En skole i fritt fall

Vi har en skole som utmerker seg internasjonalt. Den gjør det på tre punkter. For det første har det svenske skolesystemet den mest ekstreme markedsliberale utformingen i verden. Ikke noe annet sted har man kommet på ideen å gjøre skolevalget helt fritt samtidig som pengene følger eleven og man tillater hvem som helst med profittinteresse å drive skole.

For det andre utmerker den svenske skolen seg ved at kunnskapene i matematikk og lesing faller raskere enn i noe annet OECD-land. For det tredje har vi, fra å være et foregangstilfelle i hvordan vi kompenserte for ulik familiebakgrunn, gått til nå å ligge på et helt gjennomsnittlig nivå. Vi har nå en skole hvor forskjellene er på samme nivå (eller rettere sagt: hvor forskjellene er like store) som i Tyskland og USA.

Forskjellene øker
Forskjellene mellom skoler øker dramatisk når det gjelder sosioøkonomiske faktorer og etnisitet, akkurat som segregeringen. Ifølge Anders Trumberg, som har forsket på effektene av fritt skolevalg, er det vi ser en «white flight»-problematikk. Den svenske middelklassen flykter fra skolene hvor barna deres må blande seg med «de andre».

Den svenske middelklassen flykter fra skolene hvor barna deres må blande seg med «de andre».

Hva det innebærer for det demokratiske samfunnet er det vanskelig å få et fullstendig overblikk over, men forskerne Staffan Lindberg og Richard Svensson, som har undersøkt sammenhengen mellom unge menneskers holdninger til demokrati og utdannelse, mener at systemet vi har skapt «… har lagt en grund för en tilltro på diktatur och brist på förståelse av värdet av demokrati.»

Hvordan kunne det bli slik? I boken min Barnexperimentet – svensk skola i fritt fall (utgitt på Leopard forlag), beskriver jeg hvordan representanter fra svenske skolemyndigheter rundt 1990, i forbindelse med et studiebesøk fra Finland, skrøt av hvordan man skulle skape «verdens beste skole». Ifølge internasjonale målinger, hadde vi da allerede en svært god skole. Hva var det egentlig som gjorde at vi trengte å gjennomføre dramatiske endringer?

Dramatiske endringer
For dramatiske endringer var hva som skulle komme. I løpet av kort tid ble alt snudd på hodet i den svenske skolen. Markedsliberalere og personer som romantiserte små bygdeskoler gikk hånd i hånd med reformpedagoger og karrieresugne politikere. At ingenting skulle forbli som det var, syntes å være utgangspunktet for arbeidet deres.

Hvilken industrieier ville ha bygd om en fabrikk fra grunnen av, når fabrikken både var fremgangsrik og hadde et vellykket produkt?

Man kan virkelig spørre seg om hva som var det rasjonelle i dette. Hvilken industrieier ville ha bygd om en fabrikk fra grunnen av, når fabrikken både var fremgangsrik og hadde et vellykket produkt? Og det helt uten noen som helst garanti for at ombyggingen ville resultere i bedre produkter.

Nå tok en besynderlig dans med blant andre en motstandsdyktig Göran Persson som aktør til. Formelle kompetansekrav til både rektorer og lærere ble fjernet. Man fjernet de reglene som garanterte elevene lik undervisning og som ga rektorer og lærere trygghet. Man overlot alt ansvar for skolevirksomheten til kommunene og siden – ved hjelp av raske skolevalgs- og markedsreformer – til alle som ville drive skole, uavhengig av motiv. Skolen skulle i stedet for å styres av regler, arbeide med mål, mål som på grunn av reformpedagogikkens påvirkning ble så løst formulert at det ikke gikk an å evaluere dem.

Desillusjonerte lærere
Skolöverstyrelsen ble lagt ned, og det nye Statens skolverk ble opprettet.  Nærmest i løpet av en natt havne alt ansvar for skolen hos ukyndige kommunale tjenestemenn – uten at de hadde noe skyld i det selv. Når disse forsøkte å få hjelp fra Skolverket hadde tjenestemennene i den nye etaten fått ordre om ikke å svare på spørsmålene deres.

Resultatet ble en skole med resultater som falt i raskt tempo, og desillusjonerte og oppgitte lærere og rektorer.

De nye læreplanene fra 1994 la ifølge Skolverket til grunn at «kunnskap ikke kan formidles eller overføres fra et individ til et annet, fra den som underviser til den som lærer.» Hva trenger man da lærere til?

Resultatet ble en skole med resultater som falt i raskt tempo, og desillusjonerte og oppgitte lærere og rektorer, som ble presset av stadig større krav til dokumentasjon, tester og kortsiktige mål fra kommuner og andre overordnede.

Lærerne er nå den akademiske gruppen som uttrykker mest utilfredshet med arbeidssituasjonen sin.

En skole for alle
Rektorene etterspør, ifølge en fersk undersøkelse fra Utbildningsradion, at staten tar tilbake ansvaret for skolen fra kommunene. Hvorfor? Fordi det er de som skal forsøke å se til at skolevirksomheten fungerer, tross de umulige systemer som de arbeider innenfor og som de nåværende reformene ikke gjør noe med.

Vi må tilbake til det som en gang var svensk skoles kjennetegn: En skole for alle, der det ikke spilte så stor rolle i hvilken familie du ble født inn i eller ved hvilken skole du gikk.

Jeg mener vi nå raskt må ta grep om den svenske skolen og sørge for at vi går tilbake til mye av det som en gang var svensk skoles kjennetegn: En skole for alle, der det ikke spilte så stor rolle i hvilken familie du ble født inn i eller ved hvilken skole du gikk. En skole som forsøkte å gi alle en sjanse og hvor rektorer og lærere hadde tydelige regler å operere etter – og det med stor autonomi. Vi trenger en skole for alle, for våre barns skyld og for vårt samfunns overlevelses skyld.

Artikkelen er tidligere publisert i Expressen og oversatt fra svensk av Kamilla Simonnes.