Jeg har alltid hatt litt sansen for Asle Toje, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Lenge trodde jeg det primært skyldtes hans underdog-posisjon, som klassebakgrunnen og doktorgraden fra Cambridge til tross framsto som nokså genuin. Han var, i alle fall før han ble ansatt som forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, en litt motstrøms skikkelse i akademia, som innimellom også klarte å overraske med utspillene sine. Da jeg begynte å lese den første boka hans på norsk, artikkelsamlingen Rødt, hvitt og blått, forsto jeg at det muligens også skyldtes at jeg deler en del med fyren: Toje har lest Brendan Behan og Michel Houellebecq, vi har vært på den samme Pogues-konserten i Oslo på begynnelsen av 1990-tallet, vi deler en skepsis til folk som Bono og Bob Geldof, og jeg er enig med ham i at avpolitisering er et vel så stort problem som populisme i Europa. Da han i et portrettintervju i Dagens Næringsliv nylig sa at «vi må løfte frem brorskapsvariabelen mer enn vi har gjort til nå», og hevdet at «vi har vært for opptatt av frihet i betydningen «jeg», ikke «vi». For mye individ og konsumerisme», syntes jeg han hadde et poeng. Fordi han også framstår som en genuint nysgjerrig fyr, gledet jeg meg virkelig til å lese boka hans. Forventningene ble ikke noe mindre da jeg åpnet boka og så kapitler og underkapitler som «Mørke ved daggry» (Hellas), «Hvor ble det av sosialismen?» (Tyskland), «Frykt og avsky på Nørrebro» (Danmark), «Brussel er et annet sted» (EU) og «Kriminell arkitektur» (Frankrike). Alt bar bud om at dette ville være en bok som tok tak i noen høyrelevante spørsmål i vår tid. At Toje hadde tilbrakt tid i mange av de samme byene i Europa som meg selv, steder der «spenningene er store» (Tojes uttrykk), var heller ikke noe minus.
Etterhvert som boken skrider, fram blir det mer og mer tydelig at alle konfliktene skyldes det ubehjelpelige i Tojes omgang med andre.
Stor var dessverre skuffelsen da jeg begynte å lese. Det første som slo meg, var hvor ulikt vi hadde opplevd stedene vi har vært. Når Toje besøker Nørrebro i København, der jeg selv har trivdes godt med å bo i flere år, høres det for eksempel ut som om han er kommet til helvetes forgård, og han ender nærmest opp med å bli jaget fra området av en mann med dårlige tenner. (Noe som forøvrig skal vise seg å dukke opp mange ganger i Tojes omgang med de lavere klasser – man skulle nesten tro mannen var tannlegesønn). At Toje blir truet, ranet eller skjelt ut skjer ikke bare én gang. Når han klarer å pådra seg så mye negativ oppmerksomhet som han gjør, nesten uansett hvor han drar, er det mye som tyder på at det i ikke ubetydelig grad er et resultat av hans egen framtoning og atferd. Etterhvert som boken skrider fram blir det mer og mer tydelig at alle konfliktene skyldes det ubehjelpelige i Tojes omgang med andre. Særlig de han kaller «de som lever på ”bunnen” av samfunnet» virker han fullstendig ute av stand til å kommunisere med. Selv om Toje nok ikke har ønsket å framstille det slik, virker det som om han ikke er uten skyld i alt trøbbelet han havner i (eller har trodd seg å havne i).
Tojes bygdeguttmanerer og blåøyde naivisme gjør at han ender opp i det mytologiserende og tilslørende.
I begynnelsen av boka mistenkte jeg Toje for å spe på med litt ekstra dramatikk for leserens skyld, men det blir raskt klart at han faktisk har vært genuint redd der han har kjørt taxi og tog rundt omkring i ulike europeiske byers arbeiderstrøk. Dette litt klossete som hefter ved Tojes safariturer til «underklassen» kunne både vært sjarmerende og avvæpnende, hadde det ikke vært for at det frontkolliderte med Tojes hovedprosjekt – å vinne innsikt gjennom journalistisk fotarbeid på bakkeplan. Tojes bygdeguttmanerer og blåøyde naivisme gjør at han ender opp i det mytologiserende og tilslørende, framfor det sannhetssøkende og avslørende. To eksempler:
1) I Glasgow mener han seg utsatt for et «lurespørsmål» på Celtic-puben The Brazen Head, der «en av de lokale» tar ham for å være misjonær. «Før ølen er tømt, er jeg blitt tilbudt heroin og å få hodet sparket inn». Måten han beskriver byen på er for øvrig et utmerket eksempel på den litt famlende journalistiske sjargongen og det oppstylta, dramatiserende språket han forsøker å formidle tallmaterialet gjennom:
«Arbeidsledigheten på 6,34 prosent i 2008 var for eksempel overraskende lav. Dette er et regnestykke som ikke går opp. For å løse dette sosioøkonomiske mysteriet må vi knekke en kode. Koden er postnumre: Det handler om bydeler, det handler om østkanten. Østkanten – ordet setter fantasien i sving – industriarbeideren, gatepøbelen, fagforeningskjempen, lekpredikanten. Steder hvor virkeligheten er påtrengende: hard, grimete, ofte lovløs.»
Når han til slutt kommer i prat med en representant for det han kaller «trygdeklassen» evner han ikke å få ham i tale. Kanskje ikke så rart, for møtet framstår som litt av en kulturkollisjon:
«Jeg stiller noen spørsmål, men Darro har ikke lyst til å snakke, så han svarer ikke. Et gustent, tynt ansikt som ville passet på en verdig trengende i en Dickens-roman, men som i vår verden er selve Wikipedia-definisjonen på et utskudd. Jeg spør om han var på fest kvelden før? ”Hver kveld er en fest,” svarer Darro.»
En drøy time senere loggfører Toje:
«11.15. Mine håp om å få følge med på ”en dag i livet til en ned” (non-educated delinquent, min anm.) blir knust da vi et par minutter senere treffer en gruppe av Darros venner utenfor Zico’s Launderette. Stemningen ved synet av en fremmed er øyeblikkelig truende. ”Hvem er pervoen?”. Jeg henfaller til rollen som nordmann med tjukk aksent – hellow, hellow. Det funker ikke. De fire guttene slår sammen sin samlede geografiske kunnskap og konkluderer med at jeg er hvit og jeg er utlending, ergo må jeg være polakk. I meget uklare ordelag får jeg beskjed om at polakker ikke er velkomne. På veien tilbake til stasjonen kjemper jeg med trangen til å titte meg over skulderen, men lar det være. Det føltes som en evighet før dørene på toget lukket seg.»
2) Toje finner tonen langt lettere med den danske Hells Angels-lederen Jønke. Riktignok har han en skremmende opplevelse med sin arabiske taxisjåfør på vei til HA-borgen på Svanevej, fordi sjåføren får det for seg at Toje (av alle!) er HA-medlem. «Han oppfører seg som om jeg var Fienden. Det festningslignende komplekset har gjentatte ganger blitt angrepet med håndvåpen og granater. Det tar tid før noen åpner, og jeg svetter mens minuttene drypper». Vel innenfor får Toje bli til kvelds, og mens han og Jønke røyker og spiser thai-mat sammen, får han høre røverhistorier og politiske analyser á la HA. De gjør åpenbart inntrykk. «Notatene mine blir skjeve, flyter ut». Imponerende nok klarer han like fullt å gjengi lange resonnementer fra Jønke i sitats form:
«Jønke forklarer: ”Hva vi ser er et opprør nedenfra fra dem som aldri ble konsultert. Det var vi som fikk våre hjemlige miljø endret, gjort farligere og mer asosiale av masseinnvandringen som ble bestemt av en elite som ikke lever i det flerkulturelle samfunnet de idoliserer. De sender ikke engang barna sine på skoler hvor det finnes innvandrere, men de er så moralsk forarget når vi tar bladet fra munnen, vi som føler det samfunnet de har vedtatt på huden.”»
Jønke forklarer? Dette er snarere en unnskyldning og rettferdiggjøring av Hells Angels’ vold i den narkotikakrigen de har ført med noen av de danske innvandrergjengene, som HA bevisst har forsøkt å politisere ved å framstille det som et oppgjør med de som tråkker «vanlige dansker» på føttene. Toje lar Jønkes «forklaring» henge i lufta, for så å åpne neste kapittel slik: «Da jeg spurte journalisten Morten Frich om Jønke Nielsen, svarte han: ”Jeg tror ikke Jønke er en del av narkoøkonomien – han tror på biker-livsstilen, han lever for klubben.”» Å bruke en journalist som sannhetsvitne i et land der «rocker-bandene» dekkes av tabloidpressen som om de var rockestjerner eller fotballspillere blir for lettvint. Hells Angels’ versjon av historien får ikke bare bli stående så godt som uimotsagt – Toje bidrar i tillegg til mytologiseringen de arbeider så hardt for å opprettholde.
Man kan si mye om irsk, men et «kodespråk» vet jeg ikke om man kan kalle det.
På toppen av det hele slurver Toje selv med enkle faktaopplysninger, som når han beskriver det lille torget Blågårds Plads (som han selv besøker!) som en bydel, eller henviser til den ikke-eksisterende danske avisen Dagbladet. Slike slurvefeil kan man tilgi, om de ikke snek seg inn så mange steder at det gikk på troverdigheten løs. Når han avlegger Shane MacGowan et besøk og skal skrive om Irland, fremstiller han det for eksempel som om irsk nasjonalisme var et tabu på 1980-tallet. At spørsmålet om irsk samling var (og er) betent er det ingen tvil om, gitt den langvarige væpnede konflikten i de nordlige britiske fylkene. Men de to altdominerende partiene i etterkrigstida har altså begge vært republikanske, nasjonalistiske partier: Fianna Fáil («irske krigere»), som har sittet ved makta i mer enn 60 av de siste 80 årene, og Fine Gael («Irenes stamme»). Sivilsamfunnet i Irland har vært dominert av det gæliske idrettsforbundet og den katolske kirka, og inntil ganske nylig har det irske politiske landskapet helt manglet «normale» politiske partier, være seg sosialdemokratiske eller høyrepopulistiske. Tojes åpenbare mangel på kunnskap om landet han skriver om får ham også til å framstille det som et «kodespråk for de innvidde» når The Pogues synger «slainté». Man kan si mye om irsk, men et «kodespråk» vet jeg ikke om man kan kalle det.
Denne mangelen på etterrettelighet er kanskje en medvirkende årsak til at Toje så sjelden kommer overens med intervjuobjektene sine. I et intervju med Wolf Biermann skriver for eksempel Toje: «Da jeg går meg vill i et spørsmål om Pariserkommunen av 1848, svarer Biermann kort: ”Dette er du egentlig ikke interessert i, la det ligge”». Dette tolker Toje som et uttrykk for «hanseatisk skarphet», og det han oppfatter som «utildekte fornærmelser» får ham til å erklære: «Jeg er ærekjær og følte et intenst ubehag ved å sitte og ta imot. Jeg legger ansiktet i uttrykksløse folder. Det lyner når øynene våre møtes». Biermanns innvending er imidlertid ikke særlig merkelig, ettersom Pariserkommunen fant sted i 1871, ikke 1848. For alle med et snev av interesse for arbeiderbevegelsens historie er dette som å ta feil av 1. og 17. mai, eller selvstendigheten i 1905 og 1945.
Dessverre mangler de sterkeste påstandene empirisk belegg.
Tojes bok inneholder ikke bare svak journalistikk, den byr også på litt sterk polemikk. Dessverre mangler de sterkeste påstandene empirisk belegg. For eksempel skriver Toje at «Norge er blant landene hvor gapet (mellom fattig og rik, antar man – min anm.) vokser raskest, også her i regi av en Arbeiderparti-ledet regjering». Virkelig? Her ville det vært relevant å angi noen tall, så påstanden kunne sjekkes. Det skjer ikke. I samme avsnitt sier Toje også at «en stor del av befolkningen står utenfor arbeidsmarkedet». At Norge har svært høy sysselsettingsgrad sammenlignet med alle land det er naturlig å sammenligne oss med (og alle andre også for den saks skyld), nevnes ikke. Ei heller at Norge er et land der kvinner både er sterkt representert på arbeidsmarkedet, og føder barn (Norge har den nest største andelen sysselsatte kvinner i verden, og kvinner i Norge fødte gjennomsnittlig 1,98 barn i 2010, mot 1,59 i EU). Det siste burde oppta Toje, som ser ut til å være like opptatt av demografi som han er av demokrati. Når Toje i tillegg gjør anspråk på å drøfte slike forhold opp mot velferdsstaten, er det mildest talt overraskende at han helt velger å overse de mest utbredte og ofte alment anerkjente påstandene som preger feltet. Boka hans hadde hatt alt å tjene på at den kritisk diskuterte de mest vanlige oppfatningene, som at det er velferdsstaten og de ordnede forholdene på arbeidsmarkedet som gjør det mulig for folk å kombinere barn og jobb, noe som igjen er med på å finansiere velferdsstaten. Skyldes tausheten hans om slikt rett og slett at han ikke har tenkt dette helt igjennom? Dét er i alle fall inntrykket man sitter igjen med.
Da Finansdepartementet for en stund siden regnet på hva sysselsettingen blant kvinner har å si for norsk økonomi, kom de fram til at dersom norske kvinners yrkesdeltakelse ble redusert til gjennomsnittet i OECD, ville verdien av produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen, inkludert den delen som befinner seg under jordskorpa. Slike sammenhenger er Toje fullstendig blind for. I stedet er boka full av postulater som dette:
«Velferdsstatene i Europa må ta sin del av skylda for den økonomiske krisen. For mens privat sektor omstilte seg til lavere lønnsomhet i kjølvannet av finanskrisen, har ikke den største arbeidsgiveren, staten, maktet å gjøre det samme. (…) Fagforeningene har gjennomgående klart kunststykket å forhandle seg fram til bedre lønninger, lavere pensjonsalder og kortere arbeidstid uten å gi slipp på sitt gamle privilegium, at offentlig ansatte nærmest er uoppsigelige. Og i stedet for å ta opp kampen med de mektige fagforeningene, redusere byråkratiet, kutte i ordninger som melkes, eller gå til kamp mot EUs krav om at utenlandske borgere skal ha tilgang på velferdsgoder de ikke har vært med på å finansiere, bestemte land etter land seg for å ta opp statslån for å dekke budsjettunderskuddet.»
Dette kommer med all sannsynlighet til å bli en bok som fort blir glemt.
Nå refererer riktignok Toje enkelte steder til bøker som står i opposisjon til hans egne standpunkter. Det ville vært prisverdig, hadde det ikke vært for at han konsekvent velger å overse det vesentlige forhold at disse bøkene står i konflikt med hans egne resonnementer. Den eneste grunnen til at han slipper unna med det, er at han bare refererer til titlene, som med Richard Wilkinson og Kate Picketts The Spirit Level (som Toje og hans redaktør tilsynelatende er ukjent med at er utgitt på norsk under tittelen Ulikhetens pris, Res Publica 2011). Wilkinson og Pickett viser der hvordan en rekke sosiale problemer er forbundet med økonomisk ulikhet, og omvendt, at tillit og økonomisk likhet er sterkt korrelert. Det er nærliggende å anta at et slikt resonnement strider mot Tojes mer verdiorienterte, sosialkonservative analyser. Hvorfor velger han da å være taus? Rødt, hvitt og blått kunne blitt en spennende bok man var nødt til å forholde seg til, dersom han hadde gått i rette med og diskuterte bøkene han henviser til. Det skjer dessverre aldri, og av samme grunn kommer dette med all sannsynlighet til å bli en bok som fort blir glemt.
Tojes unnvikende stil er en alvorlig mangel desto mer ettersom «brorskap», forstått som tillit, solidaritet og samfunnsånd, ifølge Toje selv er et hovedanliggende i boka. Når han overhodet ikke forholder seg til den etterhvert nokså omfattende forskningen som foreligger om tillitsbaserte samfunn og sosial kapital, også her i Norge, framstår Tojes argumentasjon ennå svakere enn den kanskje egentlig er. Hvorfor nevnes for eksempel ikke arbeidene til Kalle Moene og Erling Barth ved Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling med ett eneste ord? Toje er tross alt statsviter, ikke journalist. Det at han gjør det så enkelt for seg selv framstår i beste fall som et utslag av at han er uvitende, i verste fall som feigt.
Det er et velkjent faktum at den norske (og det som inntil nylig var den nordiske) modellen har lyktes svært godt i internasjonal målestokk, med høy økonomisk vekst, solide statsfinanser, høyt investeringsnivå, lav arbeidsløshet, vekst og innovasjon i næringslivet, og gode universelle velferdsordninger. Dette henger blant annet sammen med de små lønnsforskjellene og den høye produktiviteten som preger arbeidslivet i Norge, noe som er uløselig knyttet til de sentraliserte tariffoppgjørene og rollen LO har spilt i å sikre en forutsigbar og solidarisk lønnspolitikk. Slikt blir ikke engang drøftet av Toje, som i stedet ensidig fokuserer på det han kaller «fagforeningenes døde hånd» og et sosialdemokrati som ikke har andre ambisjoner enn å «vokte en velferdsstat det ikke er grunnlag for». Toje gjør det ikke noe bedre ved at han bruker opp plassen på tvilsomme lettvektere som journalisten Christopher Caldwell, hvis Betraktninger over revolusjonen i Europa her til lands er «publisert» på document.no. Caldwell er helt uten kritiske merknader gjengitt med sitater som dette:
«Så snart innvandrerne finner ut av det europeiske velferdsbyråkratiet, kan det hende de danner seg en annen oppfatning av hensikten med det sosiale sikkerhetsnettet. Istedenfor å bruke trygden til å betale for la oss si mat, bruker de den kanskje til å betale for eksempelvis islam.»
Toje har en måte å argumentere på som minner om fordums tiders maoister.
Jeg er usikker på hva dette egentlig betyr. Slike uklarheter (som florerer) kunne jeg for så vidt tilgitt, hadde det ikke vært for Tojes irriterende og lite troverdige uvane med å presentere slike holdninger som typiske for «folk flest», og for å iscenesette seg selv som en representant for folkedypet. Han har en måte å argumentere på som minner om fordums tiders maoister, som ufortrødent snakket som om de visste hva «folket» eller «arbeiderklassen» mente og ville, og som om det var snakk om et enhetlig subjekt med egen vilje og bevissthet. Den viktigste forskjellen er at der maoistene snakket om borgerskapet, snakker Toje om elitene, og særlig den delen av eliten han selv tilhører, akademia. Er boka dermed en variant av maoistisk «sjølkritikk», eller er det bare et utslag av masochisme og selvforakt? Sannsynligvis er forklaringen enklere enn som så. Å iscenesette seg selv som offer og underdog er en effektiv og enkel måte å heroisere seg selv på, og samtidig kunne avfeie sine meningsmotstandere: Alt Toje ikke er enig i er «på stylter», og framstilles som «akademisk» og «virkelighetsfjernt». Sjelden eller aldri går han inn i argumentasjonen til de han er uenig med, han markerer bare avstand og forakt før han går videre til neste stråmann. Måten han gjør dette på er lattervekkende og selvhøytidelig, som når han skriver om sosialkonstruktivismen: «For å være ærlig engasjerte jeg meg aldri i disse debattene. Jeg gikk og hentet meg kake når en av konstruktivistene satte seg ved siden av meg på fakultetsfest». Eller som når han går til det sjeldne skritt å anmelde anmeldelsen av sin egen bok i Morgenbladet, og avslutter med at anmeldelsen ikke får ham til å føle noen ting, «ikke engang mild irritasjon». Det var vel det fullstendige fraværet av følelser som fikk ham til å sette seg ned og skrive et langt leserbrev mot personen som anmeldte boka hans.
Høyrepopulister misliker som kjent de organisatoriske uttrykkene for arbeidsfolks klasseinteresser.
Slik atferd gjør at jeg tror Toje når han framstiller seg selv som et offer: Han tror virkelig på det selv. Der stopper til gjengjeld troverdigheten hans. Røttene til denne selviscenesettelsen og selvforståelsen, som i Danmark er blitt så utbredt at selv Hells Angels-presidenten altså deler den, er sannsynligvis å finne i hans åpne forsvar for høyrepopulismen. Den står seg godt til hans egen anti-elitistiske elitisme, ikke minst når det kommer til det utrolig negative synet på fagbevegelsen. Høyrepopulister misliker som kjent de organisatoriske uttrykkene for arbeidsfolks klasseinteresser, i form av sosialistiske og sosialdemokratiske fagorganisasjoner. I deres sted setter de gjerne strengt hierarkiske og lite demokratiske partiapparater under ledelse av karismatiske figurer, som taler på vegne av folk framfor å representere dem. At «folket» så langt har til gode å ha valgt formenn som Carl I. Hagen eller Siv Jensen til å være sine ledere forhindrer dem ikke i å omtale seg selv som et talerør for «folk flest». Da er det kanskje ikke så rart at en legesønn med doktorgrad tror han kan lykkes i det samme. Det ser ut til at Toje har stirret seg blind på Fremskrittspartiets egenregisserte rolle som et parti for «folk flest», og har innbilt seg selv at hans eget (fortidige) medlemskap i partiet har forvandlet ham fra svane til stygg andunge.
Hva er det så Toje vil? Stenge grensene? Begrense innvandringen? Hvilken del av den i så fall, og hvordan? Skal vi bryte folkerettslige forpliktelser, eller melde oss ut av EØS? Gjøre det vanskeligere å importere koner, eller kanskje lettere, gitt den demografiske utfordringen? For ikke lenge siden hørte jeg Jon Hustad snakke om Thomas Hylland Eriksen på P2. Da han ble spurt om hva alt sinnet som har rettet seg mot Hylland Eriksen fra det såkalte Facebook-Høyre kunne skyldes, svarte han at «det er så vanskelig å vite hva han vil». Det samme kan man trygt si om Toje. Selv om man raskt får en ide om hva det er han er imot, er det svært vanskelig å få øye på hva det er han er for. Eller er det rett og slett så enkelt at Toje ønsker å gjenkristne landet og kommandere kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, der de kan stå barbeinte og gravide? Om så er tilfelle, skulle jeg ønske han sa det. Men egentlig tror jeg ikke det er det han ønsker. Dessverre skyldes det kun gjetning basert på magefølelse – boka hans gir ingen svar. Det hele blir hengende i lufta, uuttalt og utydelig.
I Rødt, hvitt og blått går Toje inn i mange av de mest interessante diskusjonene i vår tid, men han lykkes ikke i å bringe noe nytt til torgs. Jeg hadde forventninger om en uredd bok som «tør der andre tier», men måtte ta til takke med halvkvedede viser og dårlig underbygde påstander. Jeg hadde forventet en viss tyngde i resonnementene, gitt Tojes høye utdanning, men måtte ta til takke med lettvint og dårlig skrevet journalistikk uten noe fundament i de økonomiske og strukturelle, samfunnsmessige forutsetningene for et tillitsbasert samfunn. Resultatet er en grenseløst blåøyd og naiv bok, som ikke engang fungerer særlig godt som reiselitteratur. Om du vil lese en bok som kan lære deg noe om forutsetningene for det brorskapet Toje er så bekymret for, les heller Tillit i Norge, som ble utgitt på Res Publica nå nylig. Eller enda bedre, les de to bøkene opp mot hverandre. Noe bedre bevis på at det er venstresida som sitter med svarene på de mest akutte spørsmålene i vår tid skal du lete lenge etter.