Mytene omkring grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll er mange, men ingen paragraf i 1814-grunnloven er mer myteomspunnen enn paragraf 2, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordener fra riket. I mytene om den såkalte jødeparagrafen trekkes bestemmelsene frem som illiberale unntak i en ellers svært liberal grunnlov. Om paragrafens tilblivelseshistorie har det lenge vært hevdet at vedtaket ble nærmest til som et arbeidsuhell, og at den først og fremst måtte tilskrives intoleransen som hersket blant forsamlingens uopplyste bonderepresentanter.
Elitenes paragraf
Med Håkon Harkets nyutkomne bok om paragraf 2 (Paragrafen, Dreyer 2014)slås det fast én gang for alle at paragrafens utestengelse av jøder var en villet og nøye gjennomtenkt handling fra de mest sentrale grunnlovsfedrenes side. Harket trekker særlig frem Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergelands deltagelse, som alle var vel orienterte om de europeiske debattene om jødenes emansipasjon i kjølvannet av den franske revolusjon og napoleonskrigene.
I et land som Norge hvor det ikke bodde jøder i 1814, måtte konsekvensen bli at jødiske individer som ønsket å bosette seg i landet kun ville få lov til dette når de hadde sluttet å være jøder.
Den norske jødeparagrafens anførere var langt på vei overbeviste av argumentene til jødeemansipasjonens motstandere: Jødene, i alle fall så lenge de fastholdt tradisjonelle jødiske næringsveier, religiøs ritus og habitus, kunne aldri bli fullgode borgere av en moderne stat basert på opplysningsideer. Konversjon til statens religion, og avkall på alle tegn på jødisk trospraksis var den eneste måte en jøde kunne bli fullverdig borger av staten. I et land som Norge hvor det ikke bodde jøder i 1814, måtte konsekvensen bli at jødiske individer som ønsket å bosette seg i landet kun ville få lov til dette når de hadde sluttet å være jøder. For å unngå problemene som var forbundet med jødiske befolkningselementer, var det enkleste i eidsvollsmennenes øyne å nekte alle jøder adgang til riket.
Håndhevelsen og den senere opphevelsen av jødeparagrafen viser imidlertid at utestengelsene av jødene i liten grad berørte reelle samfunnsproblemer. Som Frode Ulvunds nye bok om paragrafens håndhevelse viser (Fridomens grenser, Scandinavian Academic Press 2014), gikk det ikke mange år før norske myndigheter ble svært rundhåndede med å utstede innreisetillatelser for jødiske bankierer som dermed kunne bidra til å løse 1820-tallets økonomiske krise. Her viste jødene seg som en verdifull ressurs for samfunnet, hvilket ble enda klarere utover 1830- og 40-tallet under debattene om jødeparagrafens opphevelse. Til tross for en langvarig prosess og adskillig motstand, er det oppsiktsvekkende hvor sterkt forankret i Stortinget opphevelsen til slutt ble. I lys av de snarlige tillempingene av paragrafen og den sterke mobiliseringen for lovens opphevelse på 1840-tallet, fremstår 1814-grunnlovens jødeparagraf kanskje enda mer malplassert i en grunnlov som ellers henvendte seg til høyst relevante problemstillinger. Derfor bør jødeparagrafen først og fremst forstås en symboltung lov, snarere enn en bestemmelse som henvendte seg til reelle forhold i det norske samfunnet.
Schächtningforbud
Jødeparagrafen var imidlertid ikke siste gang norsk lovgivning rettet seg mot jøder. Forbudet mot jødisk rituell slaktemåte fra 1929 har interessante paralleller til jødeparagrafen. Begge bestemmelser henvendte seg i liten grad til reelle samfunnsproblemer, og slik jødeparagrafen var en symboltung handling fra grunnlovsfedrenes side, var også det såkalte schächtningforbudet et signal fra landets politiske elite om at jødiske individer ikke var ønsket som innbyggere i landet – i alle fall så lenge de praktiserte jødiske religiøse forskrifter som angivelig befant seg på et førmoderne stadium. Dette var imidlertid tilfelle med de fleste østeuropeiske jøder som innvandret til Norge fra 1880-årene og fremover. Til tross for innvandrernes bestrebelser for å bli gode nordmenn samtidig som de bevarte sin jødiske identitet og religion, ble de i norske myndigheters øyne ofte sett på som «altfor jødiske».
Tilspissingen av den antisemittiske retorikken i mellomkrigstiden fikk imidlertid et foreløbig høydepunkt i 1920-tallets schächtningdebatt, hvor jødenes rett til å oppholde seg i landet igjen ble tematisert.
Dette har blant annet kriminologen Per Ole Johansen nøye dokumentert i sin gjennomgang av statsborgersøknader fra mellomkrigstiden. Johansens forskning viser hvordan tjenestemenn systematisk diskriminerte jødiske søknader om statsborgerskap, og hvordan myndighetene la stadig nye hindringer i veien for nye jødiske innvandrere. Samtidig hardnet det antisemittiske klima i Norge. Her var Bondepartiet den fremste pådriver, men også arbeiderpartipolitikere tok til orde for å stenge grensene for innvandrere – først og fremst av hensyn til uønskede jødiske innvandrere fra Øst-Europa. Grunnene til den skjerpede innvandringspolitikken er mange – økonomiske faktorer og ønsket om å beskytte det hjemlige arbeidsmarked spilte også inn. Tilspissingen av den antisemittiske retorikken i mellomkrigstiden fikk imidlertid et foreløbig høydepunkt i 1920-tallets schächtningdebatt, hvor jødenes rett til å oppholde seg i landet igjen ble tematisert. Skulle jødene få lov til å bli i Norge, måtte de legge fra seg arkaiske religiøse uttrykk som omskjæring og rituell slakt, argumenterte mange fremstående samfunnsdebattanter og politikere.
«Vi har ikke invitert jødene hit til landet»
Undertegnedes forskning viser at schächtningsaken for bondebevegelsen ble et nyttig middel i kampen mot arbeiderbevegelsen, og ikke minst mot de hegemoniske borgerlige partiene. Mens høyre- og venstreregjeringer i tur og orden gjennom 1920-tallet forsøkte å motstå dem som presset på for et forbud mot jødene rituelle slaktemåte, brukte Bondepartiet problematikken som symbolpolitikk for å befeste sin stilling som landet mest nasjonalt orienterte parti. Partiets langvarige motstand mot jødenes «barbariske» schächtning «beviste» at Bondepartiet var det eneste partiet som virkelig tok nordmenns nasjonale interesser på alvor, i motsetning til den «unasjonale» arbeiderbevegelsen og de borgerlige regjeringene.
Jødenes annerledeshet og manglende vilje – eller evne – til å føye seg etter «norske» prinsipper for behandling av dyr, ble omdreiningspunktet for debatten om ny slaktelov i 1929.
De sistnevnte ble for motvilligheten til å innskrenke jødenes religionsfrihet beskyldt av bondepressen for å være i lommen på utenlandske jødiske «pengemenn». Denne retorikken fant også veien til enkelte av arbeiderbevegelsens organer. Deler av arbeiderpressens svertekampanje mot regjeringen Lykke (H) i spørsmålet om rituell slakt ble utslagsgivende for at også et flertall av Arbeiderpartiets representanter på Stortinget i 1929 gikk inn for et forbud mot rituell slaktemåte, sammen med hele Bondepartiets gruppe, deler av Venstre og nesten hele Høyres gruppe. Jødenes annerledeshet og manglende vilje – eller evne – til å føye seg etter «norske» prinsipper for behandling av dyr, ble omdreiningspunktet for debatten om ny slaktelov i 1929. Under aner man også konturene av det som kom til å prege 1930-tallets innvandringsdebatt i Norge. Ved å begrense jødenes religionsutøvelse var håpet at færre jøder ville finne veien til Norge: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet», fastslo Bondepartiets Jens Hundseid på Stortingets talerstol.
En ny jødeparagraf?
Til tross for at schächtningforbudet kan betraktes som en parallell til jødeparagrafen i den forstand at begge bestemmelser hadde som mål å utelukke jødisk tilstedeværelse i Norge, er det grunn til å understreke at det ikke er noen rettlinjet historie mellom jødeparagrafen og det senere schächtningforbudet. Det er verdt å merke seg at med opphevelsen av jødeparagrafen i 1851 var Norge faktisk i teten hva gjaldt jødenes emansipasjon i Europa. Mens de fleste andre europeiske land ikke innrømmet jødene statsborgerlige rettigheter før på 1860- og 1870-tallet, betød avskaffelsen av jødeparagrafen i 1851 at jødiske menn kunne oppnå fulle borgerretter i Norge, over tyve år før det samme ble mulig i Sverige. Dessuten rettet jødeparagrafen eksplisitt seg mot jødenes blotte tilstedeværelse i Norge, mens schächtningforbudet innebar en mer subtil begrensning av religionsfriheten. Et annet forhold som taler imot å se schächtningforbudet som en ren fortsettelse av 1814-paragrafen, er at innskrenkning av jødenes religionsfrihet ikke var den eneste begrunnelsen for å forby schächtningen, selv om mye tyder på at forbudets «avskrekkende» effekt var utslagsgivende for et flertall av stortingsrepresentantene i 1929.
Så lenge loven fra 1929 fortsett er i kraft, mer eller mindre uforandret, lever en beslutning fra 1920-tallets innvandringsdebatt videre gjennom dyrevelferdsloven av 2010.
Det som imidlertid er mest bemerkelsesverdig med schächtningforbudet, er at det aldri har blitt opphevet. Få politikere vil i dag gå med på at dagens slaktelovgivning – som fortsatt hindrer jødisk rituell slaktemåte å bli praktisert – er rettet mot jødene. Men så lenge loven fra 1929 fortsett er i kraft, mer eller mindre uforandret, lever en beslutning fra 1920-tallets innvandringsdebatt videre gjennom dyrevelferdsloven av 2010. Få norske jøder praktiserer i dag streng kosherhusholdning, og det er neppe økonomisk grunnlag for å innføre rituell slaktemåte dersom loven hadde blitt opphevet i dag. Likevel fortsetter forbudet å eksistere som påminnelse om mellomkrigstidens antijødiske retorikk.