Må vi jobbe mer, eller kan vi jobbe mindre?

Vi har hatt åttetimers arbeidsdag i Norge lenge. Kan vi jobbe mindre i framtida? Foto: Perspektivet Museum

Mange tar det nærmest for gitt at velferdsordningene våre ikke er bærekraftige i møte med den kommende eldrebølgen. Den demografiske utviklingen blir jevnlig brukt som et argument for innstramming av offentlige velferdsrettigheter, gjerne lagt fram med en dyster undertone av at det ikke finnes alternativer. Vi har rett og slett ikke råd.

For eksempel slo Venstres Sveinung Rotevatn fast i et innlegg i Dagbladet i høst at den «uunngåelige framtida for norsk økonomi og arbeidsliv» er at vi må jobbe mer og stramme inn den offentlige pengebruken. Civitas Villeman Vinje trakk samme beklagelige slutning i Aftenposten: «Konklusjonen er med andre ord at den norske velferdsstaten, slik den utvikler seg, dessverre ikke er bærekraftig.»

Perspektivmeldingen
Et viktig utgangspunkt for debatten om hvordan vi skal finansiere framtidens velferdsordninger er den forrige regjeringens Perspektivmelding, som kom i sin nyeste utgave i 2013. Her vises det til at offentlige budsjetter vil gå med relativt store underskudd noen tiår fram i tid i takt med at befolkningen blir eldre og at bidraget fra oljeinntektene gradvis synker som andel av BNP.

Da meldingen ble lagt fram, fokuserte finansminister Sigbjørn Johnsen på at norske arbeidstakere i snitt skulle arbeide mer, framfor å diskutere de ulike alternative måtene å møte denne utfordringen på. Han støttet seg på beregninger som viser at dersom pensjonsreformen virker slik den er ment, vil det bidra til å redusere det beregnede «finansieringsbehovet», eller den nødvendige skatteøkningen, i 2060 fra 6,1 prosent til 2,1 prosent av fastlands-BNP.

Må vi jobbe mer?
Stikk i strid med denne formaningen, hadde NRK i forbindelse med forrige ukes utgave av Brennpunkt bestilt nye beregninger fra SSB om konsekvensene av å innføre 6-timers arbeidsdag.

I SSB-rapporten «Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst», skrevet av Erling Holmøy og Birger Strøm, ser forskerne på konsekvensene for privat forbruk og for statskassa dersom den gjennomsnittlige arbeidstiden gradvis reduseres ned mot 6 timer de neste 45 årene.

Hovedpoenget er at de samme framskrivningene som viser at den offentlige fattigdommen vil øke i tiårene som kommer, samtidig legger til grunn at produktivitetsvekst vil føre til at hver og en av oss i 2060 vil ha et privat forbruk som er opp mot tre ganger så høyt som i dag.

Rapporten anslår at en slik arbeidstidsforkortning vil øke den nødvendige skatteøkningen for å finansiere eldrebølgen fra 2,5 prosent til 11 prosent av fastlands-BNP fram mot 2060. Den nødvendige skatteøkningen blir såpass stor fordi SSB hvert år antar at statsbudsjettet er i balanse. Skattenivået i modellen ligger derfor vesentlig lavere enn dagens nivå de neste 20 årene før kostnadene øker for alvor. Vi kan selvfølgelig velge å ikke først senke skattene på denne måten, slik at den framtidige økningen sammenlignet med dagens nivå vil være mindre enn dette. Se figur 10 i rapporten. Holmøy og Strøms konklusjon, som også tar hensyn til de anslåtte effektene av pensjonsreformen, kom kanskje likevel overraskende på de fleste: «Selv med en så sterk arbeidstidsforkortelse vil det reelle private forbruket per innbygger i 2060 være nær det dobbelte av dagens nivå.»

Hvordan er det mulig? Hovedpoenget er at de samme framskrivningene som viser at den offentlige fattigdommen vil øke i tiårene som kommer, samtidig legger til grunn at produktivitetsvekst vil føre til at hver og en av oss i 2060 vil ha et privat forbruk som er opp mot tre ganger så høyt som i dag. Dersom arbeidstiden over tid reduseres, øker naturlig nok behovet for skattefinansiering av offentlige fellestjenester, men vi vil altså likevel kunne ha mye høyere privat kjøpekraft enn i dag. (Dette underkommuniserte poenget, at vi med en gradvis økning av skattenivået kan fordele framtidig vekst mellom offentlig og privat forbruk gjennom økte skatter, har Manifest Analyse skrevet om tidligere. Se vår rapport «Fortsatt råd til felles velferd?», basert på den forrige Perspektivmeldingen fra 2009).

Privatisert eller fellesskapelig velferd
En vektig innvending mot både SSBs beregninger og den som gjøres i Perspektivmeldingen, er at det forutsettes at standarden på offentlige tjenester opprettholdes på dagens nivå, parallelt med den kraftige veksten i det private forbruket. Selv en slik videreføring av dagens velferdsnivå blir kostbar. Både fordi andelen eldre i befolkningen vil øke, men også fordi velferdstjenester er arbeidsintensive, og derfor vil øke i pris relativt til andre varer over tid på grunn av den såkalte Baumol-effekten. Gitt ambisjoner om også å øke standarden over tid, vil det bli betydelig dyrere.

Ikke overraskende er Civita-leder Kristin Clemet derfor kritisk til programmet på sin blogg: «Brennpunkts påstand om at vi kan finansieres fremtidens velferdsstat bare ved å øke skatten, holder altså ikke mål. Det er i så fall en velferdsstat som, sammenlignet med resten av samfunnet, holder en svært dårlig standard.»

Holmøy og Strøm skriver selv at antakelsen om uendret standard er urealistisk, men understreker også i sin rapport at «dersom standarden på de offentlige tjenestene ikke bedres, er det mer realistisk at standardveksten for brukerne kommer gjennom økt privat tilbud av disse tjenestene. Det innebærer at en del av veksten i det private forbruket vil gå til blant annet helsetjenester og eldreomsorg. De private tjenestene vil i større grad være finansiert av brukeren selv til markedspriser, og dermed langt dyrere enn de tilsvarende subsidierte offentlige tjenestene.»

Vi vil få et samfunn med offentlig fattigdom og privat rikdom, der størrelsen på egen lommebok vil få avgjørende betydning for tilgangen til helse- og velferdstjenester.

Her er vi ved kjernen i debatten om finansiering av framtidens velferd. Høyresidens foretrukne løsning er at vi unnlater å øke skattene i særlig grad (selv om Kristin Clemet har uttalt at «i framtida må vi nok også være forberedt på å øke skattene»), men heller overlater til den enkelte å betale for private helseforsikringer og behandling av egen lomme. Vi vil få et samfunn med offentlig fattigdom og privat rikdom, der størrelsen på egen lommebok vil få avgjørende betydning for tilgangen til helse- og velferdstjenester.

Et mer solidarisk alternativ ville vært at vi bruker deler av den anslåtte velstandsveksten til å heve standarden på de offentlig finansierte fellestjenestene våre, eventuelt i kombinasjon med en gradvis arbeidstidsforkortning. En slik løsning finnes det betydelig støtte for i den norske befolkningen. Mange ønsker heller å jobbe mindre framfor å få høyere lønn. Et flertall er også villige til å betale mer skatt for å få bedre offentlige tjenester.

Tredoblet privat forbruk?
Det er åpenbart noe som skurrer i argumentasjonen om at velferdsstaten ikke er bærekraftig bare fordi vi ikke kan kombinere den med en økologisk uforsvarlig tredobling av det private forbruket. Debatten burde heller fokusere på de store politiske avveiningene som finnes mellom redusert arbeidstid, økt privat forbruk og bedre eldreomsorg eller andre offentlige tjenester.

Beregningene i Perspektivmeldingen viser først og fremst bare at velferdsstaten vil mangle store summer dersom vi velger 50 år med høyrevridd politikk. Tallene viser også at det finnes et stort politisk og økonomisk handlingsrom for å styrke den norske velferdsmodellen, som alt i dag framstår som underfinansiert sammenlignet med den private overfloden. Skal man rette opp denne ubalansen, må vi betale prisen i form av gradvis økte skatter. Det krever at politikere tør å ta folks velferdsvilje på alvor, framfor å hevde at det eneste saliggjørende er å arbeide og forbruke stadig mer.