Carpe Diem, Europa

Yanis Varoufakis. Foto: Marc Lozano Yanis Varoufakis. Foto: Marc Lozano

Den greske eks-finansministeren Yanis Varoufakis har svettet seg gjennom troikaens sjokkdoktrine mot Hellas, utfordret eurosonen og gitt 100 000 dollar til Wikileaks for å få åpnet hemmeligholdt informasjon rundt handelsavtalen TTIP. Han har talt eurogruppen midt imot i et New Statesman-intervju med uttalelsen: «Du legger fram et argument som du har virkelig jobbet med, for å sikre at det er logisk sammenhengende, og du blir bare møtt med tomme blikk. Det er som om du ikke har talt. Det de sier, er uavhengig av hva du sier. Du kunne like gjerne ha sunget den svenske nasjonalsangen – du ville fått det samme svaret.»

En mann som bærer kreditorenes avsky med stolthet, mens han ruser rundt på motorsykkel. Som reformist bringer Varoufakis håp for de som ønsker et demokratisk EU med den paneuropeiske bevegelsen «Diem25 ­— Democracy in Europe Movement 2025», som lanseres i Berlin nå i begynnelsen av februar. DiEM25 blir ikke bare en demokratisk reform, men også et forsøk på å hindre fragmentering av Europa.

Ola Morris Innset. Foto: privat
Ola Morris Innset. Foto: Jørgen Nordby

Vi snakket med Ola Morris Innset, doktorgradsstipendiat i europeisk historie ved European University Institute i Firenze. Han har fordypet seg i norsk og europeisk forhold til EU, og mener at Varoufakis’ bevegelse vil bli høyst relevant for Norge.

– Men hvorfor er «Diem25» viktig for et land som ikke er medlem av EU?

– Fordi Norge også ligger i Europa! I motsetning til de aller fleste andre land er vi ikke med i EU, men DiEM står for «Democracy in Europe Movement», ikke «Democracy in the European Union». Dette skyldes vel dels at det er lett for andre europeere å glemme at utenfor-landene som Liechtenstein, Sveits, Island og Norge i det hele tatt eksisterer, men det inneholder også en anerkjennelse av at Europa kan og bør være noe annet og bedre enn hva det nåværende institusjonelle EU tillater. Et slikt framtidig Europa bør Norge være en del av, uavhengig av vårt EU-forhold. EU-systemet har enorm betydning for Norge ettersom vi på grunn av EØS-avtalen ikke har særlig påvirkningskraft innad unionen, men likevel må følge regler og direktiver som vedtas der. EU er langt fra å være et demokratisk system, så jeg sier ikke at velgere i de landene som er medlem har stor påvirkningskraft på hva som blir bestemt i Brüssel heller, men Varoufakis’ bevegelse forsøker å gjøre noe med dette.

– Hva har dette å si for en såkalt EU-fiendtlig venstreside? Hvordan skal venstresida forholde seg til dette, både i Norge og Europa?

– På grunn av de opprivende folkeavstemmingene, og ikke minst de overraskende nei-resultatene i både 1972 og 1994, har EU-saken fått en veldig spesiell plass i norsk politikk. Norsk venstreside har vært gode til å sette fokus på de mange negative aspektene ved det i stor grad elitedrevne EU-samarbeidet. Det var også imponerende at venstresida klarte å mobilisere sammen med andre motkrefter og vinne begge folkeavstemmingene, til tross for at praktisk talt hele den norske eliten ville ha Norge inn. Dette har imidlertid hatt en del uheldige bieffekter for norsk venstreside. I Klassekampen kan man jo for eksempel knapt lese en eneste artikkel om krisa i Europa som ikke har et implisitt «Ha ha, hva var det vi sa» som underliggende budskap. Det er som om alle analyser av alt det viktige som foregår i Europa, settes inn i et «ja eller nei til norsk medlemskap-perspektiv». Dette er ikke særlig nyttig for å forstå mer av hva som foregår i våre nærmeste naboland.

Jeg blir oppgitt over selverklært revolusjonære bedrevitere som tror de har svaret på alt.

I veldig mange andre europeiske land er det venstresida som er pro-EU og ytre høyre som er imot. Det virker som at mange her i Norge ikke en gang er klar over dette, og at de som vet om det, antar at det betyr at venstresida i Europa må være idioter, istedenfor å forsøke å forstå hvorfor de tenker som de gjør og om det eventuelt er noe å lære av det. En kontant avvisning av EU som et ondskapens kapitalistimperium, som vi i Norge kan finne langt inn i Arbeiderpartiet, er en veldig radikal posisjon på den europeiske venstresida. En posisjon som ofte går hånd i hånd med ortodoks marxisme.

– Vil EU lytte til DiEM25 eller blir det den svenske nasjonalsangen for døve ører igjen?

– Det er umulig å si hva dette kommer til å føre til nå, selv om det alltid finnes nok av de på den ytre venstre fløy som allerede har alle svarene klare (hint: Svaret er alltid at noen ikke er radikale nok). Som jeg var inne på tidligere, så har den norske venstresida vært gode til å peke på hvordan EU på mange måter er et nyliberalt prosjekt, basert på prinsippet om «de fire friheter», som fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Den europeiske integreringen har i stor grad skjedd på kapitaleiernes premisser, og mer fordelaktige reguleringer for disse har vært mye av drivkraften bak prosjektet. Det er imidlertid ikke hele historien. Det finnes også positive aspekter ved EU. Det er mange problemer med både EU-samarbeidet og liberale demokratier, men de aller fleste i både Sør- og Øst-Europa vil nok hevde at det tross alt har vist seg å være mye bedre enn diverse former for ettpartistat.

Det finnes også positive aspekter ved EU.

Marx bygde videre på liberalismen og viste tydelig hvordan elitenes snakk om frihet og demokrati var hult, fordi arbeiderklassen stort sett var utestengt og det liberalistiske ordet «alle» egentlig betød «hvite menn med god inntekt». Det finnes et stort potensiale i å peke på hvordan de idealene vi liker å tro at samfunnet er styrt etter, faktisk ikke er oppfylt. Alle er allerede enige i at Europa må være demokratisk, men hendelsene i sommer [i Hellas] viste ganske tydelig for noen av oss at det ikke er det. Den europeiske sentralbanken drev regelrett sabotasje av en demokratisk valgt regjering, og høyreorienterte regjeringer tvang SYRIZA til å følge deres politikk istedenfor sin egen. Samtidig skal EU liksom være basert på demokrati og europeisk samarbeid, og det er dette gapet mellom liv og lære Varoufakis vil gripe tak i. Både i EU og i liberale demokratier generelt kan det komme mye godt ut av å konfrontere makthaverne med sine egne uoppfylte idealer. Uavhengig av hvilke institusjonelle hindre som ligger i veien for et mer demokratisk Europa , så er det kun ved hjelp av folkelig mobilisering i demokratiets navn at man kan gjøre noe med det i framtida.

– Er det faktisk mulig å reformere EU?

– Jeg tviler på om venstresidas 100-årige tradisjon med å dele seg opp i revolusjonære og reformister (og diverse avarter av det igjen) er spesielt nyttig i dette tilfellet. Det er liten tvil om at Europas tradisjonelle sosialdemokratiske partier, de opprinnelige «reformistene», har fullstendig degenerert til rene parlamentariske grupperinger, mer eller mindre fullstendig korrumperte av makt. Men den bølgen vi nå ser av nye venstrepartier over hele Europa – SYRIZA, Podemos, Bloco de Esquerda, Die Linke, Enhedslisten, Labour under Jeremy Corbyn og enda flere – er et utrykk for en mye mer radikal linje. De er alle forskjellige, og ingen av dem er perfekte, men det viktige er at de er demokratiske partier med stor kontaktflate mot sosiale bevegelser, og med et ønske om å delta i det politiske liv i sine land for å forandre det. Splittelsen mellom reformister og revolusjonære sosialister under den første verdenskrig handla opprinnelig om en uenighet om taktikk i virkelige politiske situasjoner hvor det som da kaltes «revolusjon», var et faktisk alternativ. Sånn er det ikke i dag. Jeg blir oppgitt over selverklært revolusjonære bedrevitere som tror de har svaret på alt. Hvis det viktigste budskap er et passivt ett om at det ikke er mulig å reformere verken «kapitalismen» eller EU. Hva er det da som er mulig?

Det er gapet mellom liv og lære Varoufakis vil gripe tak i.

– Det vi trenger nå, er at alle som ønsker demokratisk endring, står sammen, snakker med og lærer av hverandre, istedenfor å falle tilbake på absolutte teorier fra en ganske annen politisk virkelighet. Hvorvidt et framtidig, mer ideelt samfunn skal fortsette å basere seg på at størsteparten av produksjonen drives kapitalistisk for å generere profitt, som så blir skattlagt og brukt på velferdsstater og redistribusjon, eller om vi skal finne en ny måte å produsere på som i større eller mindre grad omgår hele profittspørsmålet, er åpenbart et stort spørsmål. Etterkrigstidas sosialdemokratier var revolusjonerende og vellykkede på mange områder. Det kan det ikke være særlig tvil om. Men de viste seg også å være ustabile, ettersom profittsøkende kapitalister forble en mektig gruppe som har brukt mye krefter på å underminere kompromisset og drive utviklinga i motsatt retning. I dag er det gått så langt at vi istedenfor å diskutere hvordan velferdsstater kan videreutvikles og forbedres, må vi kjempe for restene av dem med nebb og klør. Samtidig er det jo heller ikke sånn at noen har spesielt overbevisende planer klare for hvordan en samfunnsorden med sosialiserte produksjonsmidler faktisk skal kunne fungere. Så her tror jeg både reformister og revolusjonære kan ha godt av å innta et ydmykt og utforskende utgangspunkt for samarbeid.

– Ingen tvil om at Varoufakis sitter på et jokerkort etter sine radikale uttalelser, avgått statsrådpost og genial pressestrategi. De på ytterste venstre flanke i Hellas kaller ham sosialdemokrat. Er det riktig beskrivelse?

– Det kan godt hende, det spørs jo helt hva man mener med det ordet. De relativt beskjedne forslagene han lanserte som finansminister, var jo ganske moderat keynesianske og ville antakeligvis kunne ha blitt sett på som markedsliberalistiske av en Gerhardsen-regjering på 1960-tallet. Men på den annen side så var det Varoufakis som sa opp i protest og har siden reist Europa rundt for å snakke om demokratisering av økonomien. Mannen som overtok etter ham, Euclid Tsakalotos, er i motsetning til Varoufakis uttalt marxist. Da skulle man kanskje tro at han ville være mer radikal, men det er altså han som sitter som administrator og øverste folkevalgte ansvarlige for et nyliberalt kutt- og privatiseringsprogram fra helvete. Disse merkelappene er i ferd med å gå ut på dato. Det er viktig med ideologi og teori, men da må vi forbi merkelappstadiet og inn i litt grundigere diskusjoner som også tar inn over seg dagens politiske virkelighet. Varoufakis er åpenbart inspirert av Marx, og er ikke fremmed for å snakke om klasser. Likevel er demokrati det mobiliserende konseptet han velger seg for å forsøke å gjøre verden bedre i 2025. Det tror jeg han gjør veldig klokt i.

Hvis det viktigste budskapet er et passivt ett om at det ikke er mulig å reformere verken «kapitalismen» eller EU. Hva er det da som er mulig?

– Det viser vel også de nye venstrepartiene i Europa nå, at gammel ideologi og merkelapper er erstattet med nye tanker. Hva må EU-kritiske partier som Rødt, SV, Miljøpartiet De Grønne og Sp gjøre nå?

– Det er bra at norsk venstreside er EU-kritisk. Der er det mer enn nok å være kritisk til. Men vi behøver ikke å være Europa-kritiske av den grunn. Det finnes en viss tendens til at nordmenn på venstresida er veldig ivrige etter å «erklære eurososialismen død», for å overbevise oss selv om at det ikke finnes noe progressivt med tanken om et forent Europa uten grenser. Men det gjør det. Noe av arven fra de norske EU-kampene er at vi har fått en tidvis nasjonalistisk venstreside, og det er synd. Nå vil nok mange hevde at de ikke er nasjonalister, men at de bare mener nasjonalstaten er den beste måten å organisere et demokratisk, sosialistisk samfunn på. Det er sant at samfunnet blir mindre demokratisk når makta flyttes lenger bort, til overnasjonale beslutningsorganer som vi vanlige folk har liten innvirkning over. Men kan vi tenke oss andre måter å organisere overnasjonalitet på? Som styrker og ikke svekker det lokale demokratiet? Det blir vi nødt til, for nasjonale velferdsstater og demokratier er i ferd med å bli fullstendig tilsidesatt av særdeles internasjonale kapitalinteresser. EU bidrar i dag til dette, med sine dunkle frihandelsavtaler og mektige lobbyinteresser, men det er ikke helt hjernedødt å tenke at den samarbeidsstrukturen som allerede finnes, også kan brukes til å gjøre noe med dette. I hvert fall er det der kampen står. Når det nå lanseres en paneuropeisk bevegelse for et mer demokratisk kontinent, er det åpenbart noe den norske venstresida må kunne hive seg på, uten å være redd for å bli hengt ut som «EU-tilhengere» av den grunn. Siden vi ikke er med i EU, er vi nødvendigvis litt på sidelinja i dette, men det ikke noe å gjøre med det på dette tidspunktet. Ved å engasjere seg internasjonalt også i vårt eget nabolag kan vi hente viktige erfaringer, og bidra med Norges unike perspektiv som utenforland. Det er ingen tvil om at en del europeiske venstreaktivister har hatt et vel rosenrødt perspektiv på EU, noe som imidlertid er i ferd med å gå over etter sommerens brutale behandling av Hellas.

– Er EU uansett i en reform, med tanke på Angela Merkels skroting av Dublin-konvensjonen? Schengen?

– Det er nok liten tvil om at noe må skje, både med tanke på flyktningkrisa, og i økonomiske spørsmål. [Økonomen] Thomas Piketty er blant de som mener at tettere samarbeid mellom de europeiske landene er den eneste måten å beskytte seg mot storkapitalens bruk av valutaspekulering og skatteparadiser på. I dag er imidlertid både Nederland, Luxemburg, Irland og flere østeuropeiske land de facto skatteparadiser i seg selv, og svindler andre EU-land for enorme skatteinntekter ved å tilby multinasjonale selskaper lavere skatterater hos seg. Piketty mener det må opprettes et eget budsjettsenat for EU-landene, hvor de blant annet kan bli enige om felles skatterater. Men for å få gjennom noe sånt må innbyggerne i EU faktisk tro på at det europeiske prosjektet er til for å skape en bedre hverdag for både rike og fattige i alle kroker av kontinentet.

Noe av arven fra de norske EU-kampene er at vi har fått en tidvis nasjonalistisk venstreside.

– Forståelig nok er det stadig flere som tviler på dette etter sommerens begivenheter, men dessverre ofte av feil grunn. [Italias statsminister] Matteo Renzi uttalte i sommer at eldre i Italia ikke hadde måttet tåle kutt i sine pensjoner for at grekerne skulle slippe å kutte i sine. Ledere over hele Europa setter folkegrupper opp i mot hverandre. Det gjør ikke akkurat stemningen for internasjonalt samarbeid særlig bedre. På samme vis har Angela Merkel lykkes med å overbevise millioner av tyskere om at grekeres angivelige latskap har skyld, ikke bare i den globale finanskrisa, men også i at tyske lønninger holdes kunstig lave av hennes egen økonomiske politikk. Så sånn sett ser det ikke voldsomt lovende ut for at EU skal kunne kontre internasjonal kapitalmakt med koordinert, europeisk folkemakt, slik Piketty ønsker. Jeg sier ikke at det blir enkelt å «reformere» EU, men det kan vel heller ikke sies om ting som «revolusjon», uten at det har hindret aktivister fra å jobbe knallhardt for det i over et århundre.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Eirik Grasaas-Stavenes

    Spennende intervju. På norsk venstreside finnes det nok hos mange sterke ryggmarksreflekser når det gjelder alt som smaker av EU, og dette kan helt klart stå i veien for en skikkelig analyse av hva som faktisk skjer og hvilke muligheter som finnes for progressivt samarbeid i Europa.

    Men det hadde vært bra om Innset kunne utdype hva han mener med at Klassekampens dekning er preget av en «haha, hva var det vi sa» og at alt tolkes inn i et norsk perspektiv. Som utenriksjournalist i nevnte blekke kjenner jeg meg nemlig ikke helt igjen i dette. Det betyr ikke at det ikke er noe i kritikken, så hører veldig gjerne mer om hvordan du reagerer på Europa-dekninga vår. (Som åpenbart ikke er perfekt, men har masse å gå på. Derfor kult med kvalifiserte innspill)