Frihetens snøhvite riddere

President Hugo Chávez deltar i en demonstrasjon til støtte for den bolivariske revolusjonen i 2012. Foto: Antonio Marín Segovia/ Flickr

Etter at jeg påpekte hvordan Bård Larsens kronikk i VG (3.6) angrep en stråmann han selv har laget, som han kaller «Marsdal» og tillegger en masse meninger Larsen muligens selv hadde i sin tid som NKP-er, etter at jeg forteller ham at dette ikke er mine standpunkter, velger han i sitt svar verken å verken å beklage eller å føre noen bevis for sine konstruerte påstander, men å løfte det ene halmstrået han fortsatt har .

Det viser seg at den ene siterte setningen jeg kalte sitatfusk, fordi jeg aldri har skrevet den, faktisk ble skrevet av Klassekampens debattredaksjon som en upresis ingress til min tekst. Så her fortjener Larsen en beklagelse. Han bedriver uredelig stråmannargumentasjon i denne debatten, men ikke direkte sitatfusk.

Så vil Larsen ha en redegjørelse for min spalte i VG Helg, kalt «Gale Chávez», fra juli 2008. Utgangspunktet for den teksten var at Venezuelas folkevalgte president på den tiden ble omtalt som en gal, gal diktator i de mediene VG-lesere flest forholder seg til. Det bildet aktet jeg å nyansere, etter en ferie i landet den sommeren.

Mitt poeng med «Gale Chávez» var å vise VG-leseren at den såkalte sosialismen til Chávez ikke var som Stalins kommunisme, men en reformpolitikk som lå nærmere Gerhardsens sosialdemokrati.

Mitt poeng med «Gale Chávez» var å vise VG-leseren at den såkalte sosialismen til Chávez ikke var som Stalins kommunisme, men en reformpolitikk som lå nærmere Gerhardsens sosialdemokrati: Rett til helsetjenester, rett til å fullføre utdanning, økte pensjoner for de fattige, mer sosial boligpolitikk, men ikke opphevelse av de store kapitaleiernes makt over bedriftslivet.

På den måten var han mer av en «Gerhardsen» enn den gale diktatoren som ukritiske medier lot Chávez-regjeringens rike og mektige motstandere (sør og nord i Amerika) tegne sitt bilde av, stort sett uimotsagt.

Jeg ville også vise VG-leseren at det fantes andre beveggrunner for den hatefulle retorikken mot den folkevalgte president Chávez enn det rørende engasjementet for liberale verdier og «institusjonene» som Bård Larsen skriver om. Ja, det fantes persondyrking av Chávez, som jeg påpekte i VG, men nei, han var ingen Putin-type med full kontroll over landets store medier og nære bånd til forretningseliten.

Tvert imot: Chávez var hatet av medie- og forretningseliten, og hans lovlige regjering ble utsatt for et brutalt forsøk på militærkupp i 2002, fordi han var de fattiges president, ikke en politisk håndlanger for de økonomiske makthaverne.

Chávez var hatet av medie- og forretningseliten, og hans lovlige regjering ble utsatt for et brutalt forsøk på militærkupp i 2002, fordi han var de fattiges president.

Dette perspektivet passer ikke inn i Civitas selvbilde og ideologi, der venstresiden er autoritær og høyresiden er snøhvite frihetsriddere. Men kan det ha vært engasjementet for liberale friheter og demokratiske rettigheter som drev de mektigste motstanderne av regjeringen til Hugo Chávez, slik Bård Larsen synes å tro?

Det første høyresiden gjorde, etter det væpnede kuppet mot Chávez i 2002, var å oppløse den folkevalgte nasjonalforsamlingen, ulovlig arrestere en minister, raide hjemmene til motstandere av militærkuppet, samt avsette høyesterett, riksadvokaten og sivilombudsmannen. I de liberale institusjonenes sted, satte de arbeidsgiverforeningens formann inn som junta-leder, med makt til å erstatte folkevalgte ordførere og delstatsguvernører med personer utpekt av ham selv.

Dette antyder hvilket engasjement den økonomiske elitens politiske aktører i Venezuela, som Civita synes å assosiere seg med, har for individenes demokratiske frihet. Jeg vet ikke om det demokratiske sinnelaget til dagens leder, Maduro, er så mye bedre, men det kan vanskelig tenkes å være verre.