fløy.

Får følelsene styre, fortsetter alt som før. Men er valget i 2021 tiden for å fortsette som før? Klimakrisa tilsier at svaret er nei. De store sosialdemokratiske partienes fall tilsier at svaret er nei. Den økende makten til en aggressiv høyreside under demagoger som Sylvi Listhaug og Donald Trump tilsier at svaret er nei.

Det samme kan sies om den kraftfulle veksten i oppslutning og medlemstall hos SV, Rødt og MDG, eller de kraftfulle mobiliseringene for venstrekandidater som Corbyn og Sanders. Alt sammen uttrykker i hovedsak ett og samme fenomen: Et oppbrudd fra det bestående, særlig blant de yngre.

Denne situasjonen krever ikke venstrepartier som korrektiv til større partier, den krever at venstresida leder an. Når det gamle mønsteret bryter sammen og alt endres raskt, ligger initiativet hos den som våger å gripe det. Det er ikke nå du skal være feig. Det er nå du skal være modig.

Teksten sto først på trykk i Klassekampen 30.1.2020.