Det gode liv i Norge

Norge scorer høyt på indikatorer for livskvalitet, og forklaringene på denne suksessen er mange. At vi som nasjon, tross klima og skrint jordsmonn, har trukket en serie ressursmessige vinnerlodd er naturligvis ingen ulempe. Vi har elektrisk kraft, fiskerier, olje og gass. Samtidig ligger vi i periferien av de globale tumulter og synes å flyte som en kork på et opprørt verdenshav. Men det er ikke bare dette, for andre skandinaviske land scorer også høyt selv uten tilsvarende vinnerlykke i det globale ressurslotteriet. Det er altså ikke bare den norske modellen, men den nordiske som synes å representere en vinneroppskrift.

La oss allikevel begrense oss til Norge her, slik «The Evolution Institute» har gjort når de har valgt ut Norge som spesielt interessant for å studere hvordan gruppedynamikk og sosial evolusjon kan forklare suksessen hos dette tilsynelatende enestående egalitære, lykkelige, fredfulle lille landet i nord. Instituttet har flere kjente navn i sin midte, men den mest kjente for et norsk publikum er trolig evolusjonsbiologen David Sloan Wilson. Hans mest kjente bok, Unto Others; The evolutions and psychology of unselfish behavior, argumenterer for at samarbeid er en mer framtredende egenskap hos mennesket enn egoisme og spisse albuer, men han har skrevet en rekke andre bøker som diskuterer hvordan innsikter i menneskets sosiale struktur, gruppedynamikk og naturlige (evolverte) sosialitet er viktige i analysen av hva som fungerer bra og dårlig i samfunn. Wilson har også samarbeidet med nobelprisvinner i økonomi, Elanor Ostrom, omkring problemet allmenningens tragedie. Hvordan gå fra individuell overutnyttelse av fellesressurser til felleskapets bevaring av de? Hvordan gjøre kaken større i fellesskap i stedet for at alle søker å sikre seg selv det største stykket?

Lyst til å vite mer om David Sloan Wilson og «The Norway Project»? Han gjester Manifest Årskonferanse tirsdag i neste uke. 

Likhet gir økt livskvalitet
Sentrale stikkord i denne analysen av Norge og andre land som scorer høyt på livskvalitet er likhet, tillit, gode sosiale strukturer og fellesskapsløsninger, refordeling til fellesgoder ved skatt, vilje til å trekke lasset sammen osv. Det er altså noen åpenbare fortrinn ved Norge (og de andre nordiske land) som de fleste trekker studier trekker fram, ikke minst Richard Wilkinson og Kate Pickett i The Spirit Level – Why more equal societies almost always do better. Undertittelen forklarer poenget. Mastervariabelen er sosial likhet (for alle praktiske formål inntektslikhet) som korrelerer med en lang rekke indikatorer på velferd og et godt samfunn.

Dersom man aksepterer premisset om at likhet fremmer livskvalitet, og premisset er godt empirisk underbygd, så bør vi hegne om den sosialdemokratiske modellen.

Tall fra OECD viser at de skandinaviske land har lavest inntektsforskjeller, men også at forskjellene er økende også her. En rimelig grad av likhet gir følelse av systemrettferdighet, villighet til å betale skatt – følelsen av å være i samme båt. Dette henger sammen med gode sosiale velferdsordninger. Interessant nok har andelen av den norske befolkning som sier seg svært fornøyd med tingenes tilstand økt i løpet av det siste tiåret, samtidig som villigheten til å betale skatt også synes å ha økt (i lys av dette blir fjorårets stortingsvalg et paradoks). Samtidig knaker idyllen under økende inntektsforskjellene, fokus forflyttes fra «vi» til «meg»  og at dugnadsånden forvitrer.

Dersom man aksepterer premisset om at likhet fremmer livskvalitet, og premisset er godt empirisk underbygd, så bør vi hegne om den sosialdemokratiske modellen.

Nasjonal egoisme?
Så kan man heve blikket og spørre om Norges rolle i verden. Et av David Sloan Wilsons poeng er at det alltid vil foreligge en potensiell interessekonflikt mellom individ og gruppe, Gruppens interesse kan overstyre individets egeninteresse, eller sagt på en annen måte: individet har fordel av å spille på lag med gruppen. Mennesket er evolvert som et sosialt dyr, og vår suksess er i stor grad tuftet på nettopp dette. Samarbeid, empati og solidaritet er dermed naturlige drivkrefter. Men hvor stor kan gruppen være, og hvor koherent må den være? Og betyr gruppesamarbeid implisitt gruppeegoisme? Det som er omtalt som det omvendte kjøleskaps prinsipp; det genereres varme innad, men kulde utad.

Er Norge et eksempel på at gruppen kan operere på nasjonsnivå, eller er Norge bare summen av fornøyde småsamfunn? Dersom Norge virkelig er gruppe med internt samhold på nasjonsnivå, kan vi da samtidig opprettholde en internasjonal solidaritet? Kanskje preges Norge, tross våre nasjonale godhetsambisjoner, også av en slags nasjonal egoisme? Et av de fenomen som Wilson&co er interessert i er Norges forvaltning av oljeformuen. Blant oljenasjoner finner vi alt fra kleptokratier som Equatorial Guinea til land som Norge, der den klare visjon er at oljeformuen tilhører alle og skal komme framtidige generasjoner til gode. Samtidig er det knapt insentiver til å forvalte dette verdens største statseide fond med sine 5 100 milliarder kroner til hele menneskehetens beste.  Den etiske forvaltningen av oljeformuen er nå under revisjon, men signalene indikerer ikke noen klare ambisjoner om økt vektlegging av etikk, menneskerettigheter og bærekraft. Siv Jensen sier rett ut at fondets mål er å tjene penger (for Norge), basta, og sentralbanksjefens årstale er et ekko av dette.

Tegn i tiden kan tyde på at Norge nå beveger seg ut på en slippery slope mot ukjent terreng i så måte.

Det er ikke åpenbart om den norske sosialdemokratiske modellen har direkte overføringsverdi til andre nasjoner, men trolig viser den betydningen av sosial likhet, tillit og en sosial omfordelingspolitikk. Noe av det som kan komme ut av samarbeidet med Wilson og hans institutt er en erkjennelse av hva som er verdt å kjempe for i Norge, og at det ikke er noen selvfølge at det gode liv i Norge alltid vil være der. Med amerikanske øyne er alle nordmenn sosialdemokrater, og tilsynelatende er forskjellene mellom høyre og venstre marginale – ingen er imot «velferdsstaten». Det er allikevel noen prinsipielle og ideologiske forskjeller som ikke skal trivialiseres, spesielt ikke i lys av de innsikter Kalle Moene og ESOP-senteret har brakt til torgs. Det er i stor grad sosiale og økonomiske  tilbakekoblingsmekanismer som avgjør om nasjoner utvikler seg til likhetsorienterte, åpne, tillitsbaserte demokratier, eller forskjellsbaserte, mistillitsdominerte og derfor kontrollstyrte samfunn med alle de negative trekk dette medfører. Tegn i tiden kan tyde på at Norge nå beveger seg ut på en slippery slope mot ukjent terreng i så måte.

En kortere versjon av artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag.