Ti lærdommer etter stormingen av Capitol Hill

Konspirasjonsteoriene er falske, men mye av kritikken mot den korrupte eliten i Washington D.C. er sann, skriver Magnus Marsdal, leder i Manifest.

1. Få av de rufsete typene som stormet Capitol Hill framsto som en skarpladd trussel mot det bestående. De virket snarere lederløse, ukoordinerte og som det motsatte av en stramt organisert milits.

Dette må vi regne som gode nyheter. Den dårlige nyheten er at et tilsvarende angrep kan være mer militært organisert neste gang.

2. Det er fortsatt for tidlig å konkludere hva vi bør lære av at den fascistiske stormingen av Kongressen fikk foregå uten motstand fra politi og sikkerhetsstyrker. Men det er et urovekkende tegn.Urovekkende er det også at det kommer stadig mer dokumentasjon på at inne blant de skrålende Trump-tullingene beveget det seg også noen tungt utrustede menn med militær bakgrunn, som målrettet tok seg inn i selve møtesalen. De hadde bunker av stripshåndjern med seg. Jaktet de gisler? Hadde aksjonen en hard kjerne av høyreekstreme?

3. Donald Trump er ingen fascistisk strateg. Han har kanskje fascistiske trekk, i og med sin hang til karismatisk Sterk Mann-lederskap. Han angriper også demokratiets spilleregler åpent og forsøkte faktisk et slags kupp mot et lovlig valgresultat, i form ganske likt de operasjonene som USA-støttede høyrekrefter har utført i flere latin-amerikanske stater og Ukraina de siste to tiårene. Men han er ingen politisk leder med en plan for å avskaffe demokratiske rettigheter og etablere en ny samfunnsorden. Dette må vi regne som positivt.

Konspirasjonsteoriene er falske, men mye av kritikken mot den korrupte eliten i Washington D.C. er sann.

Men hva om den neste Trump er en smart politisk strateg med en plan? Har vi sett noe de siste fire årene som tyder på at Demokratene og Republikanerne vil kunne nedkjempe en slik trussel?

4. Stol aldri på høyrepartiers bekjennelser til frihet og demokrati og liberale rettigheter. Igjen og igjen har konservative, angivelig frihetselskende høyrekrefter «overrasket» verden med hvor lett de kaster prinsippene på båten, bare de tror den autoritære makten ikke rammer dem selv.Det tyske industriborgerskapet tolererte Hitler mer enn de tolererte arbeiderbevegelsen. Den fascistiske diktatoren Pinochet, med sine torturkamre, hadde horder av medløpere blant respektable, konservative samfunnsstøtter i vestlige samfunn. Dette inkluderer den frihetsfilosofen som hylles oftest av frihetselskerne i Civita, Friedrich Hayek.Republikanerne har de siste fire årene vist hva de er laget av.

Forstå meg rett: Hver eneste konservativ som har reist seg mot Trumps autoritære tendenser skal vi sette pris på og hedre for innsatsen. Dette inkluderer norske Civitas tydelige tale mot Trump. Men det vil være historieløst og litt for dristig å gamble på at høyrepartiene skal være demokratiets bolverk mot den høyreautoritære trusselen.

For øvrig vil vi gjerne vite hva Norges statsminister sa i møte med Trumps parti og de øvrige deltarkene i Høyres internasjonale partisammenslutning den 10. desember. Denne organisasjonen heiet på Trump under valgkampen, uten protester fra Solberg. Møtet 10. desember fant sted samtidig som Høyres søsterparti var i full sving med å undergrave det lovlige resultatet av presidentvalget. Løftet Erna stemmen mot dette?

5. Konspirasjonsteoriene er falske, men mye av kritikken mot den korrupte eliten i Washington D.C. er sann. Disse politikerne er til salgs. Mange av dem er søkkrike. De kalles folkevalgte, men er i mange tilfeller nikkedukker for pengeinteressene som finansierer dem. Dette gjelder også Demokratene.

6. Jordsmonnet for verre utvekster enn Donald Trump og Q-banden hans vil fortsette å bre seg ut over Amerika så lenge progressive politiske alternativer forblir undertrykt.Årsaken til mange amerikaneres opplevelse av demokratisk maktesløshet og mistillit til det politiske systemet er ikke bare dårligere livsutsikter og økt utrygghet i et system hvor de rikeste får stikke av med alt. Det er også fraværet av en politisk kraft som kjemper for forandring som folk flest kan stemme på.

Det finnes i dag et massivt flertall blant velgerne som vil ha et fellesskapelig helsevesen, slik hele den siviliserte verden har hatt lenge, bortsett fra USA. Men ingen av de to kandidatene ved presidentvalget foreslo selv noe så elementært som retten til helsehjelp.

Dette er et trist resultat av USAs politiske historie på 1900-tallet. Landet fikk aldri noe arbeiderparti. De som forsøkte på noe sånt, ble gjerne fengslet eller skutt.

I USA fins verken Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV, KrF eller noen av de andre alternativene folk flest kan velge mellom i Norge – bare et høyreparti og et ekstremt høyreparti. Bare omlag fem prosent av de ansatte i privat sektor er fagorganiserte. Heldigvis er andelen høyere i offentlig sektor.

Så lenge fraværet av et progressivt politisk alternativ vedvarer, samtidig som store deler av folket er i en økonomisk håpløs situasjon, øker faren for en neste fascistisk oppstand – neste gang kanskje med strategi og ledelse.

7. Joe Bidens politiske prosjekt, som er å gjenskape den situasjonen som ga oss valgseier for Trump i 2016, er politisk livsfarlig. Den rike og elitistiske eliten hos Demokratene, som nedkjemper sosialdemokratiske kandidater som Bernie Sanders med all kraft, bærer sin del av ansvaret for den mørke tilstanden i amerikansk samfunn og politikk. Dette må vi regne som negativt.

8. På den positive siden, har det faktisk ikke så mye å si hva Joe Biden gikk til valg på.

Ta for eksempel New Deal-presidenten Franklin D. Roosevelt. I 1933, midt under depresjonen, gikk han til valg på en ganske konservativ økonomisk politikk for balanserte budsjetter. Men situasjonen for arbeidsfolket var utålelig. Fagbevegelsen mangedoblet antall streiker på få år. De krevde kraftfulle tiltak mot krisa og progressiv velferdspolitikk. Arbeidslivet ble uregjerlig. Kapitalistene krevde at staten skulle slå fagbevegelsen ned.Hva som så skjedde, beskriver jeg som følger i boka Frihetens mødre (Forlaget oktober 2018):

«Presidenten måtte velge side. Enten måtte han gå sammen med kapitalistene om å slå ned bølgen av streiker og opptøyer, eller så måtte han gå sammen med fagbevegelsen om å redde kapitalismen mot kapitalistenes vilje.

Det hastet med å fatte en beslutning. Situasjonen ute på grasrota var på vei ut av kontroll. Den overlegne seieren for demokratene i valget til Kongressen høsten 1934 ga presidenten ryggdekningen han trengte. […]

Den nye folketrygden, Social Security, skulle sikre innbyggerne alderspensjon, uføretrygd og dagpenger ved arbeidsløshet. Kostnaden skulle tas av fellesskapet, over skatteseddelen.

Nye lover for arbeidslivet sikret retten til fagorganisering. Presidenten ville innføre minstelønn. Staten skulle regulere en maksgrense for overtid.

En gigantisk pakke av sysselsettingstiltak ville bruke milliarder av dollar på å sette millioner av mennesker i sving med å pusse opp Amerika. Familiene skulle få tilbake inntekter og verdighet. Lokalsamfunn over hele USA skulle få nye skoler, veier, broer og parkanlegg, på fellesskapets regning.»

Kapitalistenes svarte med å kalle Roosevelt vekselvis kommunist og nazist. Overklassen reiste seg som én mann mot landets president og brukte alle midler for å få stoppet New Deal. De tapte. Fagbevegelsen vant. USA gikk inn i mange tiår med økende velstand og synkende ulikhet, en periode som varte omtrent fram til de rikes revansj med Ronald Reagans valgseier i 1980.

Med andre ord: Hvilken politikk Biden faktisk fører, kommer an på styrkeforhold ute i samfunnet vel så mye som intrigene på Capitol Hill.

9. Fagbevegelsens kamp og de progressive kreftenes mobilisering er derfor vårt beste håp for å nedkjempe den autoritære trusselen som Trump ikke er årsak til, men et symptom på.

Det som trengs, under Biden som under Roosevelt, er folkelig mobilisering fra venstre.

Det finnes en majoritet for Medicare for All. Den må mobiliseres. De samme menneskene bør mobiliseres for rett til betalt fødselspermisjon (finnes ikke i USA), rett til betalt ferie (USA har ingen ferielov), rett til saklig oppsigelse. Enkle rettigheter folk flest tar for gitt over hele Vesten (og mye av verden), men som ikke er innført i USA.

10. En bevegelse og en kandidat som stiller for Medicare for All og grunnleggende velferdsrettigheter, vil kunne nedkjempe en hver høyreradikal presidentkandidat og innstifte en ny, progressiv epoke i amerikansk politikk.Ikke fordi typer som de vi så storme Capitol Hill vil la seg overbevise av en slik kandidat. De er antakelig fortapte tilfeller for venstresida. Men fordi USA har kronisk lav valgdeltakelse.

Nettopp den typen mennesker med lav inntekt, mange av dem i minoritetsgrupper, som tørster etter forandring og stemmer til venstre, sitter hjemme på valgdagen. Det finnes titalls millioner av dem. Å gi dem noe å stemme på, kan forandre Amerika. De kan ha vippet resultatet i Demokratenes favør i de to avgjørende senatsvalgene i Georgia denne uken. De blir en gedigen politisk kraft, hvis de får en presidentkandidat og en bevegelse som kjemper for Medicare for All.

Joe Biden har viet mye av sitt politiske liv til å forhindre en slik bevegelse og en slik kandidat. Spørsmålet er om noe i den nåværende situasjonen kan få ham, og partitoppene, på andre tanker.

Det er ikke nok med en autoritær trussel fra høyre. Den bare styrker den selvtilfredse Pelosi-elitens selvbilde som verdens modigste helter «på den rette sida». Det som trengs, under Biden som under Roosevelt, er folkelig mobilisering fra venstre.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 12. jan. 2021