Demokratiets to verdener

Foto: Christian Natiez

Wikileaks har sørget for en demokratisk debatt om handelsavtalene, men forsterket skillet mellom partene i debatten. Dokumentene de har lekket, er ikke anerkjent av regjeringen som grunnlagsmateriale. I tillegg understreker lekkasjene bekymringene regjeringen ikke vil diskutere. Dermed fortsetter forsvaret av avtalen å snakke om sine utvalgte emner, og sivilsamfunnet om sine. Regjeringen fremmer TiSA som en økonomisk viktig avtale. Sivilsamfunnet sier TiSA er en trussel mot demokratiet. Dette har gitt TiSA-debatten «monologiske tendenser», sier Nina Annette Herland fra Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. I august leverte hun masteroppgaven «En åpen og opplyst samtale?», som analyserte deler av TiSA-debatten.

I debatten er det i liten grad fakta om tingenes tilstand som formidles, men tolkninger av virkeligheten og spådommer om framtiden, skriver hun. Utenriksdepartementet (UD) og statssekretær Morten Høglund snakker om TiSA-avtalen som om den eksisterer i dag, selv om den ikke er signert. Fordi avtalen er under forhandlinger er det ingen, ikke en gang forhandlerne i UD, som kan si hvordan avtalen til slutt kommer til å se ut, poengterer Herland.

Det var meningen at informasjonen om TiSA fra regjeringen skulle oppleves som nøytral og pålitelig.

Regjeringens ensidige fokus på de antatt økonomiske fordelene ved avtalen har forverret situasjonen for TiSA-tilhengerne. Ikke bare blir kritikerne av avtalen opprørte av å ikke vite innholdet i avtalen, og at informasjonen har kommet lang tid etter forhandlingene har startet. De opplever at de får svar på spørsmål de aldri har stilt. Det er ikke de konkurransefordelene for norske selskaper i utlandet kritikerne er opptatt av.

Det var meningen at informasjonen om TiSA fra regjeringen skulle oppleves som nøytral og pålitelig. Istedenfor blir den oppfattet som ren politisk agitasjon, der hva man sier og ikke sier blir valgt med omhu. Regjeringen får stryk for sin kommunikasjonsstrategi for denne avtalen.

Bryter trepartssamarbeidet
Et av problemene med TiSA-avtalen er at store aktører som Fagforbundet ikke blir ansett som en part i saken. Selv om TiSA-avtalen ikke er lønnsforhandlinger, er det forhandlinger som får store ringvirkninger for arbeidsmarkedet i Norge. Dette er et klart brudd på trepartssamarbeidet i Norge.

Demonstrasjon mot kontroversielle handelsavtaler i Oslo. Artikkelforfatteren i midten. Foto: Nei til EU
Demonstrasjon mot kontroversielle handelsavtaler i Oslo. Artikkelforfatteren i midten. Foto: Nei til EU

Samtidig er det andre parter som føler seg forstått, ivaretatt og som sover godt om natten. NHO støttet regjeringen da debatten nådde avismediene i fjor sommer. Men ellers har det vært stille fra næringslivet i Norge.

Lekkasjene fra Wikileaks viser at næringslivet i Norge slett ikke trenger å delta i den offentlige debatten for å få en avtale som særbehandler dem. Et av dokumentene fra lekkasjene var kapittelet om «gjennomsiktighet». Gjennomsiktighet er et ord med gode konnotasjoner, og er som regel noe presse og sivilsamfunn krever av politikere. Vi vil ha gjennomsiktighet og åpenhet rundt politiske prosesser for å sikre demokratisk styring.

Gjennomsiktighet for hvem?
I TiSA-avtalen er gjennomsiktighet tvert i mot en sak for næringslivet. Det betyr ikke åpenhet og debatt, men kan best oversettes med påvirkning og rett til informasjon for bedrifter. Første punkt i gjennomsiktighets-kapittlet, slår fast at alle lover, regler, prosedyrer og administrative vedtak som berører feltene i TiSA-avtalen skal publiseres, slik kan alle berørte parter «gjøres kjent» med dem. Videre skal berørte parter få rett til å kommentere en potensiell lovendring.

Norge peker seg ut som en av pådriverne for disse ordningene, som ser ut som en ny type institusjonalisering av lobbyisme.

Berørte parter i denne sammenheng er alle som har «handelsinteresser» og som blir påvirket av nye lover og regler. Dette er næringslivet, ikke fagbevegelsen og sivilsamfunnet. Næringslivet skal ikke bare underrettes, med ved enhver lovendring skal det også ligge en forklaring på hvorfor den er nødvendig, og hvordan denne endringen vil påvirke næringslivet. Deretter skal alle land «etablere passende mekanismer» for å «respondere på tilbakemelding» fra næringslivet.

Norge peker seg ut som en av pådriverne for disse ordningene, som ser ut som en ny type institusjonalisering av lobbyisme. Noen land foreslår formuleringer som åpner for en frivillig løpende orientering av næringslivet. Norge foreslår å gjøre dette til en plikt.

Foto: Mehr Demokratie
Foto: Mehr Demokratie

Gir opp demokratisk styring
Ordninger som dette er et godt eksempel på fordelingen av rettigheter og plikter i handelsavtalene. Næringslivet får kun rettigheter på den ene siden, mens staten kun får plikter på den andre. Dette får absurde utslag, som at det offentlige får ansvaret for å løpende oppdatere næringslivet, en oppgave som strengt tatt næringslivet burde ha ressurser og interesse av å gjøre uten hjelp fra staten.

Gjennomsiktighetsordningene i TiSA-avtalen er rene tiltak for å sikre påvirkning fra næringslivet. Andre sektorspesifike kapitler har også egne artikler om gjennomsiktighet. Finanskapittelet forteller om et eget panel som skal avgjøre hvilke nye regler som er akseptable og nødvendige.

Gjennomsiktighetsordningene i TiSA-avtalen er rene tiltak for å sikre påvirkning fra næringslivet.

Ordninger som dette er en av mange i rekken av en institusjonalisering av næringslivets styring av demokratiet. TTIP-avtalen skal ha et eget reguleringsråd for alle sektorer, som skal godkjenne enhver ny lovendring. Investor-stat-domstolen (ISDS) er storselskapenes glansnummer i de nye handelsavtalene, er med i TTIP-avtalen og skal innlemmes i alle Norges framtidige bilaterale handelsavtaler. NHOs europeiske paraplyorganisasjon, BusinessEurope, ønsker ISDS i TiSA. Forhandlingene er ikke avsluttet på dette punktet.

Men domstolen er altså ikke den eneste måten å reorganisere demokratiet på. Byggesteinene i de nye handelsavtalene er mange ulike former for institusjonalisert lobbyisme. Norske selskaper er involvert i prosessen som har ført til en helt spesiell type arkitektur i avtalene, og de har en regjering som aktivt jobber for å gi dem utvidede rettigheter. Telenor er et av 21 selskaper som arbeider for å påvirke handelsavtaler gjennom BusinessEurope. Næringslivet er en part i TiSA-avtalen, mens sivilsamfunnet står utenfor. Selv den beste kommunikasjonsstrategien ville ikke skjult dette.

Lørdag 10. oktober kl.14 er det demonstrasjon mot handelsavtalen TiSA utenfor Stortinget, som en del av en internasjonal aksjonsuke.

Teksten har også stått på trykk i Nei til EUs VETT nr. 3: «I tjeneste for samfunn eller selskap?».

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.