Demokratiser legemidlene!

Foto: Stock Catalog /Flickr

For å bli bedre rustet i fremtiden trenger vi offentlig utvikling og produksjon av legemidler. Trusler mot folkehelsa – som koronaviruset, antibiotikaresistente bakterier og en aldrende befolkning – er felles utfordringer som krever felles løsninger.

Kriser av den typen vi befinner oss i nå, tydeliggjør styrker og svakheter i måten samfunnet vårt er organisert på, noe som har ført til uventede uttalelser. Europas liberale fanebærer, Frankrikes president Emmanuel Macron, sa i en tale til nasjonen i forrige uke at vi bør «sette spørsmålstegn ved de siste tiårenes økonomiske utviklingsmodell» og at «velferdsstaten med gratis helsevesen uten krav til inntekt, karriere eller yrke, ikke er en kostnad, men en dyrebar skatt. Det er en uunnværlig ressurs når skjebnen slår til.»

Også i Norge kan vi i dag være glade for at helsen vår ikke er avhengig av markedskrefter, som i USA, men at vi har et offentlig helsevesen. Men det finnes en åpenbar svakhet i det norske systemet: at utvikling og produksjon av legemidler drives av kommersielle aktører. Forskning og utvikling i legemiddelindustrien er styrt av utsikter til profitt, ikke behov. Med et offentlig eid foretak som utvikler vaksiner, antibiotika og andre legemidler kan vi være bedre rustet ved helsekriser, og få en mer stabil forsyning av legemidler under kriser.

Det finnes en åpenbar svakhet i det norske systemet: at utvikling og produksjon av legemidler drives av kommersielle aktører.

Profitt er ikke noen egnet drivkraft for å gi oss den innovasjonen som trengs for å håndtere framtidige helsekriser. Epidemier er ikke alltid lønnsomme. Dårlig lønnsomhetsutsikter har innebåret manglende investeringer også i utvikling av antibiotika. Det har ikke blitt utviklet noen nye kategorier av antibiotika siden 1980-tallet. Den gangen var det 25 bedrifter som hadde programmer for utvikling av antibiotika; i dag er det bare tre. Vi kan derfor ikke overlate utviklingen av antibiotika til aktører med kommersielle formål. Spredning av antibiotikaresistente bakterier vil trolig være langt dødeligere enn koronaepidemien. Ifølge The Infectious Diseases Society of America dreper MRSA, en antibiotikaresistent bakterie, omkring 19 000 personer hvert år bare i USA. På grunn av trusselen fra resistente bakterier foreslo i fjor Jim O’Neill, tidligere ansvarlig for Storbritannias håndtering av spørsmålet, nasjonalisering av legemiddelproduksjonen.

Under ebolakrisen i 2014 og 2015 døde tusenvis av mennesker samtidig som arbeidet med å utvikle en vaksine pågikk. Det var en av grunnene til at CEPI, Coalition for Epidemic Preparedness Innovations, ble etablert her i Norge noen år senere. «Markedet vil ikke løse disse problem, siden epidemier ikke kommer særlig ofte, og når de gjør det, kan du ikke ta overpris for produktene», sa Bill Gates, en av de som har gitt mest til senteret. Også de ultrarike ser hvordan en profittstyrt legemiddelindustri har avgjørende begrensninger. Men å erstatte en markedsmodell med en veldedighetsmodell, der utvikling av legemidler styres av smak og behag fra de ultrarike, skaper ikke noe langsiktig behovsorientert system.

Man kan innvende at profittdrevne aktører i legemiddelindustrien er positivt siden de investerer deler av inntektene i forskning og utvikling av nye produkter. Ved å maksimere inntektene sine drives bedriftene på en måte som maksimerer de ressursene som kan reinvesteres i ny innovasjon. Det argumentet forutsetter at bedriftene faktisk bruker inntektene til forskning og utvikling av livsviktige medisiner.

Det stemmer ikke at store inntekter i private virksomheter leder til investeringer i forskning og utvikling.

Det er dessverre ikke tilfellet. På grunn av en økende finansiell orientering bruker legemiddelindustrien nå stadig mer på aksjeutbytte og tilbakekjøp av aksjer relativt mot investeringer i forskning og utvikling. I et kommende working paper viser økonomen Rosie Collington hvordan utbetalinger til aksjeeiere har økt kraftig de siste ti årene relativt mot forskning og utvikling-utgiftene i de tre store legemiddelfirmaene Eli Lilly, Novo Nordisk og Sanofi. Det stemmer altså ikke at store inntekter i private virksomheter leder til investeringer i forskning og utvikling. Industrien fungerer alt mer som et redskap for omfordeling oppover; fra offentlig helsevesen og personer som trenger behandling med legemidler, til aksjeeiere, en gruppe hvis medlemmer oftest befinner seg på toppen av inntektsfordelingen. Det er stadig vanskeligere å begrunne markedsstyringen i denne sektoren.

Den norske høyresiden hevder at velferdsstaten ikke har råd til å ta seg av en aldrende befolkning. Men det finnes ingen naturlov som sier at problemer knyttet til en aldrende befolkning er uløselige. Snarere bør «eldrebølgen» føre til en mer proaktiv offentlig velferd, via en offentlig legemiddelutvikling. Felles utfordringer som en aldrende befolkning, antibiotikaresistente bakterier og smittsomme virus krever felles løsninger.

I stedet for en legemiddelindustri som satser på utbytte og tilbakekjøp av aksjer – på bekostning av innovasjon – trenger vi en offentlig eid legemiddelproduksjon. Med et statlig foretak kan virksomheten rettes mot kjerneoppgavene, og livsviktig forskning kan utføres på grunnlag av samfunnets behov, ikke kommersielle inntektsmuligheter. Hvis Norge er et for lite marked, kan et alternativ være å gå sammen med de andre skandinaviske eller nordiske landene.

Et felles helsevesen er, som president Macron sier, en uunnværlig ressurs. Vi bør se på hvordan det kan ekspanderes. Å ta behandlingen ut av markedet har fungert bra. Neste område bør være utvikling og produksjon av legemidler.