For en tid tilbake fikk jeg streng korreks i et kommentarfelt: «Du må ikke bruke det forferdelige rasist-ordet». Ordet rasist er diskriminerende og stigmatiserende, fikk jeg vite. Det er et stempel som utdefinerer folk fra debatten, og i verste fall knebler dem.
Det er ikke bare i kommentarfeltet høyresida er redd for å bli stigmatisert. Anders Hardhaug Olsen tok kraftig oppgjør med dette på Minerva 16. januar i fjor og forsvarte dem som føler seg kneblet i ordskiftet, gjerne på trykk i store medier. Hardhaug Olsen påpekte at det kan oppleves som en form for sensur når noen blir slått i hartkorn med Anders Behring Breivik, eller på andre måter definert som politisk ekstreme. «Kneblingen innvandringskritikere mener seg utsatt for har å gjøre med det nevnte debattklimaet, ikke mengden ord sendt over eteren eller satt på trykk», skrev Hardhaug Olsen. Med John Stuart Mill i ryggen argumenterte han videre for at et «Sosialt tyranni (…) kan være sterkere enn politisk undertrykkelse». Denne innsikten har også nådd vår nye regjering. I teksten «Med rett til å krenke» fra 2012, skrev FrP-leder Siv Jensen: «Jeg er skeptisk til venstresidens påstand om at debattklimaet blir mer og mer hatefullt (…) slike utsagn [er] primært å betrakte som forsøk på å disiplinere andre». Du leste riktig – advarsler om at debattklimaet er blitt surt er forsøk på å surne debattklimaet for dem som forsurer debattklimaet!
Frps korreks
Så gjorde også Jensen det hett for dem som surnet FrPs debattklima da partiet fikk regjeringsmakt. Like etter valget i høst skapte den akademiske bruken av ordet «høyrepopulist» mye oppstyr, og FrP brukte sin nye regjeringsmakt til å anmode utenriksdepartementet om å korrigere internasjonal presse som på forskjellige måter brukte feil ord om FrP, eller kobla dem med Anders Behring Breivik (bare fordi han hadde verv der og var medlem i åtte år). Christian Tybring-Gjedde ba Universitetet i Bergen om å irettesette sin professor Frank Aarebrot for krenkende utsagn.
Innvandringskritikerne har skapt et forvrengt speilbilde av det som tradisjonelt kalles «politisk korrekthet».
Høres dette kjent ut? Bytt ut FrP med norske muslimer, Anders Behring Breivik med Osama Bin Laden, og ord som «høyrepopulist» med ord som «snikislamisering». Den innvandringskritiske høyresida har kjempa en mer og mer vellykka kamp for sosial anerkjennelse, gjemt i en trojansk hest kalt «ytringsfrihet». De framstiller seg som sterke motstandere av «politisk korrekthet». Men nå har de altså fått en økende interesse for å selv kontrollere andres meninger og ordbruk.
Innvandringskritikerne har skapt et forvrengt speilbilde av det som tradisjonelt kalles «politisk korrekthet», som de bruker til å skjerme seg selv mot kritikk. I følge dem er det ikke nedverdigende karakteristikker av innvandrere som krymper ytringsrommet, men reaksjonene på dem. Den nye politiske korrektheten dreier seg om å kreve respekt overfor de som insisterer på å ikke respektere andre, å vise toleranse overfor intoleranse. Det skal være like mye tabu å rope «rasist» som å rope «neger».
Effektiv sosial disiplinering
Som de hårsåre innvandringsmotstanderne har fått øynene opp for, kan sosial disiplinering være et effektiv virkemiddel for å røkte debatten. Tradisjonelt har politisk korrekthet eksistert for å gjøre offentligheten mer åpen for dem som skvises ut av skjellsord og merkelapper. La oss si at jeg arrangerer en fest, og en av gjestene hater høyrevelgere. Hun bruker skjellsord mot to gjester som er medlem av partiet, argumenter usaklig og aggressivt, og kaller dem fascister. Hvis jeg ber henne skjerpe seg eller gå, har jeg redusert hennes ytringsfrihet i akkurat denne situasjonen, men øker ytringsfriheten til alle andre på festen, som ikke lenger må forholde seg til skjellsord og usakligheter.
Det er umulig å diskutere disse ideene uten å trekke inn begrepet rasisme.
Politisk korrekthet kan altså håndheves for å gjøre ordskiftet så konstruktivt og åpent som mulig. Men det er spekulativt å forsøke og innføre politisk korrekthet for å skjerme noen for saklig kritikk. Særlig når de som skjermes sitter med regjeringsmakt. Det er for eksempel ingen grunn til å akseptere at en nøytral statsvitenskapelig betegnelse som «høyrepopulisme», ikke skal kunne brukes om et regjeringsparti. Også begrepet rasisme er nødvendig, selv om det naturligvis må brukes presist.
I Norge har skribenter som Ole-Jørgen Anfindsen blitt løfta fram i landets største aviser med sine teorier om at rasene har IQ-forskjeller som gjør at innvandring fra laverestående raser vil ødelegge velferdsstaten, da IQ-en blir for lav i befolkninga i tilfellet raseblanding. Document.no har også publisert tekster med dette budskapet. Det er umulig å diskutere disse ideene uten å trekke inn begrepet rasisme. Men det blir stadig vanskeligere.
Hans Rotmo, som har fått et brennende engasjement mot innvandring og laga sang der asylsøkere sammenlignes med skadedyr, gikk i forrige uke ut i Morgenbladet og meldte fra at alle som brukte ordet rasist om ham fortjente å bli kalt landssviker. Da kritikken mot Rotmo kom, haglet det med indignerte motangrep på dem som anklaget Rotmo for rasisme i kommentarfeltene. 7200 avislesere uttrykte sin støtte. Det tok ikke lang tid før man skulle diskutere hva det er greit å kalle Hans Rotmo, ikke hva det er greit å kalle asylsøkere og innvandrere.
«Speiling» av argumenter
Denne merkelige «speilinga» av argumenter er ikke ukjent i andre deler av det som kan kalles de reaksjonære reaksjonene på globalisering. Richard Hofstadter har påpekt at utdefinerte politiske grupper – som vi må legge til grunn at de ytterliggående innvandringskritikerne har vært – ofte kopiere nettopp de trekkene de projiserer på gruppene de vender seg mot. Hofstadter henter sine eksempler fra ekstreme grupper, men mekanismene er de samme også i den mer moderat innvandringskritiske høyresida. Hofstadter påpeker at Ku Klux Klan hatet katolikkene, og lagde sin egen presteorden. John Birch Society skapte frontgrupper og hemmelige celler for å bekjempe kommunisme. Konspirasjonsteoretikere som dagens kontrajihadister skriver kompendier og lager innfløkte pseudovitenskapelige teorier for å bekjempe den intellektuelle eliten som undergraver samfunnet. I en langt mildere versjon ser vi altså at den politiske korrekthetens motstandere fremmer sin egen form for politiske korrekthet. Den som har blitt påført skam for å ikke diskutere stuereint, vil selv angripe andre for å tråkke i salaten.
De lange festtalene og bøkene om ytringsfrihet er enten intellektuelle blindgater eller staffasje.
Det er lett å forstå ønsket om å ta igjen med samme mynt. Allikevel er det noe hyklersk over det. Den innvandringskritiske høyresida vil ha i pose og sekk – de ønsker ingen disiplinering av egne standpunkter, men disiplinerer gladelig andre. Dermed styrkes mistanken som har vært der hele tida: debatten om ytringsfrihet og frihet fra sosialt tyranni er interessekamp forkledd som prinsippdebatt. Den som er i opposisjon og i mindretall er opptatt av prinsipper og rettferdighet. Når man selv får makta, forsvinner prinsippene ut vinduet.
Det er fåfengt å leite etter noen indre logikk i argumentasjonen til den innvandringsfiendtlige høyresida når det kommer til denne debatten, ettersom de ikke har en prinsipiell, men en instrumentell tilnærming. De lange festtalene og bøkene om ytringsfrihet er enten intellektuelle blindgater eller staffasje. Men hva er det prinsipielt riktige? Dersom det er riktig som Hardhaug Olsen skriver, at sosialt tyranni er like ille som politisk undertrykkelse, må vi forholde oss til det. Men det kan knapt nok løses med loven i hånd. Man kan lovfeste ytringsfrihet, men ikke sosial aksept. Det er umulig å utforme en paragraf som tvinger aviser til å publisere alle tekster, eller forbyr latterliggjøring eller usaklig argumentasjon. Vi har riktignok forbydd grov rasisme, men dette blir sjelden håndhevet. Ironisk nok er det bare sosial kontroll som kan stoppe sosialt tyranni. Noen må bli sittende igjen med svarteper dersom det skal være mulig å føre en fornuftig offentlig debatt. Politisk korrekthet er uunngåelig, ettersom et offentlig ordskifte ikke er mulig uten normer og kjøreregler som fremmer saklig diskusjon, og disse normene og kjørereglene ikke kan håndheves ved lov (alene).
Politisk korrekthet er subjektivt
Vanlige saklighetsnormer er naturligvis viktige i seg selv, men de fanger ikke opp den vanskelige balansegangen som utgjør «politisk korrekthet», ettersom dette er svært subjektivt. Regulering av krenkende eller forstyrrende oppførsel er en ting, men det gjelder også et vell av synspunkter og standpunkter som blir sett på som ekstreme eller latterlige. Dersom vi skal tro innvandringskritikerne, er «politisk korrekthet» bare noe som brukes til å undertrykke «sannheten» om innvandringas skyggesider. I realiteten undertrykker vi i fellesskap et lass med meninger, som defineres som «ukorrekte». Når en journalist skriver en sak der sjefen for Holocaust-senteret intervjues, må hun ikke trekke inn en holocaustfornekter for å balansere saken. Når noen skriver om menneskerettigheter, kommer det sjelden sinte svarinnlegg fra menneskerettighetsmotstandere (og det spørs om de vil bli antatt), og dersom det ett år er en 17. mai-tale som hyller demokrati, blir ikke 17. mai-komiteen anmodet om å invitere en demokratimotstander neste år, for å høre begge sider av saken. Det sosiale tyranniet Hardhaug Olsen påpeker, luker hver dag meninger ut av det norske ordskiftet. Også det er trolig uunngåelig og uunnværlig i en offentlig samtale.
Dette mønsteret har blitt kartlagt. Statsviteren Daniel C. Hallin deler opp offentligheten i tre sfærer: den innerste sfæren er konsensus-sfæren, der man som debattant kan komme med ukontroversielle utsagn. Her finner vi standpunkter som ja til demokrati og heia menneskerettighetene. I midten finner vi sfæren av legitim kontrovers, der man kan være enige om å være uenige. Det er denne sfæren som er modellen for alle samfunnsfag-eksamener som står til karakter 6 i den norske videregående skolen: på den ene siden, på den andre siden.Sannheten skal som kjent helst finnes et sted i midten. Ytterst finner vi sfæren for avvikende meninger, dem som ikke lett kommer på trykk i avisene, og som allment oppfattes som gale. Det kan være fordi de mangler alt av vitenskapelig grunnlag, eller fordi de oppfattes som moralsk forkastelige, eller kanskje urealistiske.
Det meste av ordskiftet foregår i den midterste sfæren, men politikk handler også om å forsøke og trekke ideer fra ytterpunktene innover i sirklene, eller omvendt flytte standpunkter man ikke liker ut av konsensussfæren. Kampen for «ytringsfrihet» de siste 10-15 årene har egentlig vært en politisk kamp for å trekke tidligere «avvikende» standpunkter om innvandring inn i den «legitime» sfæren. Selv om aktørene på sidelinja i denne prosessen, som Aftenpostens tidligere debattredaktør Knut Olav Åmås, trolig har vært oppriktige i sitt ønske om mer ytringsfrihet, har de ikke klart å unngå en slagside i sin høystemte åpning av den legitime sfæren. Når noen høylytt proklamerer at de er for ytringsfrihet eller at vi må ta debatten, er det påfallende ofte innvandring det handler om, selv om det sikkert finnes andre avvikende standpunkter som kunne vært henta inn. Så har da også Åmås blitt statssekretær i den første FrP-regjeringen, som har hatt svært stor nytte av at deres standpunkter har blitt trykket inn i varmen i Norges største aviser.
Livet som avviker
Når du tilhører dem med avvikende meninger, vil du være rasende over å se at dine debattmotstandere uimotsagt får fremme sine meninger. Det er helt naturlig at du som avviker kjemper for at de sosiale sanksjonene som utgjør sperrer for å delta i den legitime debatten, blir revet ned. Jeg kjenner til det selv, som miljøverner. Mine ideer om hva vi bør gjøre med norsk oljeutvinning er inntil videre allment ansett som klinsprø. Men jeg er ikke knebla, bare utdefinert. I kampen for å legitimere disse standpunktene, kan jeg tjene på å argumentere for å slippe til flere meninger, og for at ytringsfriheten i Norge generelt er under angrep. Men innerst inne er det mest mine egne avvikende standpunkter jeg vil slippe til. Ideelt sett bør gode argumenter og målretta politisk arbeid gjøre at ideene tas inn i varmen, uten at jeg trenger å fremme skinnargumenter.
I praksis er det umulig å gi alt plass på samme tid.
Selvfølgelig bør tanker og ideer så vidt som mulig imøtegås og gis anerkjennelse. Men i praksis er det umulig å gi alt plass på samme tid. Det vil til enhver tid være et avgrensa felt av offentlig oppmerksomhet tilgjengelig for å påvirke politikken. Store deler av politikken handler om å avgrense komplekse saker til enkle beslutninger og valg mellom enkle alternativer. På samme måte som vi i vår egen hverdag må sile informasjon, kategorisere den og avgrense hvilke valg vi tar, slik at vi for eksempel ikke bruker fem timer på å vurdere hver eneste mulige middag når vi står i butikken etter jobb. Både middagsinnkjøp og offentlig debatt er umulig uten grove avgrensninger. Det er vondt og bittert å stå utenfor konsensussfæren, men det er så å si umulig å unngå at den danner seg. Rundt hver sving møter vi på avgrensninger i form av tid, ressurser og oppmerksomhet som skyver noen ut. Derfor er det en fordel at vi på et tidspunkt gjør oss ferdig med en debatt. De aller fleste vil være enige i at det er riktig å legge til grunn, inntil videre, at menneskerettigheter og demokrati er bra, og at rasisme er dårlig. Og, for den saks skyld, at klimaendringene er menneskeskapt.
Politisk korrekthet, forstått som avgrensninger av hvilke standpunkter som er selvsagte, hvilke vi legitimt kan strides om og hvilke avvikende meninger vi trygt kan ignorere, er et langt mer finstemt og dynamisk virkemiddel enn lovverket. Ytringsfrihet og politisk korrektheter ikke et motsetningspar, men komplementerende fenomener. Sosiale sanksjoner kan regulere ordskiftet som ytringsfriheten legger til rette for, slik at det er mulig å ha en opplyst samtale som informerer politikken (ellers blir politikken et rent maktspill). Du bør ikke på noen måte nektes ved lov å si eller skrive at Erna Solberg er et romvesen, men ingen journalist eller redaktør med yrkesstolthet bør heller sette denne åpenbart feilaktige ideen på trykk, og de færreste vil føle seg forplikta til å respektere ideen. Man bør bruke de sosiale sanksjonene til å begrense ytringer som nekter andre å delta i offentligheten gjennom stigmatisering. Ved å skyve dem som sier neger, fittekjerring eller homojævel ut av det gode selskap, kan en redaktør sørge for at mørkhudede, kvinner og homofile ikke føler seg lukka ute. Hvorfor er det egentlig viktig å påpeke legning, hudfarge eller kjønn? Dette gjelder naturligvis også for grove anklager uten noen form for hold i, som å klistre 22. juli til motdebattanter, eller slå en muslim i hartkorn med terrorister som ikke har noe med vedkommende å gjøre. Men å stigmatisere noen for hvem de er, er stadig verre enn å anklage dem for å ha ytterliggående holdninger.
Kamp om sosial anerkjennelse
Den løpende politiske kampen står ikke for eller mot noens frihet til å ytre seg, men om sosial, og dermed politisk, anerkjennelse. Hva som regnes som politisk korrekt er bare en avspeiling av hvor vellykka eller mislykka din kamp har vært fram til nå. Å avvise all «politisk korrekthet» vil bare gjøre deg til en hykler neste gang du griner over at noen har kalt deg rasist eller høyrepopulist, og ønsker at vedkommende settes på plass. Men dette betyr ikke at alt er relativt. Det burde være fullt mulig å jobbe fram prinsipper for hva de aller fleste av oss mener bør være fullt lovlig, men sosialt uakseptabelt. Mitt tverrpolitiske forslag er:
1. Ytringer som mangler ethvert empirisk vitenskapelig grunnlag (gjelder naturligvis ikke for moralske eller metafysiske spørsmål, eller spørsmål innenfor faggreiner som kjønnsforskning og økonomi). Eksempel: «det finnes ingen bevis for at CO2 fører til oppvarming av kloden»
2. Ytringer som stigmatiserer og krenker andres legning, etnisitet eller kjønn, eller på andre måter angriper folk for hvem de er, og ikke for hva de står for. Eksempel: «Du er en feit homse som bor i Steinkjer, hva vet du om kvinners følelser rundt magen til Fotballfrue?»».
Det er positivt at den innvandringskritiske høyresida har fått øynene opp for hvor skadelig et sosialt tyranni kan være. Dette er noe mange innvandrere kunne ha fortalt dem. Kanskje har dagens «politiske korrekthet» dekket over en og annen innsikt. Men dersom vi aksepterer den innvandringskritiske høyresidas vrengebilde av denne politiske korrektheten, er det enda større innsikter som forsvinner ut med badevannet. Vi kan diskutere innvandring uten å kalle mennesker for lopper og lus, men vi kan ikke diskutere innvandring og integrering uten å kunne påpeke rasisme når det faktisk forekommer. Vi må kunne kalle en spade for en spade, et høyrepopulistisk parti for et høyrepopulistisk parti og en rasistisk idé for en rasistisk idé.