Ser vi en ny venstreside vokse fram? Millioner av unge mennesker har samlet seg bak amerikanske Bernie Sanders og engelske Jeremy Corbyn, spanske Podemos og greske Syriza. De to radikale venstrepartiene i Norge har rekordartet medlemsvekst, og til sammen har SV og Rødt plutselig en oppslutning på et nivå som tilsvarer landets tredje største parti.

Skal den nye venstresiden bli en politisk kraft av betydning, trenger partiene håndfaste løsninger som mobiliserer mange. Politikkutvikling. Men også noe mer:

Ideologisk selvtillit. Norsk venstreside har vært god på fellesskap og likhet. Vi har sjelden utfordret høyresiden når det gjelder frihet.

Et første steg kan være å utfordre noen myter om høyresidens liberale tradisjon. Den som trofast har kjempet fram «friheten, rettsstaten og det enkelte menneskets egenverdi og ukrenkelige rettigheter», som det heter hos Civita.

Da arbeidsfolket krevde stemmerett i 1848, var svaret fra den liberale tradisjonens menn å kaste over 100 politiske ledere, med Marcus Thrane i spissen, i statens mørke fangehull.

Når tankesmedene i «den liberale tankesmien» til NHO ubesværet legger ut «den liberale tradisjonen», er det lett å se for seg en gråhåret rekke av modige tenkere som helt siden opplysningstidens dager har kjempet fram dine og mine mest dyrebare friheter. Gradvis, ja vel, men standhaftig.

I denne ideologiske fabelen får den ene samfunnsgruppen etter den andre, pø om pø, komme inn og ta plass i frihetens demokratiske rike, takket være den innsatsen til «den liberale tradisjonen». Men da arbeidsfolket krevde stemmerett i 1848, var svaret fra den liberale tradisjonens menn å kaste over 100 politiske ledere, med Marcus Thrane i spissen, i statens mørke fangehull.

Bare den overordnede klassens menn er den politiske friheten verdig, fant Christianias liberalister på 1800-tallet. I dette var de helt på linje med sine utenlandske åndsfrender – den liberale tradisjonen.

Britiske John Locke, som skrev at alle mennesker er født frie, like og selvstendige, skrev også at Amerikas frie menn måtte ha «absolutt makt og autoritet over sine negerslaver». Locke tjente gode penger på slavetransport.

Til sitt berømte «All Men are Created Equal» føyde slaveeieren Thomas Jefferson at amerikanske *kvinner* selvsagt er «for kloke til å rynke pannen med politikk». Kvinnen er «kun et dyr», utdypet den liberalkonservative briten Edmund Burke, «og ikke et dyr av høyeste orden!».

«Slaveeieren Jefferson mente at kvinner er ‘for kloke til politikk’»

Den første som fikk merkelappen «liberal», Benjamin Constant, anså at hvis arbeiderne skulle ha stemmerett, kunne man like godt gi stemmesedler til utlendinger og barn.

Problemet er altså ikke idealene, men hykleriet. Det hykleriet har forståelige årsaker. Den liberale tradisjonen ble skapt av privilegerte menn som sto i krysspress mellom kongen og adelen der oppe og «de lavere klasser» der nede. De ville ha frihet fra dominansen til de første og frihet til å dominere de andre.

Med den ene hånden smidde den liberale tradisjonens tenkere universelle prinsipper om alle menneskers frihet og likeverd. Dette var ideologiske våpen mot eneveldet. Med den andre formulerte de unntakene som forklarte hvorfor de universelle prinsippene selvsagt ikke kunne gjelde alle. Ikke slavene, arbeiderne, tjenerne eller kvinnene. Deres frihet skulle være av lavere rang.

I boken «Frihetens mødre» kaller jeg det Frihet 1.0. og Frihet 2.0. Frihet 1.0. er den private friheten til å spille de økonomiske kortene du har fått utdelt slik du selv vil. 2.0. er den høyere, demokratiske friheten til å bestemme over spillereglene. Den liberale tradisjonens standpunkt var at allmuen måtte klare seg med Frihet 1.0. Makten over spillereglene ville elitens menn holde for seg selv.

Civitas filosofiske forløpere var ikke tilhengere av min stemmerett, men kjempet imot den med nebb og klør.

Derfor er det ikke takket være, men på tross av, den liberale tradisjonen at folk flest har politisk frihet i dag. Civitas filosofiske forløpere var ikke tilhengere av min stemmerett, men kjempet imot den med nebb og klør.

Den elitistiske motviljen mot folkestyret ble ført videre på 1900-tallet. Ikke minst av ideologen Civita hyller som «den helt uunnværlige liberale tenkeren i det 20. århundre».

Professor Friedrich Hayeks store bekymring var at den demokratiske friheten folk flest fikk i og med allmenn stemmerett skulle gripe inn i den friheten han satte høyest, markedsfriheten. Han foreslo på 1970-tallet å beskjære stemmeretten til én gang i livet, det året du fyller 45, og å konfiskere den fra alle offentlig ansatte, pensjonister og trygdede.

Hayek anbefalte strenge grenser for hva demokratiet «har rett til å foreta seg». Det handler om å gi markedsfriheten forrang foran den demokratiske friheten, en ambisjon som nå i stor grad oppfylles av «EUs indre marked».

Hvis allmuen misbrukte stemmeretten til politikk som tråkket over grensene for hva demokratiet «har rett til å foreta seg», anbefalte Hayek et midlertidig militærdiktatur som kunne skape et fritt marked «rensket for urenheter».

Hvis allmuen misbrukte stemmeretten til politikk som tråkket over grensene for hva demokratiet «har rett til å foreta seg», anbefalte Hayek et midlertidig militærdiktatur som kunne skape et fritt marked «rensket for urenheter». I sin engasjerte støtte til Augusto Pinochets skrekkregime i 1970- og 1980-årene, var Hayek særlig imponert over generalens mot til å knuse den chilenske fagbevegelsen og dens «privilegier».

Ifølge Civita, står Friedrich Hayek «så nær idealet for den liberale vitenskapsmann som hva de menneskelige svakheter tillater». Dette er altså «den liberale tradisjonen». Hvis venstresida sliter med å eie frihetsbegrepet, må det nesten være vår egen skyld.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen lørdag 8. september 2018.