Det var fullt av folk med virrende blikk og hektiske bevegelser på metrostasjonen i Barcelona på søndag. Da klokka var rundt seks på ettermiddagen og det fortsatt var to timer igjen å stemme på, tikket nyheten inn om at valgdeltakelsen lå an til å bli mye høyere enn i tidligere valg. Om så var, ble spørsmålet: Hvor havner disse stemmene, hvem har hoppet ned fra gjerdet? Er det separatister, sosialister eller nyfascister?
Når valgdeltakelsen øker i Spania gagner det som regel venstresiden, og sånn ble det også på søndag. Nesten 76 prosent av de stemmeberettigede kom seg til urnene, ni prosentpoeng flere enn ved forrige valg i 2016. Den soleklare vinneren ble sosialdemokratiske Partido Socialista Obrero Espanol (PSOE), med Pedro Sánchez i spissen og 28 prosent av stemmene.
Når valgdeltakelsen øker i Spania gagner det som regel venstresiden, og sånn ble det også på søndag.
Høyresiden i biter. PSOEs tidligere erkerival i topartisystemet, konservative Partido Popular (PP), gjorde sitt livs sjabreste valg med 16 prosent av stemmene, i det som ble høyresidens fulle oppløsning – og nederlag. For PP, som måtte gå av som regjeringsparti etter en serie korrupsjonsskandaler i mai i fjor, var søndagen en skjebnedag. Til sammen fikk PP, sentrum-høyre-partiet Ciudadanos og høyrenasjonalistiske Vox flere stemmer enn koalisjonen på venstresiden, men lå desto lenger unna flertall i parlamentet, i et valgsystem som favoriserer store partier. PP mistet sitt monopol på høyrevelgerne med sin nye, unge leder i mørkeblå dress, Pablo Casado, hvis retorikk ble vanskeligere og vanskeligere å skille fra Vox sin gjennom valgkampen. Som en tidligere minister i partiet sa søndag kveld: «Vi har mistet hele det moderate sentrum, uten å få fatt på en eneste radikaler».
Søndagens valg viste at spanske velgere var reddere for høyrenasjonalistiske Vox enn separatister, og resultatet var en seier for det pluralistiske Spania. PSOE har mobilisert velgere rundt faren for å få et nyfranquistisk parti i regjering, og presentert seg som den fremste motkraften mot Vox. Da Pedro Sánchez holdt sin valgtale utenfor PSOEs hovedkontor i Madrid natt til mandag, ropte tilhørerne det antifascistiske slagordet No pasarán og Sí, se puede – «Ja, vi kan». Men det siste slagordet var ikke deres, var det vel?
Søndagens valg viste at spanske velgere var reddere for høyrenasjonalistiske Vox enn separatister, og resultatet var en seier for det pluralistiske Spania.
Ringer under øynene. Det var en sliten gjeng som sto bak Podemos’ leder Pablo Iglesias sin hestehale da han skulle kommentere valgresultatene. Det fem år gamle partiet mistet over en million stemmer, en tredjedel av mandatene sine i kongressen og alle mandatene i senatet på søndag – men sikret seg en nøkkelposisjon som regjeringspartner. Ved det forrige valget i 2016 kjempet Podemos for å forbigå PSOE i antall stemmer, og selv om de ikke klarte det, halte de de innpå dem med 71 mandater, da PSOE kun hadde 85. I dette valget har Podemos gitt opp kampen om å være den fremste kraften på venstresiden, og presentert seg som vaktbikkja som i regjeringskoalisjon med PSOE vil trekke politikken til venstre.
Men om sosialdemokratene vender Pablo Iglesias ryggen og blir i sentrumsmanesjen, gjenstår å se. Foreløpig har Ciudadanos’ leder Albert Rivera utnyttet seg av PPs implosjon og erklært seg som den nye lederen for opposisjonen til høyre, så en overgang til venstresiden vil se stygg ut. Men Ciudadanos, som opprinnelig ble stiftet som et sosialdemokratisk parti, har skiftet farge før.
Usikker taktikk. En del av nedgangen til Podemos kan forklares med taktiske stemmer til PSOE. For folk som for eksempel stemmer i små valgkretser, der slaget om to-tre mandater mest sannsynlig står mellom PSOE og PP eller Vox, har en stemme til Podemos føltes for risikabel. Mange som tidligere har gått fra PSOE til Podemos, har nå gått tilbake til PSOE. Det sosialdemokratiske partiet har vært gjennom en lettere radikaliseringsprosess siden Pedro Sánchez – som tilhører venstrefløyen i partiet – ble gjenvalgt som leder i 2017. Men PSOE er fortsatt et parti med tyngdepunktet i sentrum, noe som ble tydelig da de ikke ville lukke døra for regjeringssamarbeid med sentrum-høyre-partiet Ciudadanos i valgkampen. Ciudadanos gjorde et godt valg og fikk 15 prosent av stemmene, noe som gjør at de to partiene kan få absolutt flertall i kongressen om de slår seg sammen. De frammøtte på PSOEs valgvake ropte con Rivera, no! – «Ikke med Rivera!», og refererte til lederen i Ciudadanos.
Ciudadanos, som opprinnelig ble stiftet som et sosialdemokratisk parti, har skiftet farge før.
Slitasje. Om PSOE og Podemos skal danne regjering, trenger de støtte fra partier i Catalonia og Baskerland, da de ligger 11 mandater unna de 176 som trengs for å få flertall i kongressen. I tillegg til taktiske stemmer til PSOE har interne stridigheter i ledelsen av Podemos tæret på partiets oppslutning og utslitt aktivister på grasrota. Maktkampen fikk sitt ultimate uttrykk da partiets sjefsstrateg og medgrunnlegger Íñigo Errejón annonserte at han gikk ut av partiet for å heller stille sammen med Madrids nåværende borgermester Manuela Carmena i lokalvalget 26. mai. To måneder seinere gjorde partiets internasjonale talsperson, Pablo Bustinduy, det klart at han trekker seg fra kandidatlista til valget i EU-parlamentet som finner sted samme dag som lokalvalget.
Nå er partiets ledelse konsentrert rundt Pablo Iglesias og Irene Montero, som er samboere og nummer en og to i partiet. De to, som fikk et tvillingpar sammen i fjor og har en ny baby på vei, ble utsatt for kritikk i og utenfor partiet da de kjøpte seg et hus på 268 kvadratmeter med hage og basseng litt utenfor Madrid i fjor. Oppstusset førte til en avstemning om Pablo Iglesias skulle fortsette å være leder i partiet, en avstemning han kom seirende ut av, med 70 prosent ja-stemmer. Flere har stilt spørsmålet om ikke Irene Montero burde tatt over roret i denne valgkampen, for å gi integritet til navnebyttet til Unidas Podemos, med kvinnelig flertallsform – og som en motvekt til de øvrige fem, mannlige partilederne, som så ut til å være snytt ut av en reklame for det spanske kjøpesenteret El Corte Inglés.
Flere har stilt spørsmålet om ikke Irene Montero burde tatt over roret i denne valgkampen, for å gi integritet til navnebyttet til Unidas Podemos, med kvinnelig flertallsform – og som en motvekt til de øvrige fem, mannlige partilederne.
Ulovlig svertekampanje. Huset til Pablo Iglesias og Irene Montero har imidlertid blitt gjenstand for en langt mer alvorlig avsløring denne måneden. I begynnelsen av april kom det fram at det har blitt ulovlig overvåket av politiet, og kameraet som filmer huset deres har blitt hacket, slik at videobildene har blitt strømmet direkte på nettet. Avsløringen er den siste i en rekke lyssky politioperasjoner som ble satt i gang av konservative Partido Popular da de satt i regjering med Mariano Rajoy som statsminister, og som nå er under etterforskning.
Operasjonene skal ha blitt utført av den såkalte brigada patriotica, som besto av en gruppe høytstående politifolk som jobbet for det daværende innenriksministeriet, deriblant agenten José Manuel Villarejo, som nå sitter i fengsel for korrupsjon og hvitvasking. Oppgaven deres var å ødelegge ryktet til politiske motstandere av PP, og de hadde Podemos såvel som separatistiske partier i Catalonia og Baskerland på toppen av svartelisten. Målet var å finne eller fabrikkere informasjon som kunne sette motstanderen ut av spill, og publisere det i affilierte medier.
Oppgaven deres var å ødelegge ryktet til politiske motstandere av PP, og de hadde Podemos såvel som separatistiske partier i Catalonia og Baskerland på toppen av svartelisten.
Den patriotiske brigaden og Villarejo blir nå for eksempel etterforsket for å ha stjålet mobiltelefonen til Pablo Iglesias sin assistent i 2015, og tappet den for tekstmeldinger, hvor Iglesias skriver at han vil piske en navngitt journalist. Tekstmeldingen ble publisert på det høyreorienterte nettstedet OK Diario året etter. Det har også kommet fram at innenriksministeriet ga en mann fra Venezuela oppholdstillatelse i Spania i bytte mot dokumenter som skulle vise at Pablo Iglesias og de andre i partiledelsen hadde hemmelige offshore-kontoer hvor det sto penger som var satt inn av sikkerhetstjenesten på Cuba og regjeringsapparatet i Venezuela. Dokumentene var ikke verifiserte og ble senere avslørt som falske, men ble likefullt publisert i Ok Diario mens Podemos forhandlet med PSOE om regjeringsmakt.
Skitne rør. Selv om avsløringene som har kommet de siste månedene representerer en nasjonalpolitisk skandale, har de fått relativt lite oppmerksomhet i valgkampen. Pablo Iglesias har anklaget sin potensielle regjeringsmakker Pedro Sánchez for å ikke gjøre nok for å utradere systemet som har latt disse operasjonene utføres, og for å la den ulovlige overvåkningen skje på PSOEs vakt. I begynnelsen av april ble det også klart at partiets kommunikasjonssjef, Alberto Pozas, hadde tilgang til de stjålne meldingene fra Podemos-lederen sin telefon da han var redaktør for magasinet Interviú, og han gikk av som følge av det. Pablo Iglesias kaller systemet «statens kloakkrør», og mener PSOE ikke er rustet til å rense opp i dem alene.
Spanjolene kan få en av sine mest progressive regjeringer noensinne, etter en polarisert valgkamp drevet av nasjonalistiske og reaksjonære utspill.
Hvordan Spanias neste regjering kommer til å se ut, og hvilke konsekvenser den får for det politiske systemet, kommer vi trolig ikke til å få vite før etter 26. mai, når landet velger sine regionale og europeiske representanter. På stående fot virker en regjering med PSOE, Unidas Podemos og ett eller flere partier i Catalonia og Baskerland mest sannsynlig. Det betyr at spanjolene kan få en av sine mest progressive regjeringer noensinne, etter en polarisert valgkamp drevet av nasjonalistiske og reaksjonære utspill.