«Keep your government hands off my Medicare!» En opprørt eldre mann i North Carolina ropte ut dette under et åpent møte om Barack Obamas vaklende forsøk på å gi flere amerikanere grunnleggende helseforsikring. Medicare, som mannen altså ville forsvare mot offentlig innblanding, er i virkeligheten en statlig ordning som siden 1965 nettopp garanterer grunnleggende helseforsikring for pensjonister og funksjonshemmede. Men i den opphissede debatten om «Obamacare» har den amerikanske høyresiden etablert en så grovt misvisende rammefortelling at fakta blir snudd på hodet.
Et slitesterkt mytemateriale
Denne rammefortellingen er bygget med slitesterkt mytemateriale. Forestillingen om at det private automatisk er mer effektivt enn det offentlige, er en viktig ingrediens. Men helseutgiftenes andel av BNP i USA er omtrent dobbelt så store som i andre vestlige land, mens de gjennomsnittlige resultatene nesten gjennomgående er på bunnivå. For noen år siden beregnet en forskningsrapport kostnadene for det byråkratiske sløseriet i de private forsikringsbyråene til 350 milliarder dollar hvert år.
Man lurer seg selv hvis man ikke ser at sterke myter også styrer viktige norske debatter.
Sett fra Norge virker en del innslag i amerikansk politikk gjerne litt tåpelige. Og jo, selvsagt er for eksempel Tea Party-bevegelsens faktaforaktende høyrepopulisme både skremmende og latterlig. Men man lurer seg selv hvis man ikke ser at sterke myter også styrer viktige norske debatter.
En blytung konsensus
I løpet av valgkampen har en del myter – som kommer til å prege debatten om økonomi og velferd de nærmeste årene – fått sterkere fotfeste. Den mest sentrale av disse er at vi «må» begrense og i høyere grad privatisere de offentlige velferdstjenestene i fremtiden. I samfunnets elitesjikt har det blitt etablert en blytung konsensus om denne «nødvendigheten». Derfor har denne påstanden blitt gjentatt i en endeløs strøm av utspill og artikler.
Vi kan velge å fordele ressursene slik at vi får effektive og behovsbaserte, felles løsninger.
Som i Aftenposten 12. august, der Magnar Danielsen, aktiv i Bærum Høyre, er bekymret for fremtiden for sønnen Mads og for alle andre ungdommer. Gjennom artikkelen paraderer minst like bekymrede økonomer som snakker om nødvendige innstramminger. «Det kan bli smertefullt, men det må trolig gjøres før eller senere». «Dagens unge får regningen» hvis man ikke gjør det. Og glem ikke at «resten av Europa, inkludert våre naboland, strammer inn». Når man har blitt tuktet ferdig, kan man ta en titt på faktaboksen, der punkter fra Perspektivmeldningen presenteres. Midt blant disse punktene kan den som leter, finne dette: «Du vil sitte igjen med mer penger etter skatt enn foreldrene dine fordi norsk økonomi kommer til å fortsette å vokse.» Mer altså, ikke mindre.
En sivilisatorisk retrett
Perspektivmeldingen og andre langtidsprognoser tar utgangspunkt i at vi blir for rike til å ha råd til offentlig velferd. Vi må nemlig overføre en større andel (av de vesentlig større) inntektene til den felles velferdssektoren. Hvis vi ikke tilpasser skattenivået til behovene i denne sektoren, blir det for lite penger der. Mads Danielsen kommer som voksen til å måtte betale en hel masse for helsetjenester eller eldreomsorg fra sine altfor lavt beskattede inntekter. Eller så hører han til en gruppe som har altfor lave inntekter til å klare dette, og som altså må klare seg uten.
At hele vår moderne økonomiske historie tilbakeviser skrivebordsmytene, ser ikke ut til å bekymre det ortodokse økonomkorpset.
Jo, vi kan velge denne sivilisatoriske retretten. Men vi må ikke gjøre det. Vi kan velge å fordele ressursene slik at vi får effektive og behovsbaserte, felles løsninger. Når ensporede økonomer lukker døren for en slik løsning, er det fordi de tar utgangspunkt i den implisitte ideen at private løsninger alltid er mer «effektive», og at skatter alltid fungerer hemmende. At hele vår moderne økonomiske historie tilbakeviser disse skrivebordsmytene, ser ikke ut til å bekymre det ortodokse økonomkorpset. Men det bør påvirke hvor mye vi lytter til det når vi skal utforme politiske løsninger.
Må stikke hull på mytene
Den amerikanske velferdsmodellen innebærer at store grupper må akseptere for eksempel helsetjenester på u-landsnivå, at middelklassen må sette av en voksende del av inntektene sine til skole og helseforsikring, mens et smalt sjikt på toppen kan nyte en stadig større del av den samlede produksjonen og kan velge dyre tjenester av toppkvalitet. Det er en utviklingstrend som instinktivt lokker høytflyvende eliter også i andre samfunn. Det gjør mytene den bygger på desto viktigere å stikke hull på.
Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen (11. september 2013).