ManifestMener, Norge, Økonomi, Politikk, Utvalgt

Markedsøkonomi, markedsøkonomi, markedsøkonomi – hva var spørsmålet?

Mener Civita at Norge i dag er en markedsøkonomi, på linje med Robinson Crusoes øde øy, slik den er kjent fra økonomipensum? Her er Robison med sin makker Fredag og dyr de kan bytte med hverandre. Foto: The United States Library of Congress

I teksten «Pølser og politikk» kritiserte jeg Civita-leder Kristin Clemet for manglende forståelse for statens rolle i økonomien, og for å banalisere spørsmålet om økonomisk verdiskaping til å være for eller mot marked.

Lars Kolbeinstveit skriver i et svar til meg at knapt noen i Norge – eller i Civita – er markedsfundamentalister som mener at staten bør gjøre minst mulig, og at markeder bør være minst mulig regulert. Tvert imot forstår Civita at staten har en rolle, forsikrer han.

Uenigheten dreier seg her om hva statens rolle er og bør være – ikke om den har en rolle eller ei.

Uenigheten dreier seg her om hva statens rolle er og bør være – ikke om den har en rolle eller ei: Jeg fremhevet at staten har en viktig rolle i å skape både verdier og nye markeder. Det haster med en politikk som aktiverer staten i kampen mot klimakrisen, noe venstresiden i økende grad tar til orde for. Kolbeinstveit frykter derimot «en radikal venstreside med ukritisk tilnærming til hva politikere kan og bør løse i norsk velferd- og næringslivsutvikling». Jeg er enig: En ukritisk tilnærming kan vi selvsagt ikke ha. Oppgaven er å ha en kritisk tilnærming til både hva staten og markedet kan utrette.

Selvsagt kan det gå galt hvis politikerne setter seg ned og vedtar hvilke næringer vi skal leve av i fremtiden. Men det har lenge gått galt at markedet har plukket vinnere; siden Brundtland-kommisjonen leverte sin rapport om bærekraftig utvikling i 1987, har vi hatt business as usual og stadig økte klimautslipp. Vi trenger en kursendring, og det haster. Heller enn å plukke vinnere, gjelder det å plukke de villige – ved at staten sørger for storstilte finansieringsmuligheter under strenge klima- og miljøbetingelser. Staten bør også investere direkte i klimavennlig infrastruktur. Det er denne rollen til staten som en aktiv skaper av både verdier og nye markeder – ikke bare en passiv håndlanger og vaskehjelp for markedet – Civita har vansker for å forstå. Dermed ender de dessverre med å avvise konstruktive debatter før de har begynt.

Det haster med en politikk som aktiverer staten i kampen mot klimakrisen, noe venstresiden i økende grad tar til orde for.

Det interessante spørsmålet er: hvorfor? Kolbeinstveit beskriver i sin tekst flere aspekter ved den arbeidsdelingen vi har mellom privat og offentlig sektor i Norge, og i alt annet enn ordet anerkjenner han den blandingsøkonomien vi faktisk har. Men dette ordet vil ikke Civita ta i sin munn. I Civitas egen ordbok står det at blandingsøkonomi «er et begrep som ikke lenger er særlig relevant». Kolbeinstveit – og hans kamerater i Civita – bruker konsekvent begrepet «markedsøkonomi».

Problemet er bare at blandingsøkonomi faktisk er en ganske treffende (om enn noe vag) beskrivelse av den type økonomi vi har i Norge, mens markedsøkonomi ikke er særlig dekkende. Man må i det minste anerkjenne at en cocktail har flere ingredienser for å kunne diskutere blandingsforholdet og smakenes gjensidige påvirkning på hverandre – ja, hvordan det hele skal bli best mulig. Her melder Civita seg per definisjon ut av en konstruktiv samtale.

Heller enn å plukke vinnere, gjelder det å plukke de villige – ved at staten sørger for storstilte finansieringsmuligheter under strenge klima- og miljøbetingelser.

Kan vi hjelpe dem inn igjen? La oss se nærmere på hva de mener med «markedsøkonomi», ja, hvordan de forstår verden, for å prøve å finne ut hva som kan ha gått galt.

Hva er det Civita snakker om?
Den 28. august 2018 hadde Civita-økonom Steinar Juels et innlegg i Dagens Næringsliv med tittelen «Kapitalisme er ikke markedsøkonomi». Juels budskap er at markedsøkonomi er bra, og kapitalisme er dårlig. «Markedsøkonomi er et system med mange konkurrerende bedrifter, hvor det tilstrebes at ingen har dominerende markedsmakt». Men: «En markedsøkonomi kan degenerere til kapitalisme, hvis de politisk vedtatte spillereglene tillater det.» Når man får store, sterke monopolister som utnytter sin markedsmakt, da har vi kapitalisme.

Kapitalisme er altså «degenerert markedsøkonomi» for Juel. For øvrig nevner han Russland som et eksempel på «degenerert kapitalisme», noe som da må tolkes som «degenerert degenerert markedsøkonomi», som jeg ikke helt skjønner hva er – men det kan Juel sikkert klare opp i?

Om vi skal tro Juel, har jeg og mange med meg lenge gått rundt i den villfarelse at vi lever i et kapitalistisk system.

Dette var innovativt. Om vi skal tro Juel, har jeg og mange med meg lenge gått rundt i den villfarelse at vi lever i et kapitalistisk system. Og jeg har trodd at når Civita snakker om markedsøkonomi, så sikter de til en bestemt form for kapitalisme som har noe å gjøre med få statlige inngrep i økonomien, fri handel og frie kapitalbevegelser mellom land, som har vært tendensen etter ca. 1980.

Det som er enda mer interessant, er at også Civitas leder Kristin Clemet, i så fall har levd i den samme villfarelse. Hun skrev nemlig i 2009 en tekst i Samtiden med tittelen «Et forsvar for kapitalismen». Ved første øyekast blir det, med Civita-Juels begreper, «et forsvar for degenerert markedsøkonomi». Det kan vel ikke være det hun mener? La oss prøve å bli klokere av å se på hva Clemet skriver.

I Clemets tekst er det ingen entydig avgrensning av verken kapitalisme eller markedsøkonomi, som brukes litt om hverandre. For eksempel skriver hun: “Kapitalismen kan brukes til mye, men ikke alt. Markedet kan for eksempel ikke skape sine egne rammebetingelser eller regulere seg selv (min kursivering).” Det nærmeste vi kommer en definisjon av kapitalismen er: «Kjernen i kapitalismen er at den leder til innovasjon (…) Kapitalismen forutsetter at vi har frihet, privat eiendomsrett, rett til å handle, fri prisdannelse og konkurranse.» Juels definisjon av kapitalisme innebærer derimot fraværet av Clemets to siste punkter.

Poenget er: I den vanlige forståelsen av kapitalismen, har dette systemet mange sjatteringer og tar forskjellig form i forskjellige land – og til forskjellige tider. Hvorfor overser Civita det, og hvorfor har de så lemfeldig omgang med begrepene?

For meg ser det ut som begge tar feil: Fri prisdannelse og konkurranse er ikke noe nødvendig kjennemerke ved kapitalismen, når den antar form av monopolkapitalisme. Samtidig kan det godt være mye konkurranse når kapitalismen reguleres for å oppnå det, men fri prisdannelse er heller sjelden. Poenget er: I den vanlige forståelsen av kapitalismen, har dette systemet mange sjatteringer og tar forskjellig form i forskjellige land – og til forskjellige tider. Hvorfor overser Civita det, og hvorfor har de så lemfeldig omgang med begrepene?

Litt klokere blir jeg av å slå opp i Civitas politiske ordbok, på kapitalisme, der Lars Peder Nordbakken skriver: «De fleste som bruker kapitalismebegrepet normativt, som noe man støtter opp om, benytter ofte ordet med et meningsinnhold som tilsvarer begrepet markedsøkonomi, et økonomisk system som assosieres med frie markeder og økonomisk liberalisme – og en begrenset stat som primært har som oppgave å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom, samt håndheve lover i tråd med rettsstatens prinsipper.» Hvis noen i Civita, for eksempel Kristin Clemet, tar til orde for kapitalisme, tar de altså til orde for det de kaller markedsøkonomi.

Problemet er bare at dette også gjelder motsatt: Hvis noen i Civita, for eksempel Steinar Juel, tar til orde mot kapitalisme – også da tar de til orde for det de kaller markedsøkonomi.

Bare gudene vet hva som er den autoritative definisjonen av “markedsøkonomi” i Civitas gemakker.

I tillegg til at de argumenter for at vi skal ha det, hevder de stadig vekk at vi faktisk har det, og slik blandes drøm og virkelighet. At det her er tale om drømmer, kan lett konstateres om vi følger Nordbakkens definisjon: Statens rolle i Norge strekker seg langt ut over å være “en begrenset stat som primært har som oppgave å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom, samt håndheve lover”.

Bare gudene vet hva som er den autoritative definisjonen av “markedsøkonomi” i Civitas gemakker. Det vi derimot kan si med rimelig sikkerhet, er at uansett hva Civita sier, så tar de til orde for markedsøkonomi – ja, selv når det er vanskelig å se hva det har med saken å gjøre.

Et eksempel på dette var en meningsutveksling jeg hadde med Civita-økonom Anne Siri Bekkelund om kommersielle aktører i barnehagesektoren. Min påstand var at en avkastning på investert kapital i barnehagesektoren som er tre ganger høyere enn på Oslo Børs, er høyst urimelig siden kommersielle barnehageaktører finansieres av det offentlige og har svært lav risiko. Bekkelund skrev et tilsvar til dette, der hun blant annet påsto: «Markedsøkonomien har gitt oss en velstandsvekst som ingen andre økonomiske systemer har maktet». Jeg skjønte ikke helt relevansen, men forsøkte å korrigere påstanden ved å påpeke: 1) at vi ikke lever i en markedsøkonomi og 2) at veksten har vært lavere i den vestlige verden i perioden etter 1980, hvor en markedsliberalistisk politikk har dominert, enn den var før 1980, hvor staten hadde en mer aktiv rolle og det var flere begrensende reguleringer. Til dette får jeg et svar med tittelen «Markedsøkonomien har gitt oss de løsningene og den velstandsveksten vi har opplevd» – fortsatt uten et eneste forsøk på å belegge denne påstanden empirisk, eller imøtegå de argumentene jeg fremsatte mot den.

Det vi får ut av dette, er at Civitas representanter stadig vekk hyller «markedsøkonomien» ved å si noe vagt og uetterrettelig om dens velgjørende effekter.

Et annet eksempel kommer fra Kolbeinstveit. Kolbeinstveit skriver: «Ideen om at markedsøkonomien bryter ned menneskers sosiale karakter er en feiltakelse», uten at han tydeliggjør hvem som har en slik idé, som han argumenterer mot. Men det gir ham anledning til å fremsette sin egen påstand, som fremstår nyansert og fornuftig opp mot denne stråmannen: «Markedsøkonomien er langt fra perfekt, men den bidrar uten tvil til enorme fremskritt for folk.» Igjen er påstanden vag, og uten empirisk belegg i teksten.

Det vi får ut av dette, er at Civitas representanter stadig vekk hyller «markedsøkonomien» ved å si noe vagt og uetterrettelig om dens velgjørende effekter, uavhengig av hva saken gjelder og hva motdebattanten har sagt. I tillegg til at dette er en snodig argumentasjonsetikk, støter de her på to problemer: 1) at «markedsøkonomi» i beste fall er en upresis betegnelse for det økonomiske systemet vi har i dag og 2) dersom vi legger godviljen til og tolker Civita i beste mening, så er budskapet deres feil.

I virkeligheten lever vi i en organisert økonomi, en blandingsøkonomi, med innslag av både markeder og planlegging.

1) Lever vi i en markedsøkonomi?

Ifølge teorien om markedsøkonomien sørger markeder for at ressursene brukes mest mulig effektivt ved hjelp av fri prisdannelse, tilbud og etterspørsel. I markedet er det konsumentene med sin valgfrihet som avgjør hva som produseres og selges.

I virkeligheten lever vi i en organisert økonomi, en blandingsøkonomi, med innslag av både markeder og planlegging – ja, faktisk vel så mye av det siste som det første.

Markeder er selvsagt en viktig del av økonomien. På enkelte områder er det lett å få øye på markedsmekanismen, en relativt fri prisdannelse: Frisørene på Grønland i Oslo konkurrerer om å klippe håret ditt billigst, restauranter konkurrerer (i alle fall til dels) om å selge den billigste maten, og som turist har du kanskje prutet på en grell suvenir til svigermor.

Bedrifter planlegger ved å sette priser i forkant. Selskapene konkurrerer om markedsmakt, så de kan sette prisen slik de vil. Ja, er ikke dette regelen, heller enn unntaket, i vår økonomi?

Disse eksemplene utgjør imidlertid en liten del av vår organiserte økonomi, som domineres av store selskaper som planlegger sine aktiviteter i detalj. Bedrifter planlegger ved å sette priser i forkant. Selskapene konkurrerer om markedsmakt, så de kan sette prisen slik de vil. Ja, er ikke dette regelen, heller enn unntaket, i vår økonomi? Det er tydeligst når det gjelder store multinasjonale selskaper, men det er også lett å få øye på i hverdagslige forretninger som dagligvarehandel.

Store selskaper produserer varer og tjenester som tar lang tid å utvikle, og de må sørge for at etterspørselen etter produktene finnes når den tid kommer. De forsøker å planlegge etterspørselen ved å påvirke konsumentenes valg gjennom markedsføring.

Og det var bare privat sektor. Offentlig sektor i alle land planlegger mer eller mindre detaljert sine mål for den økonomiske politikken. Styringsrente og lønnsnivå fastsettes og forhandles i tråd med makroøkonomiske mål for inflasjon og sysselsetting, og resten av prisene i økonomien avhenger av disse. Smak ellers på ordene «nasjonal transportplan».

Plan og marked er ikke motsetninger. Markeder er planlagt, og det motsatte av å ha en plan, er å være planløs.

Plan og marked er ikke motsetninger. Markeder er planlagt, og det motsatte av å ha en plan, er å være planløs.

I lys av alt dette, synes markedsøkonomi å være en lite treffende betegnelse for den verden vi lever i.

2) Det Civita kaller markedsøkonomi gir ikke bedre resultater enn andre økonomiske regimer under kapitalismen

Som vi har sett, er det litt vrient å forstå hva Civita mener når de snakker om «markedsøkonomi» i praksis (selv om de har en teori om den). Man kunne mistenke dem for å villede oss om realitetene, og prøve å forme verden ved hjelp av sine begreper. Men la oss ikke gjør det. La oss heller anvende det filosofen Donald Davidson kaller «barmhjertighetsprinsippet», det vil si legge godviljen til og prøve å tolke begrepet slik at påstandene om markedsøkonomiens velgjørende effekter blir meningsfulle.

Det har vært vanlig å snakke om at «markedsliberalismen» eller «nyliberalismen» har bredt om seg de siste tiårene. Med det menes at det har skjedd en markedsretting av offentlig sektor og utskillelse av offentlige oppgaver til privat sektor, mer «frihandel» mellom land, frie kapitalbevegelser over landegrensene og flytende valutakurser. (Her ser vi riktignok at politikere planlegger hvordan markedet kan brukes på flere områder).

Så det går an å tolke Civita dit hen at de mener «markedsøkonomi» som en betegnelse for den formen for kapitalisme vi har hatt i Norge og mange andre land etter ca. 1980.

Så det går an å tolke Civita (om vi ser bort fra Steinar Juels kreative evner) dit hen at de mener «markedsøkonomi» som en betegnelse for den formen for kapitalisme vi har hatt i Norge og mange andre land etter ca. 1980, en utvikling som skjøt fart under Thatcher i Storbritannia og Reagan i USA.

Hvis vi går tilbake til Clemets tekst, kan vi finne støtte for denne tolkningen. Hun nevner årstallet 1981 som et vannskille for «markedsøkonomien».

Her er det imidlertid en logisk floke når Clemet skriver: «Fortsatt er planøkonomien det eneste klare alternativet til markedsøkonomien». Hvis Clemet mener markedsøkonomien kom i ca. 1980, hva hadde vi da frem til det?

Uansett: «Markedsøkonomi» eller det like omtrentlige begrepet «økonomisk frihet» kan, om vi ser bort fra noen inkonsekvente formuleringer, tolkes som en slags underkategori av kapitalistisk organisering av økonomien hos Clemet, som har skapt en rekke positive resultater globalt de siste tiårene. Dette belegges ved å vise til den nyliberale tenketanken Fraser Institute, som har utarbeidet en frihetsindeks som viser at økonomisk frihet henger sammen med gode resultater på både økonomiske og andre utviklingsindikatorer.

Vekstmirakelet i Sør-Korea skjedde under en svært aktiv, planlagt næringsstrategi der staten plukket vinnere – noe Clemet alltid har uttrykt skeptisk til.

Blant annet fremsetter Clemet eksempelet Sør-Korea som et land som har hatt suksess på grunn av «økonomisk frihet». Sammenligningen er med Ghana. «Sør-Korea er nemlig et langt friere land økonomisk sett enn Ghana er». Det er nok mange forskjeller på Sør-Korea og Ghana, men la oss se bort fra det. Vekstmirakelet i Sør-Korea skjedde under en svært aktiv, planlagt næringsstrategi der staten plukket vinnere – noe Clemet alltid har uttrykt skeptisk til. Uansett er det mange ingredienser i Sør-Koreas økonomiske suksess, hvor handel har spilt en viktig rolle, men det sentrale er at myndighetene har fulgt en aktiv og smart politikk for industrialisering, som IMF konstaterer. Det er enten feil eller uinteressant å si at dette simpelthen skyldes «markedsøkonomi», «økonomisk frihet» eller «kapitalisme».

Den andre påstanden, som Civita gjengir i forskjellige varianter, er «Markedsøkonomien har gitt oss en velstandsvekst som ingen andre økonomiske systemer har maktet» (her i Bekkelunds variant). Vi følger Civitas egen datering av markedsøkonomien fra ca. 1980.

Hvis vi sammenligner Norge fra 1950-1980 og 1980-2010, var den gjennomsnittlige veksten i BNP per innbygger i den første perioden 87 prosent høyere enn i den andre, viser tall fra SSB. Tilsvarende gjelder OECD-landene sett under ett: I perioden 1960-80 vokste økonomien i OECD-landene i gjennomsnitt 55 prosent raskere enn i den markedsøkonomiske æraen 1980–2000. De siste tiårene har videre vært kjennetegnet av høyere ulikhet og flere finansielle kriser, for ikke å snakke om at systemet så langt har holdt stø kurs mot en klimakrise.

De siste tiårene har videre vært kjennetegnet av høyere ulikhet og flere finansielle kriser, for ikke å snakke om at systemet så langt har holdt stø kurs mot en klimakrise.

Summen av dette er at når vi legger godviljen til og gjør de vage påstandene av forskjellige variasjoner om at vår velstand og våre fremskritt skyldes markedsøkonomien etterrettelige, så er de gale. Den alternative påstanden om at det skyldes kapitalismen, er like informativ som at det at jeg skriver denne teksten, skyldes at jeg er født.

Hvor er blandingsøkonomien oppi det hele – den blandingsøkonomien vi har og har hatt i manns minne? Selv om også dét er et vagt begrep, beskriver det i alle fall noe. Svaret er kanskje bare at blandingsøkonomi er utdefinert i Civitas ordbok, og derfor har forsvunnet for dem som analytisk kategori. Det kan nesten virke som om de har lest de to første avsnittene i en økonomisk lærebok, som vil fortelle deg om markedsøkonomi og planøkonomi – og stoppet før det tredje avsnittet, der det står at alle verdens økonomier er en form for blandingsøkonomi.

Civita burde derfor – for vår alles og sin egen del – kaste begrepet markedsøkonomi over bord når de snakker om realiteter, og heller reservere det for sine drømmer.

Når blandingsøkonomien er utdefinert, skjønner jeg at Civita sitter fast i startgropen når vi må diskutere den konstruktive rollen staten kan spille for verdiskaping i blandingsøkonomien.

Civita burde derfor – for vår alles og sin egen del – kaste begrepet markedsøkonomi over bord når de snakker om realiteter, og heller reservere det for sine drømmer. Begrepet gjør lite annet enn å hindre pragmatisk tenkning om den økonomiske politikken som skal til for å få til det grønne skiftet, og sikre velstand, arbeidsplasser og velferd i fremtiden, innenfor naturens tålegrenser.