Å overgå hverandre i fagre løfter om helse og sykehus, er en sentral norsk valgkampøvelse. Denne valgkampen er ikke noe unntak. Men med Høyres alternative modell for finansiering av norske sykehus, har debatten fått en ny dimensjon.

En oppskrift på privatisering
Nå dreier det seg ikke lenger om hvem som vil bruke mest penger, men om hvem som skal styre prioriteringene i helsevesenet. Reformen seiler under navnet «fritt behandlingsvalg», men er lite annet enn en oppskrift på privatisering.

Modellen vil begynne nedbyggingen av en solidarisk helsemodell.

Se for deg følgende opplegg: Hvem som helst får rett til å etablere et privat sykehus, og rett til å ta imot pasienter med krav på behandling finansiert av det offentlige. Tanken er at dette skal bidra til å redusere helsekøene. Men virkningene er både forutsigbare og skadelige.

Modellen vil begynne nedbyggingen av en solidarisk helsemodell og oppbygging av et privat helsemarked. De private sykehusene skal få fri tilgang til statens penger, mens de offentlige må holde strammere budsjetter. Med slike spilleregler vil privatiseringen gå fort.

Liten ledig kapasitet
Det er ikke slik at helsevesenet er fullt av leger og sykepleiere som går rundt og driver dank. Den ledige kapasiteten er liten, og det er naivt å tro at fri etablering av private sykehus på mirakuløst vis vil trylle frem nytt personell som kan begynne å ta unna køer. Det eneste som skjer, er at prioriteringene i helsevesenet – hvem som skal ha behandling når – flyttes bort fra fellesskapet og over til det kommersielle markedet.

De enkle diagnosene som det er lett å tjene penger på, vil gå først i køen.

De private sykehuseierne vil selv bestemme hvem de skal tilby behandling til, og man trenger ingen doktorgrad i helseøkonomi for å forstå at de enkle diagnosene som det er lett å tjene penger på vil gå først i køen. Kommersielle sykehus, spesialisert på enkle operasjoner og lokalisert i storbyene, der markedet er størst, får tappe sykehusbudsjettene fritt. De kompliserte oppgavene – oppfølging av tunge diagnoser og kronikere, forskningsoppgaver og utdanning av spesialister – vil bli liggende igjen i de offentlige sykehusene. Den faktiske virkningen vil bli at både penger og personell flyttes over fra de offentlige sykehusene, til de private.

Leger og sykepleiere advarer
Mens de offentlige sykehusene må prioritere hardt hver eneste dag, vil forslaget til Høyre bety et frislipp av kommersielle aktører som kan sende regningen til det offentlige. Både legene og sykepleierne advarer. De ser at Høyres sykehusmodell vil føre til dårligere kvalitet i helsevesenet samlet sett. Den vil splitte fagmiljøer og føre til byråkratisering og sentralisering. Forslaget vil måtte innebære økt bruk av stykkprisfinansiering og et voksende helsebyråkrati som skal godkjenne, kontrollere og betale. Samlet sett vil vi få mindre helsetjenester igjen for skattepengene.

Protestene fra fagmiljøene gjør ikke inntrykk på Høyre.

Protestene fra fagmiljøene gjør ikke inntrykk på Høyre. Erna Solberg holder fast på sin modell, og insisterer på at den skal gjennomføres raskt. Fra 1. januar 2016 skal alle pasienter med krav på behandling få velge om de skal på et privat eller offentlig sykehus. Regningen går uansett til det offentlige. Hva dette vil koste, kan statsministerkandidaten ikke svare på. Hun sier at det er vanskelig å utrede dette før man vet hvor mange som vil velge å benytte seg av private tilbud.

Erna gir ikke svar
Konklusjonen er at Erna Solberg ønsker å bli statsminister uten å kunne gi noen antydninger på a) hva sykehusreformen vil koste det offentlige, b) hvor mange som vil benytte seg av den, og c) hvor mange private klinikker som vil bli etablert.

Forslaget bør ses i sammenheng med at Høyre åpner for høyere egenandeler i helsevesenet. Høyre skal åpenbart finansiere oppbyggingen av en privat sykehussektor, koste hva det koste vil. Dette er godt nytt for de som vil drive kommersielle klinikker i de store byene, men dårlig nytt for pasientene.

Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen (4. september 2013).