Nordmann intervjues i utenlandsk avis er tilstrekkelig for at norske aviser skal skrive om saken. Denne gangen var det en milliardær og en Fremskrittspartistatsråd sin tur. Olav Thon hevdet i New York Times at norsk ungdom er late fordi de er for godt vant, og ga amerikanerne bilder som: «Du kan ikke gi katta fløte og vente at den skal fange mus.» Samme uke fortelles en liknende historie i The Financial Times. Artikkelen heter Norway: Cruise control og er illustrert med to føtter på ripa av en båt, med et norsk flagg vaiende i vinden. Her får vi servert bekymringer fra Fremskrittspartiets samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen: «Vi har vent oss til et nivå på velferdsytelser som blir for dyre den dagen oljeindustrien legges ned.» Artikkelen dreier seg om bekymringene for hvor dårlige det vil gå for norsk økonomi hvis det går dårlig med norsk økonomi (ja, artikkelen bygger på et så banalt sirkelargument).
Fakta om Norge
Heldigvis har journalisten tatt seg bryet med å legge inn et lite avsnitt med fakta om dagens situasjon. I dette får vi presentert det som er kjent stoff for mange, men som tidvis er tilskyet av myter om det motsatte. At Norge har imponerende høy produktivitet, høy sysselsetting generelt, langt høyere sysselsetting blant kvinner enn OECD-gjennomsnittet, lav arbeidsledighet, og et oljefond som begrenser inflasjonsfaren.
Rundt 80 prosent mellom 18 og 33 år er enige i påstanden «Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene».
Det lille pusterommet med fakta i Financial Times-artikkelen taler for seg selv, og undergraver for så vidt resten av teksten. La meg likevel bruke noen linjer på å rydde litt til. I stedet for å høre på antakelser og følelser fra en av Norges rikeste menn, tar vi en kikk på hva forskningen sier.
La oss se på ungdommen først. Når det gjelder ungdoms arbeidsmoral generelt, kan holdningsstudier by på mer optimisme enn Thon frykter: Rundt 80 prosent mellom 18 og 33 år er enige i påstanden «Jeg ville likt å ha lønnet arbeid selv om jeg ikke trengte pengene». Andelen er høyere nå enn for 20 år siden. (Halvorsen, HiOA, 2011) At ungdommen er slappe og uambisiøse fordi de ikke piskes fram av konkurranse og nød, har altså ikke dekning. Men hva så med sysselsettingsnivået blant unge? Jo, også her kan Thon (og alle andre) betrygges med at andelen unge i alderen 15-24 år som verken er registret i arbeid, utdanning eller annen opplæring, er lavere i Norge enn i resten av OECD-landene.
Solvik-Olsens forestilling om at vi kun har råd til velferdsordningene så lenge det er olje, er heller ikke holdbar. Det er det høye sysselsettingsnivået i Norge som, både i dag og i framtida, er vår fremste ressurs, noe som også nylig ble påpekt av Holdenutvalget.
For rause trygdeytelser?
Men hva så med trygdeytelsene? Er de for rause? Spørsmålene dirrer som en grunntone i begge artiklene. Tar vi et steg fra antakelsen og synsingens sfære over i virkeligheten, er den store komparative studier av ulike europeiske lands trygdeytelsesenivå et godt utgangspunkt. Her har forskere sett på nivået for trygd og sammenlignet det med yrkesdeltakelse blant grupper med lavt utdannede. Grunnen til at de har undersøkt denne gruppen er ideen om at disse har mest å tjene på å være «på trygd», siden de har lavest inntekt. Men interessant nok, finner forskerne at personer i denne gruppen oftere er i jobb i generøse velferdsstater enn i mindre generøse velferdsstater (Van der Wel m.fl., HiOA, 2011).
Vi er en nasjon av trygdebeist, som ligger i sofaen og bruker nordsjøoljen som dipp til potetgullet.
Tross en rekke fakta som påpeker det motsatte, blir den dominerende historien i artiklene, og i de gjenfortalte norske versjonene, at ungdom er late og at vi har for rause og passiviserende velferdsordninger: Vi er en nasjon av trygdebeist, som ligger i sofaen og bruker nordsjøoljen som dipp til potetgullet.
At usannheter presenteres som fakta i avisene er ikke bare problematisk fordi det sprer feil oppfatninger av hvordan virkeligheten egentlig ser ut. Det gir oss også et dårlig utgangspunkt for å diskutere de problemene vi faktisk burde ta tak i.
Som for eksempel problematikken knyttet til en todelt økonomi, hvor oljebransjen er i ferd med å støvsuge andre bransjer for kompetent arbeidskraft, på grunn av det høye lønnsnivået olja kan tilby. Eller at Stavanger sliter med å rekruttere førskolelærere, fordi ingen med førskolelærerlønn har råd til å komme inn på boligmarkedet i oljehovedstaden. At en milliardær som har bygget sin formue på underbetalte renholdere ved hotellene sine og på å være hushai i hovedstaden, har slike oppfatninger, overrasker ikke. Men en minister fra det mest oljeentusiastiske partiet bør prioritere bekymringene sine litt hardere.
Innlegget er tidligere trykket i NITO Refleks.