Hvorfor har ikke Facebook-skandalen som fikk Trump valgt, fått en dekning på høyde med Watergate-skandalen som felte president Nixon? Det Trump-vennlige selskapet Cambridge Analytica misbrukte 270 000 brukeres tillatelse til å samle inn data «til akademisk bruk» ved å kartlegge alle kontaktene deres, kontakter som aldri ga noen tillatelse, og selge den psykologiske profilen på nær 50 millioner personer til Trump-kampanjen foran valget i 2016.

I all hemmelighet kunne valgstrategene målrette ekte og falske nyheter mot den enkelte velger, ikke bare for å fremme sin kandidat, men like mye for å sverte motparten og få hennes sympatisører til å sitte hjemme på valgdagen. De tre avgjørende statene Michigan, Wisconsin og Pennsylvania ble vippet i disfavør Clinton av totalt 107 000 stemmer.

Når dekningen av denne hemmelige og ulovlige manipuleringen likevel ikke når til knærne på den uendelige medieføljetongen «Det var russerne!», kan det være fordi tanken om Facebook som et uhyrlig samfunnsproblem foreløpig er utenkelig for tilhengere av det bestående. Silicon Valley er jo symbolet på kapitalismens lysende fremtid.

I begynnelsen, for 25 år siden, ble internett betraktet som en ikke-kommersiell sfære. For bare ti år siden trodde vi fortsatt at nettet skulle være en desentralisert og frigjørende kommunikasjonsform. Det skulle være nesten umulig å overvåke hva den enkelte sa og gjorde. Du kunne være anonym. På tvers av gamle barrierer skulle ulike meninger møtes og brynes på en egalitær og horisontal arena som utfordret vertikale maktstrukturer.

Anno 2018 sitter du og jeg fast i et globalt overvåkningsnettverk der nesten all informasjonen støvsuges opp av et fåtall mektige aktører, med Facebook og Google i spissen. De lever av å samle dataene våre og selge dem til andre mektige aktører som du ikke vet noe om. Facebooks algoritmer skal generere trafikk, det vil si data, og forretningsmodellen fremmer derfor aggresjon og kulturell polarisering fremfor meningsutveksling og dialog.

Med Edward Snowdens avsløringer av USAs globale overvåkningsovergrep, Russlands innblanding i det amerikanske valget, online radikalisering av unge islamister, falske nyheter og what not har internett gått fra utopi til dystopi på ti år.

Problemet stikker dypere. Facebook og Google er ikke vanlige selskaper i konkurranse med andre, de er monopoler. I begynnelsen konkurrerte Facebook kanskje med Myspace, men snart vil alle være der hvor de fleste er, og alle konkurrentene forsvinner. Denne nettverkseffekten gjør Facebook til et naturlig monopol.

Et slikt monopol er et samfunnsproblem og kan ikke tolereres, mente den høyreorienterte Chicago-økonomen Henry Calvert Simons høylytt på 1930-tallet. Naturlige monopoler hører ikke hjemme i kommersiell sektor, for eierne kommer til å misbruke den enorme makten, ikke bare overfor brukere og kunder, men også andre, legitime forretningsforetak. Nyhetsjournalistikken i mange land er nå underlagt aktiv dødshjelp fra Facebook og Google. Gigantene støvsuger annonsemarkedet som før delfinansierte redaksjonelle miljøer, men uten å investere noe tilbake i journalistisk produksjon.

Facebook og Google er ikke vanlige selskaper i konkurranse med andre, de er monopoler.

Slik er disse monopolenes parasittiske karakter. Det er milliarder av brukere som står for alt innholdet, kommunikasjonen og sosialiseringen på Facebook, sammen med redaksjonene som får saker delt der, mens eierne av selskapet tar all profitten. Men et demokrati kan ikke fungere uten troverdige og uavhengige medier.

De nye monopolgigantene raserer ikke bare den kommersielt finansierte journalistikken, men også prismekanismen på en rekke områder hvor de ser seg tjent med å tilby oss tjenester gratis for å få oss til å generere mer av det de lever av: data.

Foreløpig ser denne annonsesubsidierte tilgangen på alskens apper og dingser kanskje behagelig ut – «Gratis e’ gøtt!». Men varer det evig, spør pessimisten Evgeny Morozov. Den dagen hele samfunnet er avhengig av plattformene Google og Co har vært så gavmilde å utvikle for oss, hva skal da hindre dem i å ta betalt for bruken den dagen annonsemarkedet svikter og de enorme registrene av stordata – og dermed de fiktive eiendelene som utgjør mye av selskapets astronomiske verdsetting – begynner å miste verdi?

Facebook er ikke som en bilfabrikk, men som veinettet. Bør en privat eier bestemme hvem som får kjøre på veien? Du kan ikke poste noe fra en konkurrerende plattform på Facebook. Lar vi monopolene ture frem, kan vi snart stå overfor en «hypermoderne føydalisme», har Morozov anført, der du må betale bitte litt nesten hver gang du vil bruke noe som har med nettet å gjøre.

Samfunnet trenger å gjenlære at hvorvidt tekniske fremskritt blir brukt til beste for de mange, eller bare tjener makten til de få, er og blir et politisk spørsmål. Stilt overfor de nye monopolgigantene må demokratiet vise handlekraft. Men hvordan? Er det troverdig å skulle «regulere» verdens største selskaper, naturlige monopoler, til å opptre i strid med hensynet til egen profitt?

«Socialize Social Media!» skrev forfatter Benjamin Kunkel i magasinet N+1 allerede i 2013. Fem år senere er argumentene for Kunkels kamprop både flere og tyngre.