Den demokratiske friheten står på spill

Millioner av spanjoler demonstrerte mot EU og den spanske regjeringen sin kuttpolitikk i kjølvannet av eurokrisen. I 2015 vedtok regjeringen en lov som straffet slike protester med skyhøye bøter. Foto: Adolfo Lujan/ Flickr

Det autoritære som foregår i Italia, hvor landets president Sergio Mattarella nektet å godkjenne finansministeren i den nye populistregjeringen, er akkurat det jeg advarer mot i Frihetens mødre: Markedsfrihetens overhøyhet over den demokratiske friheten. Det er ikke Lega Nords ønske om å kaste ut en halv million flyktninger som plager de EU-vennlige makthaverne, men at landet skulle få en finansminister som er kritisk til euroen.

Der går grensen. Stemmeretten er ikke lenger av verdi når den kommer i konflikt med Euroen eller noe annet økonomisk spørsmål av betydning for de store pengeinteressene.

Det var dette som skjedde med Hellas. Ikke bare de folkevalgte og regjeringen, men også en folkeavstemning, sa nei til EUs kuttpolitikk og ja til å sette menneskers rettigheter framfor bankenes.

Det er ikke Lega Nords ønske om å kaste ut en halv million flyktninger som plager de EU-vennlige makthaverne, men at landet skulle få en finansminister som er kritisk til euroen.

Da svarte EU-eliten momentant og nådeløst: Sentralbanken ville kvele kreditten til Hellas over natten, hvis ikke grekerne la den demokratiske friheten til side og bøyde seg for EUs og bankenes diktater.

Den resolutte aksjonen mot folkestyret i Hellas står i grell kontrast til hva EU gjør når statsledere krenker grunnleggende menneskerettigheter. Viktor Orbán har fått bygge sin «illiberale stat» (Orbáns ord) i Ungarn ganske i fred i mange år allerede. Brutal mediesensur. Ustraffede drap på sigøynere. Statlig hets mot utlendinger.

Ja, Orbán har fått kritikk, men nei: Aldri noen reaksjon som kommer i nærheten av det Hellas ble utsatt for, hardt og kontant, det øyeblikket regjeringen i Aten forsøkte å sette den demokratiske friheten opp mot EUs økonomiske diktater.

Den demokratiske friheten er truet i Spania også. Da millioner av indignerte innbyggere kom ut i gatene mot EUs mislykkede kuttpolitikk, valgte ikke den konservative regjeringen å lytte til protestene, men å forby dem. Spanias «kneblingslov» kan gi deg fem millioner kroner i bot for å demonstrere utenfor en T-bane-stasjon uten statens tillatelse.

Vi er vitne til den autoritære dreiningen som følger etter den økonomiske liberalismens finanskrise og fallitt.

Denne loven ble ikke innført av general Franco på 1940-tallet, men av Høyres søsterparti i 2015. Den er fordømt av New York Times, men tydeligvis grei nok for i EU-kommisjonen og deres «fire friheter».

Vi er vitne til den autoritære dreiningen som følger etter den økonomiske liberalismens finanskrise og fallitt, slik vi også opplevde i flere land på 1930-tallet. Når markedets usynlige hånd steller til for mye uro og nød, roper høyresiden på statens jernkledte neve.

Den demokratiske friheten står på spill i dagens Europa. EU-mastodonten, slik den har utviklet seg, minner lite om demokrati, og mer om den førdemokratiske embetsmannsstaten på 1800-tallet.

Den gangen skulle folk flest ha friheten til å spille sine kort som best de kunne – vi var fri til å tilpasse oss de økonomiske omstendighetene. Den politiske friheten til å bestemme spillereglene skulle eliten ha for seg selv. Bare eliten hadde stemmerett.

Den demokratiske friheten står på spill i dagens Europa.

Den liberale staten på 1800-tallet var en kentaurstat (kentauren har et menneskes overkropp på en hests kraftige underkropp): Frihet for de øvre lag gjennom tvang mot de lavere. EU er i ferd med å bli den nye embetsmannsstaten på europeisk nivå. Uten reell stemmerett for allmuen i økonomiske spørsmål. En kentaurstat for det 21. århundre.