Mindre ulikhet i Latin-Amerika

Inntektsulikheten  er redusert i de fleste land i Latin-Amerika det siste tiåret. Utviklingen er et bevis på at politisk mobilisering for mer inkluderende institusjoner nytter, men fremdeles er avgrunnen stor mellom Latin-Amerikas superrike og den øvrige befolkningen.

Sosial og økonomisk ulikhet er ikke bare en sak for venstreradikale. Fra internasjonale institusjoner har det haglet med «ulikhetsrapporter» de siste årene[1], og alt fra paven til Davos-eliten har uttrykt sin dype bekymring for hva økte økonomiske og sosiale forskjeller har å si for samfunnsutviklingen. Men det er liten enighet om årsakene til den økende ulikheten eller hva som skal til for å redusere den. Latin-Amerika er den eneste regionen i verden som har sett en vedvarende nedadgående trend når det gjelder inntektsulikhet de siste årene.  Derfor har diskusjonene om hva som har ført til denne utviklingen ikke bare forskningsmessig, men også stor politisk interesse.

Latin-Amerikas snuoperasjon
Oppfatningen om at Latin-Amerika alltid har hatt større inntektsulikheter enn resten av verden er en myte, viser ny forskning.[2] Men mens man på 1900-tallet så en nedgang i ulikheten i for eksempel Europa, fikk man bare en moderat nedgang fra 1960-tallet frem til rundt 1980 i Latin-Amerika. Regionen befestet seg dermed som det området med høyest inntektsulikhet i verden. Etter gjeldskrise og en påfølgende langvarig økonomisk nedtur og nyliberal omstilling, begynte inntektsulikheten å øke igjen på 1980-tallet. Økningen fortsatte gjennom 1990-tallet, på tross av at fattigdommen ikke lengre økte på samme vis som på 1980-tallet.

Rundt år 2000 levde 43 prosent av Latin-Amerikas befolkning under fattigdomsgrensen. Samtidig hadde inntektsulikheten målt i Gini-koeffisienten nådd 0,53 (uveid gjennomsnitt). Er Gini-koeffisienten null, er inntekten totalt likt fordelt inntekt mellom alle personer. Er den én, er all inntekt samlet hos en person. Jo høyere Gini-koeffisienten er, dess mer ulikhet er det i et samfunn. Gjennomsnittet for OECD landene er 0,316 og i Norge ligger den på 0,258. I land som Brasil og Guatemala lå Gini-koeffisienten rundt år 2000 på opp mot 0,60.

Dersom utviklingen fortsetter i for eksempel Brasil, vil landet i 2020 ha en inntektsulikhet på linje med Canada.

Etter 2002 begynte imidlertid utviklingen å snu i de fleste landene i Latin-Amerika. Fattigdommen ble redusert fra å omfatte 43 til 27 prosent av befolkningen i 2013.  Fra rundt 2008 kom det også indikasjoner på at inntektsulikheten var på vei ned. Godt hjulpet av omfattende og gode husholdningsundersøkelser, kunne forskere konstatere at inntektsulikheten målt i Gini ble redusert med i snitt én prosent for hvert år mellom 2002 og 2012. Reduksjonen fortsatte gjennom den internasjonale finanskrisa i 2008 og 2009, og etter krisa ble reduksjonen i ulikhet faktisk styrket.[3] En reduksjon på én prosent årlig virker kanskje ikke voldsomt imponerende ved første øyekast. Men det har likevel vært nok til å bringe regionen tilbake til ulikhetsnivåer fra før 1980-tallets krise. Dersom utviklingen fortsetter i for eksempel Brasil, vil landet i 2020 ha en inntektsulikhet på linje med Canada[4]

Dermed er kampen om å ta æren for endringene i gang.  To forklaringer er umiddelbart sannsynlige, men har helt ulike implikasjoner. Den første er at nedgangen i ulikhet er et resultat av politikken til de venstreorienterte regjeringene som kom til makten i Latin-Amerika på 2000-tallet. Den såkalte «venstrebølgen» sies gjerne å ha begynt med valget av Hugo Chávez som president i Venezuela i 1998, men man begynte egentlig ikke å snakke om en venstredreining før Luis Inácio Lula da Silva ble valgt som president i Brasil i 2002. Den andre forklaringen er at ulikhetsreduksjonen er et resultat av kombinasjonen av langsiktig investering i utdanning og en historisk økonomisk vekst, som i stor grad er drevet av økning i pris og etterspørsel etter regionens viktigste råvarer.

Kraftig venstrebølge
Mellom 1998 og 2014 ble sentrum-venstrekandidater valgt i 22 av 49 presidentvalg i regionen. Med unntak av Mexico og Colombia, ble alle de større økonomiene i Latin-Amerika styrt av sentrum-venstreregjeringer gjennom store deler av 2000-tallet. Det er mye som skiller de venstreorienterte sosiale bevegelsene, partiene og kandidatene som vant regjeringsmakt på 2000-tallet ved å utfordre gamle eliter. Men en av de få sakene de har hatt til felles er å redusere ulikheter, både økonomiske, sosiale og politiske.[5]

At disse regjeringene kom til makten, var i første omgang avhengig av demokratiseringen som fant sted i Latin-Amerika fra 1980-tallet og fremover. Demokratiseringen gjorde slutt på det som i mange land hadde vært flere tiår med militærdiktatur, men falt for flere land sammen med en omfattende nyliberal reformprosess. Den nyliberale bølgen bidro til salg av de fleste offentlige selskaper, privatisering av utdanning, helse, pensjoner og jord der den fremdeles var felleseid, og omfattende handelsliberalisering. I de fleste landene beholdt også en ganske snever økonomisk elite makten på tross av en gradvis styrkning av demokratiske institusjoner og frie valg.

Det konstitusjonelle demokratiet gjorde det samtidig mulig for sosiale bevegelser å få et politisk uttrykk. Dermed kunne kandidater utenfor tradisjonelle eliter vinne frem.

Venstrebølgen kan forstås som en reaksjon på kombinasjonen av 1980-tallets økonomiske krise, 1990-tallets nedbygning av offentlige tjenester, og begrensningene i et elitistisk demokrati. Men det konstitusjonelle demokratiet gjorde det samtidig mulig for sosiale bevegelser å få et politisk uttrykk. Dermed kunne kandidater utenfor tradisjonelle eliter vinne frem. Det var dette som skjedde da Lula fra arbeiderpartiet PT ble valgt som president i Brasil i 2002, og da sosiale bevegelser bragte Evo Morales til makten i Bolivia i 2006. Samme mekanisme lå bak da Rafael Correa, med støtte i urfolks- og miljøbevegelser, tok makten i Ecuador i 2007, og da den tidligere geriljaen, nå venstrepartiet, FMLN støttet Mauricio Funes sin valgseier i El Salvador i 2009. Andre venstrekandidater, som Nestor Kirschner og Cristina Fernández i Argentina og Hugo Chávez i Venezuela, har snarere hatt sin base i etablerte institusjoner (henholdsvis peronistpartiet og det militære), og vunnet støtte fra brede lag av lavere klasser.

Kontantoverføring har gitt fattigdomsreduksjon
Politikken sentrum-venstreregjeringene har ført for å bidra til ulikhetsreduksjon har vært svært varierende, men to elementer har vært viktige overalt: sosialpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk.  Sosialpolitikken er sentral. Sammenlikner man ulikhet i Latin-Amerika og Europa uten å ta skatter og overføringer med i regnestykket, har ikke Europa vært mye bedre stilt enn Latin-Amerika. Det er et progressivt skattesystem og overføringer som trygd, pensjon og sosiale stønader som har ført til at ulikheten i Europa har vært mye lavere enn i Latin-Amerika.[6] Derfor skulle man tro at når man de siste årene har innført langt mer generøse sosiale ordninger i Latin-Amerika, så vil det også slå ut på ulikheten.

Den viktigste nyvinningen i sosialpolitikken er programmene for kontantoverføring, som i noen land er blitt såpass omfattende at de utgjør en slags behovsprøvd borgerlønn. Flere av disse programmene ble etablert før den såkalte venstrebølgen. Men det var først under sentrum-venstreregjeringene at disse programmene ble så omfattende at de begynte å slå ut på fattigdomsstatistikken. Det gjelder for eksempel det brasilianske programmet Bolsa Familia, som har en forløper i programmer som regjeringen til Fernando Enrique Cardoso innførte i perioden 1997-2003. Det var først da Lula gjorde programmet til sin kjernesak, utvidet og institusjonaliserte det, at det virkelig ga utslag på fattigdoms- og ulikhetsstatistikken. Nå omfatter programmet 26 prosent av befolkningen, og kontantoverføringene utgjør 2.5 prosent av Brasils statsbudsjett. Som et resultat ble Fattigdommen i Brasil redusert med 27 prosent i Lulas første presidentperiode mellom 2003 og 2007, og dette har også hatt betydning for reduksjon av ulikhet.

Den viktigste nyvinningen i sosialpolitikken er programmene for kontantoverføring, som i noen land er blitt såpass omfattende at de utgjør en slags behovsprøvd borgerlønn.

Lønnsutjevning viktigst
Pensjoner og overføringer kan likevel ikke forklare en veldig stor del av ulikhetsreduksjonen i Latin-Amerika, siden dette totalt utgjør en liten del av folks inntekt. Det som uten tvil har hatt størst betydning for de minskende forskjellene, er utjevning i lønnsinntekt.  Formalisering av arbeidsmarkedet har vært ett av tiltakene for å få til dette. Det faktum at nær halvparten av Latin-Amerikas arbeidsstokk befinner seg i uformell sektor, uten sosiale eller faglige rettigheter, har mange konsekvenser for ulikhet. [8]  Å redusere denne andelen har derfor vært høyt prioritert, og det har gitt resultater. De siste ti årene er andelen som jobber i uformell sektor redusert fra i snitt 54 prosent til rundt 47, og i noen land (for eksempel Brasil) har reduksjonen vært betydelig større.

Flere av venstreregjeringene har også lagt vekt på å øke lønningene i de lavtlønte sjiktene, spesielt gjennom å øke minstelønna. Den lovfestede minstelønna har økt med i gjennomsnitt 54 prosent mellom 2000 og 2012, men det er store forskjeller mellom land. De venstreorienterte regjeringene har økt minstelønna mest, men utviklingen i reallønnen har de siste to årene vært negativ både i enkelte venstreorienterte land (Venezuela og Argentina) og i høyreorienterte, i førstnevnte tilfelle på grunn av inflasjon.[9]

Utdanning og økonomisk vekst
Lønnsutjevningen har ikke bare skjedd fordi lave lønninger er blitt høyere. Man har også sett en relativ utflating av høyere inntekter. I noen land har dette sammenheng med endrede skattesystemer, men det som har vært avgjørende er en reduksjon i forskjellene i lønn mellom lønnstakere med høy og lav utdannelse. Lønnsgevinsten ved høyere utdanning er redusert, med andre ord.[10] For å forstå årsaken til det, må man gå lengre tilbake enn 2000-tallet, altså til før venstrebølgen startet i Latin-Amerika.

Sentrum-venstreregjeringene har generelt økt innsatsen for å bygge opp offentlig utdanning, etter en privatiseringsbølge på 1990-tallet. Men utdanningsrevolusjonen i Latin-Amerika begynte for flere tiår siden, og man har sett en gradvis økning i andelen av befolkning med høyere utdanning. På 1990-tallet økte etterspørselen etter høyt utdannede på grunn av teknologisk omstilling og lønnsgevinsten ved høyere utdanning ble derfor beholdt. Men  2000-tallets økonomiske vekst har også skapt etterspørsel etter lavt utdannede, særlig i service-sektoren som betjener den økende middelklassen. Samtidig har «tilbudet» av høyt utdannede oversteget etterspørselen. Kombinasjonen av generell økonomisk vekst og langsiktige investeringer i utdanning har dermed hatt mye å si for lønnsutjevningen og ulikhetsreduksjonen i Latin-Amerika.

Ulikhetsreduksjonen kan derfor bare delvis forklares med den venstreorienterte politikken som er ført i mange land det siste tiåret. Men viktigere enn at denne forklaringen fratar det siste tiårets venstreregimer noe av æren for ulikhetsreduksjonen, er at den gir en viss grunn til bekymring om utviklingen kommer til å fortsette. Latin-Amerika har hatt redusert økonomisk vekst i 2012 og 2013. Om arbeidsmarkedet ikke lenger etterspør både lavt og høyt utdannet arbeidskraft i like stor grad som før, kan ulikheten begynne å øke igjen.

Kapitalinntekter og de superrike
Et annet varsku, som kommer fra litt annet hold, er at forbedringene man har sett først og fremst dreier seg om fordeling mellom lønnsmottakere, og ikke mellom lønns- og kapitalinntekter. Lønnsinntektenes andel av totale inntekter har gått betydelig ned på verdensbasis, og det er en av forklaringene på økt ulikhet.[11]

Mens ulikheten i lønnsinntekter sank i nesten hele Latin-Amerika det siste tiåret,  var det bare i Argentina, Brasil, Costa Rica og Uruguay at lønningenes andel av BNP økte.

I Latin-Amerika har det vært små endringer. I Venezuela,  som har gjennomgått den mest dramatiske omleggingen av økonomisk- og sosialpolitikk, utgjør lønnsinntekter som andel av BNP under 30 prosent, mens de ligger på over 50 prosent i Costa Rica, og rundt 45 prosent i Norge. Og like viktig: Mens ulikheten i lønnsinntekter sank i nesten hele Latin-Amerika det siste tiåret,  var det bare i Argentina, Brasil, Costa Rica og Uruguay at lønningenes andel av BNP økte. Av disse landene hadde Argentina og Brasil også en betydelig reduksjon i inntektsulikhet, mens Costa Rica og Uruguay er blant landene som har hatt minst reduksjon i inntektsulikhet.

Lønnstakernes andel av totale inntekter fanges ikke opp i husholdningsundersøkelsene som danner grunnlaget for de fleste analysene av de siste årenes ulikhetsreduksjon. Husholdningsundersøkelsene er heller ikke godt egnet til å fange opp inntektene til de superrike som ofte lever på kapitalinntekter. Latin-Amerikas antatt rikeste menn, Carlos Slim fra Mexico og Eike Batista fra Brasil, har slitt litt det siste året. Likevel er det ingenting som tyder på at gapet mellom dem og andre superrike latinamerikanere på den ene siden  og resten av befolkningen på den andre har blitt mindre det siste tiåret.

Utgangspunkt for strukturelle endringer og en ny sosial pakt?
Det er også flere andre forbehold man bør ta før man starter feiringen av reduksjon i inntektsulikhet (å bruke uttrykket «spretter champagneflaskene» ville vel være litt upassende her). For det første er generelle forskjeller i lønnsinntekt bare ett av mange aspekt av ulikhet. Det har for eksempel skjedd lite i utjevningen av inntektsforskjeller mellom kjønn: utjevningen man har sett de siste ti årene har i første omgang skjedd mellom mannlige lønnsmottakere.[12]

For det andre stiller mange spørsmålstegn ved hvor mye mer man kan klare å redusere ulikheten ved hjelp av sosiale programmer og kombinasjonen økonomisk vekst og utdanning, om man ikke samtidig får til en grunnleggende endring i økonomiske strukturer. En slik strukturendring må innebære både å få en større andel av befolkningen over i mer produktive sektorer, og å skape mer produktive, teknologi- og kunnskapsintensive sektorer.[13] For å få til det, trengs langsiktig tenkning og investering i teknologiutvikling, utdanning og industriell omstilling.

Flere av dagens regjeringer i Latin-Amerika har tatt skritt på veien mot en slik omstilling. De fremste eksemplene er kanskje Brasil og Ecuador, som på hver sin måte (og åpenbart i ulik skala) prøver å bygge opp en kunnskapsindustri. Men mange land har vært hindret av en kombinasjon av sterk opposisjon fra politiske og/eller økonomiske eliter og behovet for raske statsinntekter for å finansiere omfattende sosiale programmer. Slike raske inntekter har først og fremst kommet fra å utvinne naturressurser og drive agro-eksport, i stor grad med genmodifisert soya, på høygir, med de miljøkonsekvensene det medfører.[14]

Det er også langt igjen til Latin-Amerika blir en rollemodell når det gjelder sosial- og lønnspolitikk.

Sosiale programmer er  ikke bare sentrum-venstreregjeringenes kjernesak, men også helt nødvendige for deres politiske overlevelse, og i sin tur for sentralisering av statsmakten der denne har vært svak.  Dette er prosesser som genererer konflikter, særlig mellom myndigheter og næringslivseliter. Slik det ser ut i dag, vil slike konflikter gjøre  det vanskelig  å komme fram til avtaler om lønnsdannelse og samarbeid som kan legge til rette for videre ulikhetsreduksjon.

Hva kan vi lære av Latin-Amerika?
Begrensningene i Latin-Amerikas ulikhetsreduksjon viser at det er et stykke igjen før Latin-Amerika har lagt bak seg århundrer med enorme klasseskiller og dype strukturelle ulikheter. På tross av forsøk på å reformere internasjonale økonomiske institusjoner og å bygge opp egne regionale institusjoner, er ikke regionen unntatt den globale trenden med inntektskonsentrasjon på toppen. Det er også langt igjen til Latin-Amerika blir en rollemodell når det gjelder sosial- og lønnspolitikk. I flere land, særlig Mexico og deler av Mellom-Amerika, har endringene vært små i et system hvor avgrunnsdype sosiale skiller har skapt grobunn for svake institusjoner, fattigdom og eksklusjon. Andre land, som har sett en minsket ulikhet, sliter med ny sentralisering av makt, inflasjon og stadig mindre bærekraftige utviklingsmodeller.

Likevel er de siste tiårene en historie om at politisk mobilisering for mer inkluderende institusjoner faktisk nytter, og at en slik mobilisering kan være med på å bryte århundrelange mønstre av ulikhet som hindrer utvikling. En grunnleggende årsak til positive trender er mer inkluderende politiske institusjoner som har latt nye aktører komme til. Til sammen har de politiske endringene skapt et økonomisk og politisk rom for ulike typer utviklingspolitikk, som har gitt seg betydningsfulle utslag i reduksjon av inntektsulikhet.


Fotnoter:

[1] For eksempel Verdensbanken (2006), UNDP 2011,  OECD 2011.
[2] Williamson 2010
[3] Social Panorama 2013
[4] Soares 2013
[5] Cameron og Hershberg 2010
[6] Goñi et al 2008
[7] Lustig and Molina 2012
[8] Det vil føre for langt å gå igjennom alle sammenhengene her, men se OIT 2013a og OIT 2013b. Det er store forskjeller mellom land. Mens over 70 prosent er i uformell sektor i Honduras, er det bare 33 prosent i Costa Rica og 35 i Uruguay (ILO 2012).
[9] OIT 2013b
[10] Azevedo et. al 2013, Lustig et al 2013
[11] ILO 2013
[12] CEPAL 2012
[13] ECLAC 2010, 2012
[14] ENGOV 2013


Referanser:
Amarante, Verónica and Marin Abeles (2014), Distribu´ción Funcional del Ingreso en América Latina, CEPAL, unpublished paper.

Azevedo, João Pedro, María Eugenia Dávalos, Carolina Diaz-Bonilla, Bernardo Atuesta and  Raul Andres Castañeda, Fifteen Years of Inequality in Latin America: How Have Labor Markets Helped?, The World Bank, Poverty Reduction and Economic Management Network, Poverty, Gender and Equity Unit, March 2013

Cameron, Maxwell and Eric Hershberg (2010), Latin Americas left turns: politics, policies and trajectories of change, Lynne Rienners Publishers.

CEPAL (2012), Eslabones de la desigualdad: Heterogeneidad structural, empleo y protección social, Santiago de Chile: Comisión Económica para Am€rica Latina y el Caribe .

ECLAC (2010), Time for equality: closing gaps, opening trails, Santiago, Chile: Economic Comission for Latin Ameirca and the Caribbean.

ECLAC (2012), Structural change for equality: An integrated approach to development, Santiago,Chile: Economic commission for Latin America and the Caribbean.

Goñi, Edwin, J. Humberto López og Luis Servén (2008), Fiscal Redistribution and Income Inequality in Latin America, Policy Research Paper 4487, January 2008.

ILO (2013), Global Wage Report 2012/13: Wages and equitable growth, Geneva: ILO

Lustig, Nora, Luis López Calva and Eduardo Ortíz-Juárez (2013), Deconstructing the Decline in Inequality in Latin America, Tulane Economic Working Paper Series,  Working Paper 1314.

Soares, Sergei (2013), Can Changes in Structural Heterogeneity Explain the Fall in Earnings Inequality? An Analysis for Brazil, Unpublished paper, IPEA, Brazil.

OECD (2011), Divided We Stand: Why Inequality Keeps Rising, Geneva: OECD.

ILO (2012), Labor Overview Latin America and the Caribbean, Lima, Peru: ILO.

OIT (2013a), Panorama Laboral 2013 América Latina y el Caribe, Oficina Regional, Lima, Peru: OIT.

OIT (2013b), Economía informal y trabajo decente: Guía de recursos sobre políticas. La transición hacia la formalidad, Oficina Regional, Lima, Peru: OIT.

UNDP (2011), Sustainability and Equity: A Better Future for All, Human Development Report 2011.

Williamson, Jeffrey (2010), Five centuries of Latin American Income Inequality, Revista de Historia Económica, Journal of lberian and Latin American Economic History, Vol. 28, No. 2: 227-252

World Bank (2006), Equity and Development, World Development Report 2006.

World Bank (2008), Inclusive States: Social policy and structural inequalities, Washington, D.C.: World Bank.

  • Dr Selim Y Gool

    Your findings are not in accord with the accepted theory! See: @ http://www.iire.org/en/activities/seminars/item/521-3rd-iire-economy-seminar-2014.html, and @ http://www.iire.org/en/activities/seminars/item/179-international-seminar-marxist-analyses-of-the-global-crisis.html

    International Seminar: Marxist analyses of the global crisis 2009

    IIRE, Amsterdam

    The purpose of the seminar
    is to analyse the nature and the consequences of the present
    international economic crisis. Two main issues should be raised:

    What is the nature of the present crisis? Is it a classical economic
    crisis of capitalism? Or is it a new kind of economic crisis due to the
    peculiar role of finance? A crisis of financialised capitalism? Are
    there solid reasons to believe that it will be as dramatic as 1929 or
    not?

    What are the economic, political and social consequences? If it is
    indeed a big depression, can we think that a new brand of capitalism
    could emerge from the intervention of the state in different countries?
    For instance a-«de-financialised capitalism»? Or will it be the return
    of the neoliberal agenda and «business as usual» after the bulk of the
    crisis has passed?

    The
    first question raises several theoretical points that should be
    addressed: Is the theory of the long waves of accumulation relevant to
    explain this crisis or are other Marxist and other radical theoretical
    frameworks more relevant? The issue of finance and financialisation has
    been already discussed in the past but it is now necessary to update our
    common understanding of the interconnections between the financial and
    productive spheres in late capitalism.

    A second set of questions is linked to the systemic aspect of the crisis. It is often said that this
    crisis is not only an economical and financial crisis but also a food,
    energy and ecological crisis, and that all these aspects are
    intertwined. If this is true, this crisis is not a classical one, but a
    global crisis of capitalism in the sense that the mere resolution of the
    economic crisis will not be sufficient to launch a new wave of capital
    accumulation. To seriously address the ecological crisis, it is
    necessary to establish not only in theory but also empirically the
    connections between the economical and ecological dimensions in the
    present crisis. This issue has also practical consequences because many
    countries such as the US and France have decided to invest huge amounts
    of public money in the automobile and nuclear industry for instance, as
    part of their rescue package.

    The second question means that the economic and social evolution has to be
    analysed carefully not only in the US and the EU but also in Asia, Latin
    America and Africa. All continents are affected by the crisis but not
    as deeply and in the same way.

    For instance, China had its own specific
    problems (overheating economy, financial and real-estate bubbles,
    over-exploitation of workers) before the international crisis erupted.
    Chinese banks were not as much trapped in toxic assets as American and
    European ones. The effects of the international crisis are more
    channelled through the productive sphere (international trade, foreign
    direct investments) rather than the financial ones. Much the same can be
    said about Latin America and Africa. A global vision of the crisis is
    necessary to avoid a simplistic analysis of the crisis due to its focus
    on the US and the EU.

    By the same token, rescue packages and their
    effect on the crisis have to be analysed in their national context. A
    final aspect is to analyse how the crisis will affect the new relations
    of forces between major countries, and in particular between the US and
    China. Up to now, the US has played the role of «consumer of last
    resort» and Asia the role of main investor for financing their twin
    deficits. Now that the US demand is shrinking and their budget deficit
    and indebtedness skyrocketing will Asia, and especially China, be able
    or willing to keep on financing the US economy?

  • Benedicte Bull

    Hard to know exactly what «accepted theory» you refer to. The analysis here is based on recent empirical develompents, and is in accordance with most other recent analyses of the issue. Some are referred to in the article. See also the work by UNI-WIDER (for example Andrea Cornias analyses).

  • Leiv Olsen

    Ein grundig analyse. Ingen tvil om at dei meir venstreorienterte regjeringane har mykje av æra for den positive utviklinga. Men dei har fått muligheten på grunn av noko artikkelen ikkje nemner: makta til USA er kraftig svekka. USA kan ikkje lenger behandla Latin-Amerika som bakgarden sin (sjølv om dei fortsatt prøver, hugs kuppet i Honduras, og kva dei pøver på i Venezuela).
    Når dei latinamerikanske landa opptrer så uavhengig av USA som dei no gjer, heng det saman både med at USA er svekka og at Kina er styrka. Kina har blitt ein viktig handelspartnar, noko som gjer at dei latinamerikanske landa ikkje står i det same økonomiske avhengighetsforholdet til USA som før. Denne situasjonen har gjort det mulig å få til ein økonomisk vekst som ikkje før var mulig, då USA tappa kontinentet for rikdommane. For Latin-Amerika er rikt, problemet har vore at rikdommane har blitt pumpa ut av landet, i heimlandet er det bare ein liten overklasse (som til gjengjeld har blitt styrtrike) har fått del i rikdommane. Landa og folka har blitt plyndra – av USA. No, når USA er delvis handlingslamma på grunn av alle problema dei strir med både ute og heime, samtidig som Kinas framgang har gjort det muig for dei latinamerikanske landa å spela på fleire hestar, er det opna muligheter som før var stengde.
    Dette hadde aldri skjedd då USA var på topp. Også då vart det mange som prøvde å skapa ei nasjonal utvikling, men USA sørgde alltid for at dei blei fjerna (ved kupp eller militær intervensjon). Det går ikkje like knirkefritt i dag.

  • Pepsigro

    Dette var en grundlig analyse, men synes også betydningen av økonomisk vekst kommer litt i skyggen. Verdensbanken gir i sin rapport fra juni 2013 http://www.worldbank.org/content/dam/Worldbank/document/LAC/PLB%20Shared%20Prosperity%20FINAL.pdf er grundig bilde av dette, og det kommer klart frem at økonomisk vekst er den viktigste bidragsyter til redusert fattigfom og ulikheter i regionen. Når veksten i mange av landene nå, som du påpeker, bremser opp vil dette naturlig nok også ha betydning for videre reduksjon i fattigdom og ulikheter. Da dukker det plutselig opp nye relevante spørsmål: Har politikken som har vært ført det siste tiåret bidratt nok til å fremme fremtidig vekstevne?

    • PeeWeeMadman

      På den annen side, så ser man jo at et veldig eller helt fritt marked gjør lite for de fattigste når det gjennomføre i et land som allerede er ganske utviklet. Det er jo også verdt å merke seg at man i andre land med tilsvarende vekst ikke ser de samme reduksjonene i ulikheter.

  • http://blogg.uio.no/sum/norlablogg/ Benedicte Bull

    Fikk ikke svart på dette, Pepsigro. Jo – økonomisk vekst er en del av bildet. Hadde det ikke vært for det så hadde man ikke hatt penger i statskassene til sosiale overføringer og heller ikke klart å skape økt tilgang på jobber også til de fattige. Men samtidig er det ingen klar sammenheng mellom hvor man har hatt størst fattigdomsreduksjon eller ulikhetsreduksjon og hvor man har hatt størst økonomisk vekst (for eksempel: i Brasil har ulikhets- og fattigdomsreduksjonen fortsatt på tross av svekket vekst, mens Guatemala har hatt betydelig vekst og har fremdeles en av regionens høyeste fattigdomstall – og fremdeles problemer med underernæring – en skam!). Det er også slik at man har hatt perioder med økonomisk vekst tidligere hvor man ikke har redusert fattigdommen og i alle fall ikke ulikheten. Så, ja, økonomisk vekst er viktig men det er bare når denne veksten brukes fornuftig at den bidrar til redusert ulikhet og fattigdom. Spørsmålet du stiller på slutten er likevel svært relevant: om man har satset nok på fremtidig vekstevne. De fleste latinamerikanske land er smertelig klar over at man trenger en strukturell endring, større produktivitetsvekst, satsning på utdanning, teknologi etc. for å sikre fremtidig vekst. Mange har satt i gang politikk for å rette på det (Brasil, Ecuador, Chile er noen av dem). Mens andre i liten grad har gjort det. Og på kort sikt er alltid fristelsen stor for å fortsette råvareutvinning til høye priser som gir inntekter til sosial fordeling rett i kassa, og som både gir politisk støtte og kortsiktig fattigdomsreduksjonsgevinst.