Den frihetlige sosialistiske tradisjonen springer ut av en forståelse av mennesker som aktive, selvutviklende og frihetssøkende dyr, og innebærer et politisk prosjekt for å eliminere og skifte ut de eksisterende institusjoner som forhindrer at menneskene får utfolde seg. Den frihetlige sosialismen vokste ut av radikal opplysningstidstenkning og den tidlige sosialistbevegelsen på 1800-tallet, og dekker, etter min mening, de beste delene av marxismen og anarkismen. Jeg tror det er den moderne verdens mest lovende politiske tankeretning.

Historien
I likhet med alle ting som har en historie, er anarkisme og marxisme begreper som ikke egentlig lar seg definere – det finnes alltid en gruppe eller tenker som bruker disse merkelappene, men som bryter med enhver definisjon man har laget seg. En måte å løse dette problemet på er å komme opp med en definisjon som er så løs at den dekker alt vi vil det skal romme. En annen metode er å utvikle en definisjon på det vi først og fremst er interessert i å forstå, evaluere og eventuelt videreføre og utvikle. Her virker den siste tilnærmingen best.

Den frihetlige sosialismen vokste ut av radikal opplysningstidstenkning og den tidlige sosialistbevegelsen på 1800-tallet, og dekker, etter min mening, de beste delene av marxismen og anarkismen.

Hva marxister angår, inkluderer jeg de retningene som motsatte seg statssosialismen og ettpartidiktaturene vi kjenner så altfor godt, som så for seg sosialismen som et fritt statsløst samfunn styrt fra bunnen og opp gjennom et nettverk av autonome råd, og som så en sosialistisk revolusjon som noe som måtte være folkets eget verk. Tenkere som Karl Marx selv [1], Rosa Luxemburg, Anton Pannekoek med flere passer inn i denne retningen.

Det er vanskeligere å gjøre et klart skille innenfor anarkismen, fordi denne tradisjonen vanligvis har vært mye løsere definert – fra Pierre-Joseph Proudhon til Mikhail Bakunin til Leo Tolstoj og såkalte «anarko-kapitalister», men også tidligere radikalere som motsatte seg staten, for eksempel William Godwin og Max Stirner. Hvis vi derimot forankrer oss i den anarkismen som i over 100 år har stått sterkt i radikale arbeider- og andre folkelige bevegelser over hele verden [2], og som ikke minst har vært innflytelsesrik på den nye demokratibevegelen [3] – de verdensomspennende oppstandene vi har sett de siste åra, fra den Arabiske våren til 15M bevegelsen, Indignadosene og Occupy – får vi et langt mer håndfast og interessant bilde [4].

Denne formen for anarkisme oppstod i den tidlige sosialistbevegelsen i den Første Internasjonalen, med Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin som sine viktigste lederskikkelser, og var påvirket av blant andre Marx [5]. Denne klassiske anarkismen har mye til felles med frihetlig marxisme: en generell materialisme, en rasjonalistisk tilnærming til å forstå og endre sosiale institusjoner, og en selvforståelse som inkluderer at deres ideer naturlig springer ut av, og er de mest passende ideene for, arbeiderbevegelsene som oppstår under kapitalismen.

Frihet er noe som realiseres gjennom et kollektiv som er strukturert på en fri, lik og virkelig demokratisk måte.

Denne tradisjonen skiller seg fra mye, men langt fra all, marxisme [6]. Men viktigere enn disse forskjellene er kjernen de deler: et engasjement for alle menneskers frie selvutvikling, og en forståelse av individuell frihet som noe som etableres, økes og sikres gjennom et fritt samfunn. Den frihetlige sosialismen står også for en kritikk av både statlig og kapitalistisk styre av samfunnet, og jobber mot en omforming av samfunnets grunnleggende økonomiske og politiske institusjoner gjennom sosial revolusjon. Jeg skal si litt om hver av disse.

Sosiale vesner
Marx, Bakunin og deres meningsfeller verdsetter menneskers frie selvutvikling og utfoldelse, med menneskelig frihet forstått som selvstyre [7]. De bygger på premisset at mennesker er sosiale og aktive vesener. Mennesker er aktive i den forstand at vi hele tiden, på et utall forskjellige måter, aktiverer våre krefter for å tilfredsstille våre behov, og i denne prosessen utvikler vi nye krefter og nye behov, i en kontinuerlig, pågående livsprosess. Mennesker er sosiale i den forstand at vi er en dyreart som av natur etablerer, deltar i, og lever innenfor et nettverk av sosiale relasjoner – vennskap, familier og slektsforhold, økonomiske institusjoner, og så videre. Gjennom denne livsprosessen former mennesker de sosiale relasjonene og strukturene vi lever innenfor, og disse former oss.

Enten så styrer du ditt eget liv, eller så gjør noe eller noen andre det.

Når vi forstår mennesker som essensielt aktive vesener blir et ideal om frihet som selvstyre mer konkret: En fri person er en person som styrer sin egen aktivitet. Og når vi forutsetter at mennesker av natur lever i grupper – ikke som en tilfeldig samling separate atomer – får vi en forståelse av hva slik frihet for alle forutsetter. Siden våre livsprosesser, selvutvikling og utfoldelse er sterkt påvirka av de sosiale forholdene og institusjonene vi er del av og omringes av, følger det at vi selv må styre disse relasjonene og institusjonene hvis vi virkelig skal styre våre egne liv. Frihetlige sosialister ønsker et samfunn der alle kan delta på lik linje i styringen av våre sosiale forhold og institusjoner, og dermed vårt sosiale liv og selvutvikling.

Frihet er dermed noe som realiseres gjennom et kollektiv som er strukturert på en fri, lik og virkelig demokratisk måte – i motsetning til ufrie kollektiver som stater og private selskaper. Som Bakunin skrev:

«Man completely realizes his individual freedom as well as his personality only through the individuals who surround him, and thanks only to the labor and the collective power of society. Without society he would surely remain the most stupid and the most miserable among all the other ferocious beasts…. Society, far from decreasing his freedom, on the contrary creates the individual freedom of all human beings. Society is the root, the tree, and liberty is its fruit.» [8]

Positiv og negativ frihet
Rammes ikke en slik definisjon av frihet av Isaiah Berlins bekymring for at såkalte «positive» frihetsbegreper leder til en situasjon der folk kan tvinges – av staten, partiet, kirken, eller lignende – til å være frie [9]? Berlins argument kan oppsummeres som følger: Å være fri i negativ forstand betyr at man har en rekke uhindrede muligheter; å være fri i positiv forstand betyr at man lever og handler på en viss måte – for eksempel selvstyrt framfor styrt av andre. Hvis frihet handler om hvordan man lever er det i prinsippet mulig at noe eller noen andre vet hvordan man oppnår dette bedre enn jeg. Da kan en hver person som veit hva frihet består i bedre enn jeg gjør, tvinge meg til å leve og handle på den rette, frie, måten og dermed tvinge meg til å være fri [10].

Berlins argument feiler fullstendig overfor det frihetsbegrepet jeg skisserer som den frihetlige sosialismens grunnlag.

Berlins argument feiler fullstendig overfor det frihetsbegrepet jeg skisserer som den frihetlige sosialismens grunnlag. Hvis frihet forstås som selvstyre, forutsetter dette selvfølgelig at en fri person styrer sin egen livsførsel. Hvis noe annet eller noen andre så tvinger en person til å handle på en spesifikk måte, er dette nødvendigvis et brudd på denne personens selvstyre. Enten så styrer du ditt eget liv, eller så gjør noe eller noen andre det. Og hvis noe eller noen andre styrer det, er du ikke lenger fri.

Men hva om vi forutsetter at en annen person eller institusjon (kirken, staten, partiet eller lignende) er det «virkelige jeg», og at alle dennes handlinger dermed virkelig er mine? Hvis dette premisset aksepteres, kan ingen av denne institusjonens handlinger mot meg kan anses som (ytre) tvang lenger. I noen av de verre stalinistiske forsøkene har man forsøkt å identifisere arbeiderklassen med partiet for å rettferdiggjøre at sistnevnte i realiteten styrer staten på vegne av førstnevnte.

Mot denne formen for stalinisme virker Berlins argument igjen. Men da ikke som kritikk av det «positive» frihetsbegrepet, men mot en helt spesiell antakelse om forholdet mellom individer og partiet eller staten. Den forsøkte kritikken av et positivt frihetsbegrep forsvinner fullstendig [11]. Frihetlige sosialister som bygger en kritikk av statlig makt og kapitalmakt på samme frihetlige grunnlag, ville aldri akseptert et slikt likhetstegn mellom folket og partiet eller staten.

Del to: Hvorfor staten må oppløses.
Det er soleklart at den frihetlige sosialistiske tradisjonen fullstendig benekter at en stat eller annen organisasjon kan kreve å representere det «virkelige jeg». I sine tidligste journalistiske arbeider, for eksempel, kritiserer Marx alle juridiske begrensninger på pressens frihet som en politisk fraksjons angrep på en annen. Han angriper argumentene som legges fram for Preussens presselovgivning, insisterer på at sensur av pressen perverterer den som institusjon, har katastrofale virkninger for samfunnets ånd, og er fundamentalt inkompatibelt med et samfunns frihet, uavhengighet og politiske modenhet. Han hevder videre at pressefriheten er et positivt gode i seg selv, en manifestasjon av frihetens idé, og at den er essensiell for å sikre kritikk, og rasjonell kollektiv diskusjon, av politiske aktører og institusjoner [12].

Kritisk tradisjon
De tidlige frihetlige sosialistene sloss for det vi i dag anser som grunnleggende menneskeretter: likhet for loven, religionsfrihet, sekularisering (forstått som religiøs nøytralitet) av offentlige institusjoner, samt pressefrihet, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, og fulle friheter for overbevisning – inkludert full religiøs toleranse. Disse var ikke bare viktige i et undertrykkende kapitalistisk samfunn, de var essensielle for den frie framtida de så for seg.

De tidlige frihetlige sosialistene sloss for det vi i dag anser som grunnleggende menneskeretter.

Disse forpliktelsene ledet til krass kritikk av den autoritære statssosialistiske praksis til for eksempel Bolsjevikene i Russland. Dette er godt kjent i anarkistenes tilfelle, med blant andrePeter Kropotkin, Emma Goldman og Rudolf Rocker. Men det er mindre kjent at det samme var tilfellet blant mange marxistiske sosialister, inkludert Rosa Luxembourg [13], Anton Pannekoek [14], Herman Gorter [15], Karl Korsch [16], Otto Rühle [17] og Paul Mattick [18]. De kritiserte blant annet bolsjevikenes angrep på presse- organisasjons- og ytringsfriheten, oppbyggingen av et sentralisert og mektig hemmelig politi, og ikke minst deres autoritære organisasjonsformer og hvordan de konsentrerte samfunnsmakta om en mektig, sentralisert stat og partimaskineri, istedenfor i lokale, deltakende demokratiske arbeider- og lokalråd.

Dette siste punktet bringer opp det mer generelle spørsmålet om forholdet mellom staten og en fri framtid. Både frihetlige sosialister og statssosialister mente det fremtidige sosialistiske samfunnet måtte være statsløst. Statssosialistene skiller seg fra frihetlige sosialister i den grad førstnevnte tror veien til sosialismen går gjennom staten, ved at et sosialistisk parti tar makta gjennom valg, kupp, eller på annen måte, og dette partiet forandrer, enten raskt eller fort, det kapitalistiske samfunnet til et sosialistisk samfunn. Staten vil så eventuelt (blir vi lovet) visne bort. Frihetlige sosialister tror på sin side det er håpløst å prøve å nå et slikt mål først og fremst gjennom å fange og utøve statsmakt.

Marx og Bakunin
Noen mener at splittelsen mellom statssosialister og frihetlige sosialister springer ut av en tidlig uenighet mellom Marx og Bakunin. Ifølge denne tolkningen var Marx en statssosialist som så veien til sosialisme gjennom sosialistpartiets erobring av den eksisterende staten, mens Bakunin var en frihetlig sosialist som trodde dette var et katastrofalt feilsteg, og i stedet anbefalte organisering av folkelige bevegelser – spesielt arbeider- og bondeorganisasjoner – som skulle holde seg utenfor, og i motsetning til, ethvert statsmaskineri. Denne tolkningen virker troverdig blant annet på grunn av flere feillesninger av Marx. For eksempel bruker Marx ordet «parti» til å referere til løse politiske grupperinger og historiske bevegelser heller enn en spesiell type organisasjon, slik det brukes i dag [19].

Både frihetlige sosialister og statssosialister mente det fremtidige sosialistiske samfunnet måtte være statsløst.

Det er sant at Marx lenge så for seg at en sosialistisk revolusjon ville begynne med innføringen av allmenn stemmerett, og at det store flertallet av befolkningen i utviklede land, proletariatet, ville bruke den nyfunne makta til å omforme samfunnet etter deres ønsker og interesser [20]. Dette var et mildt sagt optimistisk bilde, men vi må huske at allmenn stemmerett aldri hadde eksistert før. Etter Pariserkommunen i 1871 skiftet Marx mening: heller enn å gå gjennom det eksisterende statsmaskineriet, måtte arbeiderne bygge sine egne institusjoner utenfor den eksisterende staten slik Pariserkommunen gjorde, og disse nye institusjonene ville ta over og omforme tidligere statlige funksjoner og drive gjennom den sosiale revolusjonen [21].

Bakunin, Marx’ fremste samtidige kritiker på dette området, så ikke ut til å merke seg at Marx skiftet mening. En av grunnene kan være en terminologisk forskjell: Marx brukte ordet statenfunksjonalistisk, enhver institusjon som oppfyller enkelte funksjoner kan med rette kalles en stat, mens Bakunin brukte ordet i mer konkret forstand, der staten refererer til en eller en gruppe konkrete institusjonsformer[22]. Siden Pariserkommunen oppfyller enkelte statslignende funksjoner regnes det som en stat etter Marx sin definisjon, men fordi den var en svært annerledes institusjon enn moderne stater, regnes den ikke som stat etter Bakunins definisjon. Det som derimot er klart er at både Marx og Bakunin anså Pariserkommunens tilnærming som den riktige etter 1871, og at de hadde en liknende forståelse av hva denne bestod i. [23]

Selv om Bakunins kritikk ikke biter på Marx, står hans advarsel om statssosialismen som det «røde byråkratiet» i lys av erfaringene fra det forrige århundret – en kritikk som den frihetlige sosialistiske tradisjonen har videreført. La oss derfor se på kritikken frihetlige sosialister retter mot staten i mer konkret forstand – for eksempel i betydningen av en sentralisert og hierarkisk maktkonsentrasjon som kontrollerer militæret, politiet, og samfunnets lover og regler. [24]

Kimen i problemet er at staten er en massiv konsentrasjon av sosial makt ovenfor og utenfor samfunnet som helhet.

Maktkonsentrasjon
Hva er det som er feil med staten? Kimen i problemet er at staten er en massiv konsentrasjon av sosial makt ovenfor og utenfor samfunnet som helhet. Denne makta er konsentrert i hendene på et lite fåtall individer, og utøves ovenfra og ned på resten av befolkningen. De som ikke adlyder straffes på et utall forskjellige måter avhengig av hvor og når dette skjer, enten det er trusler, utskjelling, oppsigelse, fengsling, bøter, tortur, drap, og så videre.

At slik tvang ovenfra og ned står i motsetning til folks selvstyre er åpenbart, og i den grad vi verdsetter frihet forstått som selvstyrt aktivitet, følger det at staten i seg selv er noe som må forsvinne i et fritt samfunn til fordel for en organisering av samfunnets krefter gjennom alle dets medlemmer fra bunnen opp.

Ikke bare er statens eksistens i seg selv et problem for innbyggernes frihet, slike hierarkier av makt og velstand impliserer interessemotsetninger. Og disse leder til sosiale splittelser og konflikter mellom de som sitter på makta, velstanden og privilegiene i samfunnet, og de som ikke gjør det. En liten minoritet som de facto monopoliserer makt, velstand og privilegier bruker ikke disse i interessene til folk flest med mindre de må – de bruker dem heller for seg og sine. Riktignok har moderne stater gjennomgått en serie reformer som tvinger dem til å være litt mer påvirkelige av folk flest sine ønsker og behov via for eksempel innføringen av allmenn stemmerett og legaliseringen av en form for direkte aksjon – streik.

En liten minoritet som de facto monopoliserer makt, velstand og privilegier bruker ikke disse i interessene til folk flest med mindre de må.

Men disse reformene endrer på ingen måte statens vesen. Staten er og forblir en konsentrasjon av makt på toppen hos en liten minoritet med interesser som nødvendigvis er annerledes enn, og i motsetning til, det store flertallets.

Og staten er alt annet enn nøytral når det kommer til slike interessekonflikter i samfunnet generelt. Historisk sett er staten nødvendig for å opprettholde og beskytte overklassers fortsatte dominans over sine undersåtter, og sentralisert statsmakt oppsto og omformes gjennom historien nettopp for å fylle denne funksjonen – noe som har vært kjent siden Adam Smith:

«Civil government, so far as it is instituted for the security of property, is in reality instituted for the defence of the rich against the poor, or of those who have some property against whose who have none at all.» [25]

Denne grunnleggende innsikten gjelder ikke bare for slavesamfunn og føydalsamfunn, men også for dagens kapitalisme.

Del tre: Hvorfor kapitalismen er ufri.
Dagens rådende ideologi gir oss en motsetning: på den ene siden det frie enkeltmennesket i det frie marked med hans eller hennes isolerte selvbestemte valg; på den andre siden staten og den begrensing og tvang den utøver over slike individer. Det skal visstnok være en konflikt mellom disse – det «frie markedet» mot den autoritære staten – og en politikk fundert i individuelle menneskers frihet må stå sammen med de frie markeder, mot statlig styring, regulering og kontroll.

Dette bildet ignorerer mange ting, blant annet de nære forbindelsene og mange overlappene mellom toppene i staten og toppene i næringslivet. Det ignorerer også faktumet at såkalte frie kapitalistiske markeder ikke er noe naturlig gitt, men en historisk nyvinning som i all hovedsak har blitt tvunget gjennom av mektige sentraliserte stater [26]. Førkapitalistiske markeder oppstår, ifølge antropologen David Graeber, også i all hovedsak som en bivirkning av statlige administrative systemer (i hvert fall i det nære østen). Senere blir pengebaserte markeder – der varer byttes for penger basert på abstrakte verdier, istedenfor kompliserte sosiale nettverk bygget rundt former for gjeld, fort en del av et voksende statlig-militært-slaveri kompleks som sprer disse utover gjennom erobring [27].

Stat og marked
Det er ingen motsetning mellom staten og kapitalismen. Snarere tvert imot, staten er en nødvendig betingelse for kapitalismen. Staten er, nå som før, en opprettholder av elitens herredømme over samfunnet og det store flertallet i det. I den moderne verden betyr dette herredømmet til kapitalismen og kapitalister. Hva består dette herredømmet i?

Det er ingen motsetning mellom staten og kapitalismen.

I enhver arbeidsprosess produserer mennesker samtidig både en gitt vare eller tjeneste, og de sosiale forholdene de produserer dem under. Produksjon under kapitalismen produserer og reproduserer kapitalistiske sosiale forhold. Disse forholdene blir en fremmed makt ovenfor, og tilsynelatende uavhengig av, arbeiderne som (re)produserer dem. Kapitalister kan kun forbli kapitalister hvis de holder seg i konkurransen mot de andre, og for å gjøre dette må de maksimere profitt på enhver måte de kan. Arbeidere, hvis de skal ha en lønn å leve av, må på sin side arbeide under kapitalens herredømme og dermed, gjennom arbeidet de gjør, produsere, reprodusere og styrke disse uavhengige kreftene utenfor og ovenfor dem.

Kreftene og tendensene kapitalistiske sosiale forhold skaper er mange og sterke. De inkluderer en konstant driv til å maksimere profitt og øke produksjon uavhengig av konsekvensene, et press nedover på lønninger og arbeidsforhold, periodiske økonomiske kriser og massive miljøødeleggelser, for å nevne noen. Folk flest har ingen betydelig innflytelse over disse tingene.

På samme måte har folk flest ingen rolle i å bestemme hvorvidt lønnsomme bedrifter skal legges ned eller flyttes til utlandet, hvorvidt profitten skal konsentreres i hendene på et fåtall eiere og gjemmes i skatteparadis, eller hvorvidt verdiene vi produserer skal investeres i langsiktige og bærekraftige industrier eller gambles på aksjemarkedet. Dette er en spesiell form for upersonlig dominans: både arbeidere og kapitalister domineres av upersonlige krefter som de sosiale forholdene de er del av skaper og består i. Og folk må følge reglene som staten og kapitalismen legger ned. Alle som ikke gjør det møtes med en eller flere av de negative konsekvensene som har blitt nevnt i diskusjonen av staten ovenfor.

Dominans og fremmedgjøring
Men kapitalismen kjennetegnes også av langt mer personlige former for dominans. Arbeidsprosessen underlagt kapitalen, likesom under staten, styres av krefter utenfor og ovenfor arbeideren. Dermed blir arbeidet, for å sitere Marx: «noe utvendig for arbeideren, noe som ikke hører til hans vesen, han stiller seg ikke positivt til arbeidet, men negativt, (…) han utvikler ikke noen fri fysisk og åndelig energi, men avkrefter sitt legeme og ruinerer sin ånd.» Slikt arbeid er derfor «ikke frivillig, men tvunget, det er tvangsarbeid».

Både arbeidere og kapitalister domineres av upersonlige krefter som de sosiale forholdene de er del av skaper og består i.

Derfor, skriver Marx videre «kommer arbeidets fremmedhet for arbeideren til uttrykk i at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke tilhører ham, (…) men en annen. På samme måte som den menneskelige fantasis, den menneskelige hjernes og det menneskelige hjertes egenvirksomhet i religionen virker på mennesket uavhengig av individet, det vil si som en fremmed, guddommelig eller djevelsk makt, er heller ikke arbeiderens virksomhet hans egen virksomhet. Den tilhører en annen, den er hans tap av seg selv. [28]»

Både den upersonlige dominansen implisitt i kapitalforholdet, og en arbeidsprosess styrt av krefter og imperativer utenfra og uavhengig av arbeiderne, er tilfeller hvor menneskers frihet som selvstyrte knuses av en ytre makt. Når man, for å sitere Marx nok en gang, «forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. [29]»

Klassedeling og konflikt
Menneskers frihet og selvstyre knuses dermed av ytre makter også på arbeidsplassen, både i kapitalistiske og statlige bedrifter. Her styres arbeidets målsettinger, planlegging og utførelse først og fremst av ledere og andre byråkrater. Dette problemet har forsterket seg etterTaylorismens utbredelse på 1900-tallet. Dette er en metode for planleggingen av produksjon som nettopp går ut på å flytte så mye ferdighet, kompetanse og selvstyre som mulig fra arbeidsplassen og arbeidere selv [30] til en liten planleggingselite.

Menneskers frihet og selvstyre knuses dermed av ytre makter også på arbeidsplassen, både i kapitalistiske og statlige bedrifter.

I tillegg til dette impliserer kapitalismens sosiale forhold en klassedeling og klassekonflikt. Kapitalister og arbeidere, akkurat som store godseiere og bøndene deres, har motstridende objektive interesser. Igjen har vi et klart fåtallsstyre der kapitalismens økonomiske institusjoner styres av en liten minoritet som sitter igjen med størstedelen av samfunnets makt, velstand og privilegier. Dette inkluderer ikke bare kapitalistene og toppsjefene, det inkluderer også et relativt privilegert lag av ledere og mellomledere – den såkalte koordinatorklassen [31] – som har og utøver makt over arbeiderne som jobber under dem. Under statssosialismen forsvinner riktignok kapitalistklassen, men koordinatorklassen forblir, og den fortsetter å dominere og kontrollere arbeidslivet.

Men det moderne samfunnet, kapitalismen, staten, er ikke bare det negative problemet vi står ovenfor, det er også den positive muligheten vi har for å gjøre noe med dem. I sine klassemotsetninger og den klassekampen disse fører til, produserer det moderne samfunnet også den virkelige bevegelsen, den aktive kraften, som fører til dets oppløsning. Staten og kapitalismen blir ikke holdt opp og vurdert ut fra abstrakte prinsipper, regler eller idealer. Marx og Bakunin begynner med en deskriptiv forståelse av det moderne samfunnet og de mulighetene, kreftene og begrensningene dette innebærer, for så å finne ut av hvordan vi best kan handle for å bevege samfunnet i den beste av de tilgjengelige retningene.

Alternativ organisering
Både Marx og Bakunin tror at kapitalismen genererer en sosial klasse og kraft – arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen [32] – som kan bytte ut staten og kapitalen med et fritt sosialistisk samfunn styrt fra bunnen opp. Det er i lys av denne muligheten, med den større friheten og menneskelige utviklingen og utfoldelsen den vil bringe med seg, at det moderne samfunnet kommer til kort. Men finnes det et slikt alternativ?

Det er i lys av denne muligheten, med den større friheten og menneskelige utviklingen og utfoldelsen den vil bringe med seg, at det moderne samfunnet kommer til kort.

Selvfølgelig finnes det et alternativ. Kapitalismen har bare eksistert noen hundre år. Før det har det eksistert mange forskjellige samfunnsformer der mennesker levde veldig annerledes. Det er ingen grunn til å anta at kapitalismen er magisk annerledes. Istedenfor et samfunn som domineres av staten og kapitalen, kunne vi hatt et samfunn som styres fra bunnen opp gjennom lokalråd i nærmiljøet og arbeiderråd som styrer arbeidsplasser. Disse samles i føderasjoner og planlegger økonomien sammen. Jeg har diskutert den mest lovende modellen for dette et annet sted [33]. Uten å gå i detalj kan vi si at en slik samfunnsordning klart unngår at vi domineres av kalde og upersonlige markedskrefter, og at vi styres av en liten elite på toppen av et uansvarlig hierarki.

Hvis vi aksepterer at det finnes slik en kraft og dermed et potensial for samfunnsomveltning, og hvis vi aksepterer den frihetlige sosialistiske kritikken av staten og kapitalismen, blir det neste naturlige spørsmålet hvordan kan en slik omveltning skje, og hva kan vi gjøre for å bidra til at den gjør det?

Del fire: Revolusjon.
Det er flere spørsmål forskjellige retninger innenfor den frihetlige sosialistiske tradisjonen har svart på forskjellige måter. Er politiske partier et brukbart redskap som del av en revolusjons- og/eller reformprosess? Hvis ja, hvordan bør disse forholde seg til arbeider- og bondebevegelser? Bør disse bevegelsene sikte etter politisk nøytralitet eller bygge på eksplisitte revolusjonære forpliktelser? Bør man ha mer spesialiserte politiske grupperinger ved siden av bredere organisasjoner, eller ikke? Og det finnes mange flere. Dette er spørsmål som krever praktiske svar. Men vi kan ikke anta at disse spørsmålene har absolutte svar, eller at de i det hele tatt kan besvares uten å se nøye på den konkrete konteksten vi stiller dem i.

Revolusjon som prosess
Uansett hvilke svar man gir til disse spørsmålene, og uansett hvilke svar som viser seg å være de beste, er det to ting det er viktig å understreke når det kommer til en frihetlig sosialistisk revolusjon. For det første er det viktig å tenke på revolusjon som en prosess som innebærer ikke bare en spredning av kunnskap og bevissthet, men også et antall andre viktige aspekter ved revolusjonær praksis, som utviklingen av våre evner, krefter og behov. For det andre er det viktig at de organisasjonene og bevegelsene vi bygger for å kjempe innenfor dagens samfunn, prefigurerer den endringen vi ønsker å se i verden – det vil si at de bærer i seg nettopp de verdiene, relasjonene og strukturene vi ønsker å se i en fremtidig samfunnsutvikling (i den grad dette er mulig).

Det ser ut til å være tre hovedmåter å tenke på en revolusjon: som en hendelse, som en serie brudd og som en pågående prosess.

Det ser ut til å være tre hovedmåter å tenke på en revolusjon: som en hendelse, som en serie brudd og som en pågående prosess. Man kan tenke på revolusjon som en stor enkelt hendelse – typisk overtakelsen av det eksisterende statsmaskineriet for så å bruke dette maskineriet til å forandre resten av samfunnet fra toppen ned. Revolusjon kan også tenkes som en serie midlertidige utbrudd – uten langvarige, folkelige organisasjoner – som enten angriper eller organiserer utenfor det eksisterende samfunnet. Dette gjøres på en slik måte at deltakerne utvikler sine egne evner til å leve og handle på nye måter, sin bevissthet og sine behov og mål, slik at det gamle samfunnet til slutt rakner og det nye gror frem.

Til slutt kan man tenke på revolusjon som en pågående prosess der man skaper folkelige bevegelser som kjemper for spesifikke reformer innenfor det eksisterende samfunnet på en slik måte at de både (1) utvikler deltakernes krefter til å handle og leve på mye måter, deres behov, mål og bevissthet, og (2) bygger opp konkrete institusjoner til å ta over styringen av samfunnet fra kapitalister, landeiere og staten. Denne siste virker for meg klart best.

Viktig erfaring
Det er viktig å motstå fristelsen å redusere den revolusjonære prosessen til en enkelt faktor, for eksempel bevissthet forstått hovedsakelig som teoretisk kunnskap. Ingen mengde teoretisk kunnskap eller forståelse er tilstrekkelig til å omforme samfunnet. For å gjøre dette trengs det i tillegg sosiale aktører med de evnene og kreftene. Folk som kan organisere seg langs horisontale linjer og på deltakende demokratiske måter, som kan organisere andre, som har de rette vanene og erfaringene til å løse problemer som oppstår, og som ikke minst føler et reelt behov for å organisere og leve på disse måtene framfor de som dominerer samfunnet i dag.

Et abstrakt løfte om frihet i framtida er noe helt annet enn den friheten du allerede så smått har følt og smakt.

Teoretisk kunnskap er ikke tilstrekkelig for noen av disse essensielle faktorene. Teoretisk kunnskap og samfunnsforståelse har riktignok roller å spille, poenget mitt er bare at en revolusjon er avhengig av mye mer. Å tenke abstrakt at man vil ha andre vaner og tendenser er noe helt annet enn faktisk å ha utvikla dem. Å ville være flink til å organisere folk på en viss måte er noe helt annet enn faktisk å ha blitt flink til det. Et abstrakt løfte om frihet i framtida er noe helt annet enn den friheten du allerede så smått har følt og smakt. Og dette er ting som kun utvikles gjennom korrekt og konkret praksis.

Der er derfor prefigurering er et så viktig spørsmål. Kort sagt går prefigurering ut på å plante framtidas frø i dagens jord ved at man prøver, så godt man kan og så langt det er mulig, å forme organisasjonene sine slik man ønsker at framtida skal se ut. Praksisen disse organisasjonene dermed realiserer vil da utvikle ikke bare medlemmenes forståelse av samfunnet, seg selv, og sine krefter og muligheter, de vil også konkret lære folk å organisere på nye måter, de endrer folks vaner og tendenser, og de gir folk virkelig erfaring av frihet, likhet og brorskap.

Horisontal organisering
Det er også andre grunner til at prefigurering er viktig. For det første, hvis et sentralt lederskap skiller seg ut fra en organisasjons øvrige medlemskap og utøver makt over resten, skapes en splittelse mellom en liten minoritet som sitter på den virkelige makta og det store flertallet. Dette blir en grobunn for interessemotsetninger mellom det privilegerte byråkratiet og resten av medlemsmassen. I tillegg er det mye lettere å drepe, fengsle, bestikke, korrumpere og kooptere en håndfull sentrale ledere enn en hel bevegelse eller organisasjon – noe sosialdemokratiets historie har vist gang på gang. Hvis en organisasjon eller bevegelse er avhengig av et sentralt lederskap for å fungere, blir den mye mer sårbar for disse tingene.

Historien har vist at revolusjonære organisasjoner har en tendens til å omforme samfunnet i sitt eget bilde.

For det tredje har historien vist at revolusjonære organisasjoner har en tendens til å omforme samfunnet i sitt eget bilde. Et revolusjonært parti som styres av et lite og mektig byråkrati skaper et samfunn som likner partiet – med en liten minoritet på toppen som sitter på størstedelen av samfunnets makt, velstand og privilegier [34]. Et slikt parti kan ikke annet fordi det mangler de praktiske ferdighetene. En organisasjon kan ikke skape en ny struktur medlemmene aldri har erfart eller praktisert, og selv om den kunne det ville slik en ny struktur vanskelig vare, fordi medlemmene mangler de riktige erfaringene og ferdighetene som trengs for å etablere og ivareta alternative institusjonsformer.

Ikke minst er det lite troverdig at et byråkrati på toppen kommer til å handle mot sine interesser og gi makta til massene hvis de kan beholde den selv. Hvis det er en ting det forrige århundrets forsøkte revolusjoner har lært oss, så er det det.

——

[1] Marx døde lenge før Sovjetunionen og de andre ettpartistatene oppsto, men han gikk i rette med de som i hans egen tid mente en liten revolusjonær elite måtte erobre den eksisterende staten og slik innføre en form for sosialisme, for eksempel Blanqui.

[2] Schmidt, M. 2013. Cartography of Revolutionary Anarchism. Oakland: AK Press.

[3] Se spesielt Graeber, D. «Occupy Wall Street’s anarchist roots» her: http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2011/11/2011112872835904508.html og gjerne også Graeber, D. 2009. Direct Action: An Ethnography. Oakland: AK Press, Graeber, D. 2013. The Democracy Project: A History, A Crisis, A Movement. London: Allen Lane, og Sitrin, M. og Azzellini, D. 2014. They Can’t Represent Us: Reinventing Democracy from Greece to Occupy. London: Verso.

[4] Den følgende diskusjonen tar mye fra Schmidt, M. og van der Walt, L. 2009. Black Flame: The Revolutionary Class Politics of Anarchism and Syndicalism (Counter-Power, Volume 1). Oakland: AK Press, spesielt kapittel 2. Dette er også den beste introduksjonen til anarkismen jeg veit om.

[5] Bakunin påpekte selv gang på gang hvor verdifull han mente blant annet Marx sitt økonomiske arbeid var sosialistbevegelsen, og utførte selv den første oversettelsen av Kapitalen til russisk – alt dette på tross av deres personlige hat for hverandre og deres politiske forskjeller (som jeg skal komme tilbake til nedenfor).

[6] Andre ting som skiller disse anarkistene fra mange marxistiske bevegelser inkluderer anarkistenes tro på at bønder, lik arbeidere, er en virkelig revolusjonær klasse og kraft; et fokus på motkultur; og en komplett avvisning av politiske partier som brukbare midler til reform og revolusjon. Jeg skal komme tilbake til noen av disse forskjellene nedenfor, men det er en debatt som bør legges død med en gang: etter hundre år med revolusjoner ledet av bønder i land som Mexico, Russland, Kina og Spania, pågående radikale bondebevegelser i blant annet Asia og Sør-Amerika, og ikke minst to av de mest inspirerende revolusjonære samfunnene – Spania på trettitallet og dagens Chiapas – er det klart at bønder har vært, og dermed trivielt kan være, en revolusjonær kraft.

[7] Funn i moderne psykologi, spesielt arbeidet innen «Self-Determination Theory» gir sterk støtte til ideen om at menneskers selvstyre og følelsen derav er et viktig menneskelig behov.

[8] Se Bakunins “Man, Socety, and Freedom” her: http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/1871/man-society.htm

[9] Se Berlin, I. “Two Concepts of Liberty”, I Berlin, I. 2002. Liberty. Oxford: Oxford University Press.

[10] Se Geuss, R. “Freedom as an Ideal” I Geuss, R. 2005. Outside Ethics. Princeton: Princeton University Press, s. 69.

[11] Se Geuss, ibid, s. 70.

[12] Se for eksempel artiklene om pressefrihet her:http://www.marxists.org/archive/marx/works/1842/free-press/index.htm

[13]  Se for eksempel «Leninism or Marxism» her: https://www.marxists.org/archive/luxemburg/1904/questions-rsd/index.htm og «The Russian Revolution» her: https://www.marxists.org/archive/luxemburg/1918/russian-revolution/index.htm

[14] Se for eksempel «World Revolution and Communist Tactics» her:http://www.marxists.org/archive/pannekoe/tactics/, «The New Blanquism» her:http://www.marxists.org/archive/pannekoe/1920/blanquism.htm, «State Capitalism and Dictatorship» her:  http://www.marxists.org/archive/pannekoe/1936/dictatorship.htm og «Why Past Revolutionary Movements Have Failed» her:http://www.marxists.org/archive/pannekoe/1940/revo.htm

[15] Se for eksempel «Open Letter to Comrade Lenin» her: http://www.marxists.org/archive/gorter/1920/open-letter og «The World Revolution» her:http://www.marxists.org/archive/gorter/1923/world-revolution.htm

[516] Se for eksempel «Position on Russia and the Communist Party» her:http://www.marxists.org/archive/korsch/1935/position.htm, «The Marxist Ideology in Russia» her: http://www.marxists.org/archive/korsch/1938/marxist-ideology-russia.htm, og «State and Counterrevolution» her: http://www.marxists.org/archive/korsch/1939/state-counterrevolution.htm,

[17] Se for eksempel «Moscow and Ourselves» her:http://www.marxists.org/archive/ruhle/1920/moscow-and-ourselves.htm, «The Revolution is Not a Party Affair» her: http://www.marxists.org/archive/ruhle/1920/ruhle02.htm, «From the Bourgeois to the Proletarian Revolution» her:http://www.marxists.org/archive/ruhle/1924/revolution.htm og »The Struggle Against Fascism Begins with the Struggle Against Bolshevism» her:http://www.marxists.org/archive/ruhle/1939/ruhle01.htm.

[18] Se for eksempel «Luxembourg versus Lenin» her: http://www.marxists.org/archive/mattick-paul/1935/luxemburg-lenin.htm, «The Masses & the Vanguard» her:http://www.marxists.org/archive/mattick-paul/1938/mass-vanguard.htm og «Council Communism» her: http://www.marxists.org/archive/mattick-paul/1939/council-communism.htm.

[19] Dette er noe han deler med Bakunin, som for eksempel refererer til sin fraksjon innad i den første internasjonalen som et parti.

[20] Se for eksempel kapittel to av Det Kommunistiske Manifest her:http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani2.htm

[21] Se «The Civil War in France» her: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1871/civil-war-france/index.htm. Marx sa klart og tydelig fra om at han endret oppfatning, se for eksempel 1872-forordet til manifestet her: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1848/communist-manifesto/preface.htm

[22] Det finnes mange andre grunner også, noen av de er: Bakunin ser ut til å tro at Marx ville etablere et Tysk verdensimperium, han trodde at Marx var enig med den tyske sosialistenFerdinand Lassalle (som også møtte Bismarck mer enn en gang) i at sosialismen kunne realiseres innenfor den eksisterende staten. Han trodde også at Marx var enig med Karl Liebknecht og enkelte andre sosialisters samarbeid med middelklasseliberalere i tysk partipolitikk på 1860-tallet (før et tysk sosialistparti ble grunnlagt), og Bakunin trodde videre at dette samarbeidet faktisk var Marx sin idé. Alt dette er feil. Se for eksempel Bakunins «Marxism, Freedom and the State», spesielt kapittel tre her: http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/mf-state/index.htm og Bakunin, M. 1990. Statism and Anarchy. Cambridge: Cambridge University Press, spesielt del en, der oversetteren diskuterer noen av Bakunins feil i notene til teksten. Andre grunner til konflikt inkluderer at en av avisene Marx redigerte publiserte en (feilaktig) anklage om at Bakunin var en russisk spion (de publiserte også Bakunins forsvar), og en maktkamp innad i den Første Internasjonalen.

[23] Sammenlikn for eksempel Marx’ beskrivelse i «The Civil War in France» her:http://www.marxists.org/archive/marx/works/1871/civil-war-france/index.htm med Bakunins i «The Paris Commune and the Idea of the State» her: http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/1871/paris-commune.htm og «The Commune, the Church and the State» her:http://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/writings/ch11.htm

[24] Anarkisten Pjotr Kropotkin legger til at dette skjer innenfor et gitt territorium, men dette ser ikke ut til å være essensielt for Bakunin.

[25] Smith, A. 1976. An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Oxford: Oxford University Press,  V.i.b.12. Det er verdt å merke seg at når Smith her skriver om «eiendom» (property), der Bakunin, Marx, med flere ellers skriver om «privat eiendom», menes først og fremst privat eiendom av produksjonsmidler som jord, fabrikker og lignende, ikke personlig eiendom som klær og mat.

[26] Se Polanyi, K. 2001. The Great Transformation: The Political and Economic Origins of Our Time. Boston: Beacon Press, Kropotkins «The State: Its Historic Role» her:http://www.marxists.org/reference/archive/kropotkin-peter/1896/state/index.htm og Kropotkins «Mutual Aid», spesielt kapittel sju her:http://www.marxists.org/reference/archive/kropotkin-peter/1902/mutual-aid

[27] Se Graeber, D. 2012. Debt: The First 5000 Years. London: Melville House, spesielt kapittel ni.

[28] Marx, K., Østerberg, D. (red. og intr.), 2000. Karl Marx: Det Kommunistiske Manifest og Andre Ungdomsskrifter. Oslo: De norske bokklubbene, s. 42.

[29] Ibid, s. 47

[30] Se Braverman, H. (1998) Labour and Monopoly Capitalism: The Degradation of Work in the Twentieth Century (25th Anniversary ed.). (New York: Monthly Review Press)

[31] For diskusjon rundt dette se artiklene samlet i Walker, P. (red.). 1979. Between Labor and Capital. Boston: South End Press.

[32] En av de tidlige uenighetene mellom Marx og Bakunin gjaldt Marx sin skepsis til føydale bønders revolusjonære potensial. Marx endret mening i Bakunins retning også på dette punktet, og så et spesielt potensial i den Russiske miren. Se for eksempel utkastet til brev til Vera Zasulich her: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1881/03/zasulich1.htm og 1882-forordet til Manifestet her: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1848/communist-manifesto/preface.htm. Bakunin hadde tidligere skrevet at en aksept for bøndenes revolusjonære potensial ville være umulig for «autoritære» sosialister som Marx (se Bakunin, M. 1990. Statism and Anarchy. Cambridge: Cambridge University Press, s. 147-8).

[33] Det finnes forskjellige ideer om nøyaktig hvordan et slikt rådssamfunn vil se ut. Den modellen jeg liker best er presentert her: http://www.marxisme.no/index.php/2011/nr-3-2011/698-paul-rakstad

 [34] Se Lebowitz, M. 2012. The Contradictions of Real Socialism: The Conductor and the Conducted. New York: MR Press, spesielt kapittel åtte.